2 Comments

Løv and let løv

 

Min erkefiende

Over det ganske land er familier samlet på hytta, nå skal det koses! Nå skal det skje, nå skal forventinger innfris og grenene i slektstrærne forenes, med mimelek, skiturer, marsipan og gamle hytteklær. Vi har også vært på hytta, og det har vært helt topp, og på samme tid minnet meg om hvor ubrukelig jeg er.

Mens Jesus og disiplene på denne dagen spiste sitt siste fellesmåltid, og det var fotvask og alvor og hygge, så har vi raket løv. Det er sånn med hytte, spesielt når den er gammel, og har store trær og kronisk muselort i hjørnene og spindelvev i krokene. Jeg er ikke god til å rake løv.

Jeg er en sånn som er god til å planlegge. Til å lage fest, organisere tur, eller vite hva man burde gjøre hvis man har et problem (eller «ekspert på å google» som Tidemann kalte det her om dagen). Jeg er god til å snakke, jeg kan sitte hele natten og snakke med noen om noe de synes er viktig, blir aldri trøtt. Jeg er god til å finne veien, til å kjøre bil og en rekke andre ting. Men akkurat det å gjøre en repetetiv oppgave ute, en fysisk oppgave uten andre utfordringer enn utholdenhet, der svikter jeg. Jeg svikter på løv.

Med unge og søster og mor og hund på hytta, med en vannslange som lekker, med maling som flasser og sikringer som går når det passer dem, så er man nødt til å trå til. Mamma er dronninga av å trå til. Hun er den som kommer hjem til deg med et smil, bygger skap, sorterer ting, bærer saker ned i en bil, kjører på dynga, bretter rene klær helt perfekt, hun er også den som kryper under et gammelt hus med verktøy og friskt mot, for å reparere en vannledning som er lekk. Da blir det å få gnagsår i hendene og surt humør etter ti minutter med løvraking, ganske patetisk. Vel, jeg er ganske patetisk.

Heldigvis så min elskede mor mitt fallende engasjement og foreslo vafler. Og siden vi i går latet som om det var påskeaften, så ble det rebus i uteklær for å finne påskeegg på tomta, med hint gjemt i flaskepost og andre rare steder (dere som følger meg på snap allerede har jo fått det hele inn med teskje, sorry hvis det ble for mye av det gode. Hvis du ikke fikk med deg det, men (for eksempel) vil se min «entusiasme» til løv fra i dag, så heter jeg theakli på snap). Jeg ruler på påskerebus, på vaffelsteking og er også over snittet god til å vaske opp. Men Mamma, – hun ruler på alt.

Mamma er best. Hun så mine vannblemmer og foreslo at jeg skulle ta ansvar for vaflene istedenfor.

I dag, da hun på andre timen lå under huset , i den lille klaustrofobiske sprekken i steinrøysa under tre soverom, som bare hun passet inn i, og til stadighet fikk vann i fjeset fordi spleisingen av et lekk vannrør ikke fungerte, så satt jeg bare på trammen over henne og følte på stolthet. Moren min ble nettopp 67 år, og ligger som en husmus i kjeledress under hytta, med en iphone som lommelykt og hundre edderkopper i håret, og roper; «Sett på krana igjen!!» hver gang hun tror det er i orden. Jeg satt med plaster på mine to vannblemmer i hendene, etter ti minutter løvraking (serr) og var hun fjåsa som la ut snaps og sjekket instagram.

Jeg vet ikke om jeg kommer til å bli sånn som Mamma noen gang. Jeg vet ikke om jeg kommer til å ligge i gjørme under et hus med verktøy, eller standhaftig mene at man skal vaske alle vegger og tak i en hytte hver vår, til høylytt protest fra sine barn. Jeg vet ikke om jeg kommer til å ha det blikket, både for planter som må beskjæres, planker som må byttes, mens jeg parallelt klarer å bry meg om hvordan folk har det og hvem man burde ringe til fordi de kanskje trenger litt ekstra oppmerksomhet. Mamma, – du ruler.

Vi har laget lammesteik, vasket noen av de gamle veggene fri for fluelort og støv, spist sjokolade og mange kokosboller, drukket vin, vi fikk raket den plenen til slutt (mest takket være søster), Tidemann har vært svett i luggen og skitten på nevene i flere dager. Det har vært noen store og noen små samtaler, noe hjelp fra store arbeidsmenn, og en helt magisk nabo som til sltt kunne bistå min mor under det huset, så vi har vann i krana. Vi har til og med hatt mimelek.

Nå skal de helligste dagene denne ferien (det vil si da Jesus ble forrådt, drept og overrasket alle med å svinse seg til himmels), feires helt på det jevne hjemme i Oslo. Der jeg kan være stolt over de små ting jeg klarer, som å få satt på en vask med skittentøy i ny og ne, bade barnet mitt eller huske å sortere glass i riktig container. Det er ikke helt på Mammas nivå, men det er da noe.

God skjærtorsdag, og lykke til på hytta alle sammen!

🙂

Mulig mitt avkom slekter mer på meg, enn på sin mormor.

2 Comments

Legg inn en kommentar