Back to the roots

 

Søstre er noen ganger det aller beste som finnes

Noen dager starter med en tung følelse i magen. Når du ikke nailer mammajobben, det er skorpe på leverposteien og kjipt brød til frokost. Når du gjerne vil, men ikke helt får til, å lage den deilige morgenen både du og ungen din trenger, men blir hun sure mammaen som maser om lekseark og at han skal ta på støvlene fortere, men så er støvlene våte, så da blir det diskusjon om sko, og så blir det ikke noe hyggelig i det hele tatt.

Og så er timeplanen full, og det er karneval i morgen, og du skal levere barnet ditt til hans far, men burde kanskje ha ordnet med kostyme først, for det er du som er best på å organisere sånt. Og så må du la det ligge, for du har jobb og møter og mailer du skal skrive, men det er jo ingenting i forhold til det mange andre går gjennom, så du må bare ta deg sammen og gre deg og komme deg på jobb. I verdens beste land liksom, hva skal du klage over egentlig? Ta deg sammen.

Vel, det hjelper jo litt, og man tar seg sammen, og man jobber og det blir fint, for folk er greie og jobben er egentlig gøyal og du elsker radio. Men så skulle du helst ønske at du kunne legge deg under en dyne og sette mobilen på flymodus, og se på serier og ligge i fred. Sånn er jo ikke livet. Så du trekker det tilbake, for du vil jo ikke at livet skal være sånn heller, for å ligge under dyna fører ikke til en dritt.

Da er det så deilig at dagen snur seg, ene og alene fordi man (til en viss grad) får til det man driver med, og fordi folk er bra, og når man kommer hjem etter det som føles som hundre timer med ting som ikke er å ligge under dyna, og kan gå rett til søsteren sin. Og der er den andre søsteren også, og man deler liv og foreldre og genetikk og historie. Og hun ene har endelig fått alt på plass, med ny leilighet og jobb og skal gi gode råd (i Aftenposten) til andre enn oss i familien, og de har vin og det er pappkasser med ting som skal ryddes, men det er helt greit at man bare ligger på sengen og ser på.

Og så ringer barnet fra pappaen sin og skal være «hip-hop-person» på karneval og alt er kjempefint. Og søstrene drikker vin fra små fly-flasker og snakker vekselsvis om de vanskeligste og de mest fjollete tingene. Livet snur og blir fnisete og Onkel er kosete (han er en hund). Da lander man, og så er det ikke så farlig likevel, for det er jo dette som teller. Viktig å huske på ass.

PS: Vil bare hilse til Randi. Takk for at du leser denne bloggen! <3

Onkel <3

Legg inn en kommentar