Jeg vet ikke

 

Noen ganger må verden være manikyr og lunsj og søster

Nå har jeg sittet lenge og lurt på hva det er jeg skal skrive. For jeg må skrive noe, men jeg får det ikke til. Det har satt seg fast i meg hele uka, jeg har åpnet macen, og så lukket den igjen, kanskje ti ganger. Noe av gangene fordi jeg er sliten, fordi jobb og barn og livet er mye noen ganger, fordi jeg sovner i badekaret og på sofaen og før jeg legger hodet på puten om kvelden. En av kveldene fordi jeg måtte høre en viss podcast, som gjorde vondt i sjela og har vært ukas snakkis for alle jeg kjenner. Noen av kveldene har jeg lukket macen fordi jeg heller har villet se på TV (har også sovnet her, våknet siklende midt på natta foran blinkende skjerm) og en av dagene denne uka så var jeg i gang, men synes det ble for dumt det jeg skrev, for naivt, fikk det ikke til, og gikk på bar med kule damer istedenfor. Og jeg drakk og skravlet og lo hele kvelden, og det var utrolig deilig.

Grunnen til at det har stått fast i meg denne uka, til at ordene ikke kommer ut gjennom fingrene sånn som de pleier, det er verden. Med kjemiske bomber i Idlib, unger og kvinner og menn som dør en grusøm død, med motangrep fra Trump i Shayrat, med terror i Stockholm og bilder fra sultkatastrofer i flere afrikanske land, så har jeg bare lukket macen igjen og igjen. For hva skal jeg melde? Jeg føler meg dum. Priviligert, naiv og hjelpesløs, som en tøtte uten faktisk livserfaring, i min koselige leilighet på Torshov i verdens lykkeligste land.

Med påskemarsipan og skismøring på instagram, sol i fjeset, spirende blomster og ferietid, så blir kontrasten til det livet andre mennesker på denne kloden lever så ekstremt hard. Og sann. Merker dere det også? I går, med en trett seksåring liggende oppå meg i sofaen, så vi bilder fra angrepet i Stockholm. Og jeg måtte forklare selvsagt, forklare hva en terrorist er, prøve å forklare hvorfor noen mennesker er så syke at de vil kjøre ned uskyldige folk gatelangs. Jeg klarte det ikke, han skjønte mindre for hver gang jeg ga ham et svar. Så seksåringen sovnet, før «Norske Talenter» var igang, og måtte bæres i seng. Trygg og varm og klengete sovnet han under den deilige dobbeltdyna.

Hva kan vi gjøre folkens? Er det noe vi kan gjøre som faktisk kan funke? Eller ender vi med å legge ut svenske flagg på profilbildene våre på facebook, og det er det? Har dere sett fremmedhatet og sjikanen som har frådet i komentarfeltene den siste uka? Folk bruker terrorangrep av syke mennesker til å forsvare et hat mot alle på flukt. Jeg gulper påskemarsipan og lukker macen.

I dag dro ungen min på hytta med Mommo, og jeg var så lei og tung og sliten. Lå på sofaen og prøvde å løse verdensproblemer i min lille hjerne. Kom ikke videre. Så ringte søsteren min, elskede Nanna, og mente det var på tide å skjerpe seg. Hun insisterte på at denne første feriedagen skulle brukes på fjas. Så hun hentet meg ut av sofaen, og min sosialdemokratiske dårlige samvittighet for å være priviligert, og så dro vi og tok manikyr. Som om ingen ting har skjedd. Som om verden bare var fest og glede. Etter at neglene våre var blanke og freshe, så spiste vi fancy lunch og kjøpte sko og så på ting i interiørbutikker. Som om vi var to damer på film, en romantisk komedie, hvor livet bare er gull fra start til slutt.

Ungen ringte fra hytta og kunne melde om at det er kaldt i vannet, men «krabbene finnes fortsatt». Og så åpnet jeg macen. Og så prøvde jeg ikke å skrive et innlegg som ga mening, eller sa noe om verden, eller fant noen løsninger. For jeg har ingen, jeg er bare en priviligert mamma i den første verden som ikke skjønner hva i helvete det er som skjer.

God lørdag.

Legg inn en kommentar