Kjære alle mammaer

 

Nå sitter mange av dere i sofaen, etter en lang søndag, noen har kanskje grøt på genseren, andre har gulp i håret, eller støv på hjernen. Noen av dere har fått kort av ungene deres, andre har kanskje ikke sett ungene sine på lenge. Noen er mammaer til friske barn, viltre barn, noen til forsiktige og sjenerte barn, andre er mammaer til syke små, unger som trenger ekstra hjelp, noen er mammaer til barn som ikke lever lenger, andre har barn som er voksne, og som kanskje i sin tur har blitt foreldre. Vi kommer i alle varianter, alle farger og fasonger, fra alle kontinenter, alle verdensdeler, vi har eksistert til alle tider og vil gjøre det for alltid (eller helt til mennskeheten opphører da, men det blir flisespikkeri).

Kjære alle mammaer, enten du er fattig eller rik, sliten eller opplagt, har gått på ski eller ligget i sofaen denne søndagen, om du er frisk eller syk, morsom eller en trøtt skygge av deg selv; dette har vært vår dag. Den er kanskje laget av handelsstanden, og blir nok en ting vi (eller ungene våre) må huske på, rett rundt hjørnet for den enda mer masete dagen «valentines day», men den er likevel vår. Enten barna dine vekket deg på sengen med kake og klem, som i en reklamefilm, eller de ikke husket på å ringe deg i det hele tatt. Noen er mammaer til barn de ikke har laget selv, noen er vordende mammaer til barn som ligger i magen, noen er nybakte mødre og skal bruke hele natten på amming og lengsel etter søvn, andre bekymrer seg for unger som har reist langt, som ikke holder kontakten, som kanskje ikke har det så bra, eller som akkurat denne søndagen er forbanna på sine mødre, og på furtent vis driter i hele morsdagen.

Vi er alle mammaer, vi er alle de som ligger litt ekstra våkne om kvelden og tenker på hvordan ungen vår har det, vi er mestere på logistikk, trøst og effektivitet, vi er like sammensatte som folk generelt, vi har verdens fineste og vanskeligste jobb, enten vi har åtte unger med en fyr vi kjenner godt, tre unger med forkjellige fedre, donorbarn, fosterbarn, adoptivbarn eller bonusbarn. VI er imponerende noen ganger, vi er håpløse av og til, vi er strenge, snille, rare, fine, varme, sure, slitne, morsomme og alltid veldig viktige. Og vi burde seriøst hylles i minst en dag, enten man forakter handelsstandens masete kjøpepress eller ikke.

Så jeg benytter anledningen til å takke, for dere inspirerer, backer, støtter og viser vei. Dere holder menneskeheten oppe (tenk på det!), dere tar vare på folk, på unger, på samfunn, dere sørger for trygghet og liv, matpakker, muligens ull innerst på kalde dager og nærhet til de som trenger det mest. Uansett om du er en supermamma, en lat en, en trøtt mamma, en som driter deg ut en del, en som ikke alltid nailer mammajobben, uansett om du er distansert eller nær, flink, konsekvent, forsiktig eller en mamma med relativt kort lunte (som meg), om du er mamma på heltid eller deltid, til mange eller få unger, så vil jeg si; TAKK!

Til alle mammaer der ute, de som jobber hard og ammer livet ut av seg mens de leser dette, til de mammaene som ikke er hos oss mer, til de mammaene vi savner, til de som allerede har lagt seg, og til de som føler de aldri kommer til å få sove igjen; TUSEN TAKK!

Dere er selve grunnen til at vi er her, dere er de som sørger for at verden beveger seg fremover, dere er grunnen til at jeg ikke føler meg alene gjennom de rare og vanskelige dagene i mammajobben, og som gjør meg ekstra klar over hvor fantastisk det er når livet med barn er nettopp det; fantastisk.

Bruk resten av denne søndagen til å være stolte og fornøyde, og husk at helgen varer helt til i morgen. Dere er rå!!!!

Klem fra en sliten, fornøyd og midt-på-treet god mor i sofaen.

🙂

 

PS: En ekstra klem til min egen Mamma. Jeg elsker deg.

Legg inn en kommentar