Noe ingen forteller deg om det å ha barn

 

Preget av høytideligheten ved årets første is

Noe folk ikke forteller deg om det å få barn, er at du på et vis får en del av hjernen din tilbake. Mulig du mister en annen del, det kan i alle fall virke sånn den første tiden, når alt bare går i pupper og grining og gulp og sånn, men du skal da vite at du med tiden blir kompensert for det. Hvert år, for hver fase av livet som mor, så kommer jeg på nye ting. Ting jeg hadde glemt, som hjernen min hadde stappet inn i en krok langt vekk fra bevisstheten, blir lokket frem i pannelappen igjen på magisk vis.

Det kan være følelsen av å ha røde kinn, å gå i ullundertøy etter en lang dag på ski, med litt for store strømper som krøller seg når man går, mens man venter utålmodig på at noen skal lage ferdig kakao. Det kan være lukten av skole, av linoleum og kopipapir og våte votter. Eller den usikkerheten man følte som barn, det suget i magen, når du plutselig oppdager at mamma er borte i butikken, etterfulgt av det sinnet og den lettelsen som kommer når du ser henne igjen, bak en hylle med kattemat. Å få barn selv, og se dem vokse opp, er som å være med på en liten revy av følelser du hadde glemt.

Jeg er en type som elsker vår (mulig jeg har nevnt det før), men jeg har aldri kjent på så ivrige vårfølelser som det jeg har gjort de to siste dagene. Eller, det har jeg jo, men de minnene har ligget støvet ned i et hjørne av hjernen. Frem til nå.

For når et barn på seks år, våkner og oppdager at det er sol og varmt ute, null snø, levende fluer i vinduskarmen for første gang siden i fjor og fugler som kvitrer, så går det barnet bananas. Tidemann har hatt to dager stappfulle av opplevelser jeg hadde glemt at jeg hadde savnet sjæl. La meg gi dere en kjapp oversikt over glemte følelser ungen min har minnet meg på de siste 48 timene:

  • Kilingen i magen når du oppdager at asfalten er bar og kommer på at du eier en sykkel. Den rene lykken det er å skjønne at du fortsatt kan sykle, at du ikke har glemt det siden sist. Følelsen av å suse bortover med litt trang hjelm og vårluft i fjeset.
  • Lyden av isbilen. Isbilen som du aldri får kjøpe is fra, fordi moren din alltid sier nei, men man spør likevel. Den overstadige beruselsen av at hun denne gangen nikker («hun sa JA!!!!!»), og hvor raske bena dine blir når du springer etter bilen helt selv, stor nok til å ordne opp, større enn i fjor. Følelsen av å komme tilbake til nabobarna med en kjempestor kasse is til alle, smaken av den første fløteisen i sola.
  • Oppdagelsen av maur. Maurene har våknet, og det er plutselig på tide å se om de fortsatt liker sukker. Så du heller sukker på bakken og sitter spent og venter, mens du roper «Gratis sukker til alle insekter!!» så høyt du kan. Mulig du spiser litt av sukkeret selv, når maurene er treige på avtrekkeren.
  • Følelsen av luft mot hud, å kunne løpe ute i t-skjorte, mens du gjenoppdager alle lekene fra i fjor. Iveren etter å leke med alt på en gang, både kritt og baller og sykkel og strikker og små plastmenn som kan kastes fra verandaen og dale ned i fallskjerm.
  • Å få spise middag ute. Ikke ved bordet, ikke med bestikk, men på trammen i sola, med skitne never, mens du ser på naboene leke, og forter deg å bli ferdig så du kan være med igjen. Smaken av utemat, av middag servert på snippen, uten regler og bord og stoler og serviett.
  • Å være svett i luggen, sliten i leggene og skitten over alt etter en dag med utelek. Å få bade før sengetid, uten å fryse når du er ferdig. Å lese nattabok i ren seng, mens det lukter skumring gjennom det åpne vinduet.

Hjertet mitt sprekker nesten av å ha barn akkurat nå. Hans begeistring for våren, kombinert med min begeistring (for både årstiden og ham) er nesten for mye å bære. Men bare nesten. Fyttihelvete så deilig. Selv Knut er i godt humør. Han klorer etter fluene og ligger dorsk i sola og myser, akkurat sånn som katter gjør på film, mens han gleder seg til fuglene får unger, så han kan plage dem til døde. Katter ass, drøye typer.

God tirsdag folkens!

🙂 Thea.


PS: Hvis du vil ha mindre prat om vår og mer om for eksempel unger, så handler denne ukas episode av Foreldrerådet om separasjonsangst og klenging. Hva gjør man for eksempel når barnet bare vil ha mamma, mamma, mamma hele tiden? Lytt og blir klok (i alle fall litt)!

Legg inn en kommentar