4 Comments

Garantert kokosboller (og potensielt bok)

 

Pappa, jeg låner tøflene dine! Ikke bli sur, jeg lover å sette dem på plass. Husk at datteren din prøver å bli en ordentlig forfatter, hun trenger deilige tøfler da, ikke sant?

I mitt hode så har jeg blogga til dere hele uka, jeg har bare ikke tastet det inn her. Jeg har (inni hodet mitt) blogga om at det beste i verden er å ha fine dager med ungen sin, sånne morgener som faktisk flyter, hvor man ikke krangler, hvor man har små øyeblikk sammen med ekte lykke, hvor man snakker sammen på vei til skolen og føler at livet er skikkelig bra. Jeg har også blogga (fortsatt inni hodet mitt) om hvor sliten jeg har vært, hvor lost jeg av og til føler meg, hvor rar tilværelsen er noen ganger og hvor gøy det er med oppmerksomhet. For det er gøy. Man kan fort bli litt rusa på det, faktisk.

Jeg har blogget om hverdagen, stikkord om smuler og kattehår og sånne dager hvor både glass og lyspærer knuser fordi man er klønete, og må redde små barneføtter og kattepoter fra å tråkke i skårene, mens man løper for å hente støvsuger og alt er bare styr. Jeg har blogget om behovet for å få sove mer, men samtidig også et behov for å være mer våken, gjøre flere morsomme ting, henge med flere kule folk. Jeg kunne ha blogget om å drikke vin, men da blir alltid noen av dere bekymret for at jeg forherliger alkohol (og det er godt mulig jeg gjør, men vin er jæskla digg). Aller mest ville jeg blogget om den følelsen av stadig utilstrekkelighet, som egentlig bare vokser i takt med antall ting man foretar seg.

Men så har jeg ikke blogget da, for jeg har ikke satt meg ned. Det krever at jeg setter meg ned med denne maskinen, i sofaen min hjemme, og taster inn ordene jeg har i hodet mitt. Og det har jeg ikke gjort. For når rumpa har satt seg i sofaen så har hjernen vært så sliten, at jeg har måttet lytte til podcast, eller sove, eller scrolle gjennom sosiale medier for å se hvor mye energi alle andre har.

Nå derimot, nå sitter jeg på hytta, for første gang helt alene. Her har jeg sovet i 12 timer, til lyden av bølger, med  to dyner over meg. Jeg har nettopp drukket pulverkaffe med sola i fjeset, og spist knekkerbrød med hardkokt egg. I bilen på vei ned hit i går, i rushtrafikken på E18, kjentes det nesten som om jeg hadde stukket av fra livet. Jeg hørte på høy musikk, dundret avgårde (i de strekkene det ikke var latterlig lang kø), og sang høyt. Og så kjøpte jeg vin, røyk (jeg røyker jo egentlig ikke, men følte det var på sin plass), snus, kokosboller og mat, tok verden minste bilferge over den kalde fjorden, helt alene.

Og nå sitter jeg her, på en øy, og har tid til å skrive. Det er derfor jeg er her. For å skrive ting som skal i en ordentlig bok. Shit ass. Jeg friker ut for hver side, jeg vet ikke om det kommer til å gå. Men jeg tør i alle fall å si det til dere nå, jeg føler jeg må det, kan ikke holde det hemmelig noe mer.

Det er selvsagt ikke så big deal for noen andre enn meg, men fyttirassen så koko det føles. Jeg har altså fått tilliten fra et forlag for å skrive en bok, det i seg selv gjør at jeg føler for å klappe i hendende og shotte tequila samtidig. Kan ikke gjøre noen av delene, da blir den boka aldri noe av (eventuelt blir den for ekstremt spesielt interesserte si).

Livet ass. Det er altså så pussig, så gøyalt, så slitsomt og så fint, ispedd tidvis kjedsomhet og støv og rutiner. Bare å henge med i svingene liksom. Bare å prøve seg, se hva som skjer, og ta det som det kommer. Man får bare tåle å være litt redd noen ganger, litt usikker. Det er en del av pakka, er det ikke?

Håper lørdagen din er over midt på treet, nå er det for alvor vår i lufta folkens! Hvis jeg ikke klarer å forfatte en dritt i dag, så skal jeg jaggu gå ned på brygga å fiske litt. Og så skal jeg spise kokosboller, helt for meg selv.

God lørdag, fine folk!!!

🙂 Thea.

PS: Velkommen til alle dere nye lesere, føl dere som hjemme! Denne bloggen inneholder av og til innlegg som er «viktige», men stort sett er det sånn som det her; helt ordinært. Bare så dere vet hva dere har meldt dere inn i (og kan melde dere ut av hvis dere føler for det). Og følg meg gjerne på snap! Heter theakli (den eventuelle fiskingen legges garantert ut der).

 

4 Comments

  1. Det er klart det er big deal for oss at du skal skrive bok?! Vi er jo leserne dine remember!! Vi vil lese mer! You go. Ord for ord. Sten på sten. Snakker av erfaring (dog ikke noe kul bok på meg) en setning ila en dag er innafor. Bedre enn null setninger.

    1. Åh, du er fin!! ❤ Jeg prøver, litt etter litt. Men å må man kjempe mot egen hjerne til stadighet, den mener av og til jeg burde holde meg til mindre ambisiøse prosjekter. Nå spiste jeg en kokosbolle, så nå er den på lag med meg igjen 😊 God helg!

  2. Yaass! DEN gleder jeg meg til å lese, Thea! Og kjenner følelsen – akkurat fått den samme tilliten selv, og nå blir det jeg har knota med alene hjemme, med vin og snus (og tidvis sigg) noe «alle» kan bla i. Det er en sjuk følelse, og vi burde skåle i tequila faktisk! LYKKE TIL 🙂

Legg inn en kommentar