Vendela og vannkopper

 

Jinxa tilværelsen, burde visst bedre.

Du vet når man har lagt opp uka sånn ordentlig? Fordi det er mye som skal skje og man vil ha alt på stell, eller i alle fall det meste, og man skal fikse unge og jobb og slukking av FM-nettet og gjester og vindrikking med nye folk og det hele? Vel, da er det innmari dumt å si høyt; «Vi blir aldri syke vi. Tidemann har ikke vært syk siden i fjor».

Fordi da får ungen din kanskje en rød prikk på magen, som du bare tror er et lite sår, så du sender ham på skolen og håper det går over, men så henter du ham igjen og da har den ene prikken blitt til fem. Og han er kanskje litt slapp og bleik, og du googler og lyser på prikkene med lommelykt. Og så konstaterer du at han har fått vannkopper.

Og så kan det hende at du dagen etter, våkner opp med halve fjeset tett som en potte selv, med rennende øyne og sår hals. Og da sitter du der, med alle de fine planene du har lagt for uken, og vet at det bare er å krølle dem sammen og snyte seg med dem.

Nå sitter vi her, en vannkopp og en snufsemor, og ser på Kjendis-Farmen sammen. Det er vanskelig å sovne når man klør, men det er faktisk ganske vanskelig å forklare konseptet Kjendis-Farmen for en fyr på seks også.

«Hvorfor bor de der? Hvem er de folka? Hvorfor snakker han så rart? Hvem er Vendela?» Jeg svarer så godt jeg kan, og finner på svar der jeg ikke har noen. Da jeg selv var liten, var det å få komme ned igjen fra rommet mitt, fordi jeg var syk og ikke klarte å sove, helt magisk. Å få lov til å snike seg under et pledd og være oppe sent, i voksentiden, det føltes helt ulovlig og veldig fint.

Pledd, vannkopper og Kjendis-Farmen. Kunne vært verre.

Uka blir ikke som planlagt. Det blir ikke vin, møter, ekstra jobbing og livet på stell. Jeg blir ikke hun som fikser ting, som nailer tilværelsen og imponerer omgivelsene. Jeg blir hun som har flassete rød nese, rennende øyne og sovesveis, med en slapp unge, som ligger timesvis på sofaen og leser barnebøker og drikker ingefærte.

Det er bare å kapitulere. Kanskje jeg nailer livet neste uke? Det blir som det blir.

God onsdagskveld, folkens!

<3

2 Comments

La det bli lys

Nye lamper over stuebordet = lykke (serr)

«Man skal ikke undervurdere gleden av de helt overfladiske tingene». Pappa pleier å si det til meg når vi shopper, han er nemlig overraskende god til å handle, og selv om vi alle vet at det ikke alltid er så innmari nødvendig med nye ting, så gir det jo faktisk en glede å kjøpe ting. En tom glede kanskje, en kortvarig en, en overfladisk og grunn glede, men det er en glede. Det føles spesielt godt når Pappa sier det, klapper meg på skulderen og visker vekk den lille dårlige samvittigheten som kanskje sniker seg gradvis frem for hver nye pose man bærer rundt på.

Hele denne helgen har jeg vært overfladisk glad, faktisk lykkelig. Jeg har nemlig fått nye lamper. En tynn elektriker kom hit på fredag, og vips (hvis vips betyr mange tusenlapper og noen timer senere) så var det lys over stuebordet. Jeg klarer ikke slutte å se bort på de lampene. Besøket av den tynne elektrikeren minnet meg om at jeg ikke kjenner noen håndtverkere. Egentlig har jeg alltid tenkt å samle på venner med forkjellige yrker, man trenger en lege, en jurist, en elektriker, en bilmekaniker, en kokk, en rørlegger, en psykolog, en ryddeekspert og kanskje en som er god til å booke billige billetter til fine steder med strender og paraplydrinker. Er veldig fornøyd med de vennene jeg har, men innser at jeg har valgt for få handyfolk med fagbrev, som kunne gjort livet lettere.

Uansett, lampene gjør meg lykkelig. De var en gave fra mine søstre til jul, og selv om de nå er på ferie sammen uten meg, så klarer jeg ikke bli bitter, for jeg er så fornøyd (dessuten regner det der de er, så jeg synes litt synd på dem. Håper det blir sol og at de får det fantastisk, jeg er jo ikke psykopat heller).

LinseKnut

Knut er her, han sniker seg med på bilder hver gang jeg tar frem kameraet, og forholder seg hverken til søndagsfølelsen eller de nye lampene. Barnet mitt sover i senga mi, «for det er lurt at vi sover sammen noen ganger» som han sa, et overbevisende argument. Årets første uke ligger bak oss, jeg synes det er deilig at alt er tilbake til normalen, og kjenner på en stigende optimisme for det nye året. Det føles ikke nytt lenger egentlig, men jeg ser mot lysere tider og har allerede begynt å planlegge både ferie og fjas. Denne uka begynner slukkingen av FM-nettet, og radiobransjen (der jeg jobber) venter i spenning på hva som vil skje. Har alle dere skaffet dere DAB eller? Vi skal lansere flere nye kanaler denne uka, jeg har gleden av å lære opp flinke nye folk som programledere, det er både sommerfugler i magene rundt omkring, og spenning i lufta.

I morgen kommer det en ny epside av Foreldrerådet, vi har hatt to ukers pause, men nå er vi igang igjen. Det er noe helt magisk å få lov til å lage den podcasten, jeg møter så sjukt mye bra folk, og lytterne (altså dere) er de kuleste i verden. Noen fortalte meg at helsestasjoner rundt i landet har begynt å anbefale Foreldrerådet til nybakte foreldre, og det gjorde meg så glad at jeg begynte å gråte. Dette året folkens, det blir så fint. Jeg kjenner det i magen.

God søndag alle sammen, både dere som er alene, som er fyllesjuke, som er slitne, nervøse, glade, dorske, spreke, bustete eller nyforelska. Husk at helgen varer helt til du sovner, bruk den godt, kyss noen, spis noe, se noe hyggelig.

Jeg skal bare se på lampene mine. Dødsfornøyd.

🙂

Sneglefart

 

Sterain på bordet, skittentøy i kurven, hauger av klær som må brettes og effektivitet som en trøtt brunsnegle

Jeg sitter i sofaen med sommersko på, helt nye, hvite sommersko. De kjøpte jeg på salg etter at mørketiden hadde begynt, fordi jeg trengte å minne meg selv på at det kom til å bli lyst igjen. De har ligget inne i skapet, der alle andre ting som ender opp i gangen også blir liggende, og i dag da ungen min ringte og ville finne skøytene sine, så måtte jeg dra ut hele haugen med ting.

Både skøyter (som nok er for små for ham i år) og sommersko, dukket opp, sammen med anorakker, single vanter, skoimpregnering og noen luer vi faktisk har lett etter. Så nå går jeg rundt og later som det er sommer, med hvite sommersko på, ser for meg at jeg kan gå ut med bare legger og bade i havet. Det holder ikke lenge selvsagt, den vrangforestillingen der. For realiteten er at bordet mitt må skrapes for stearin, jeg har klesvask som kunne aktivisert et middels vaskeri i to dager og en god del forefallende arbeid jeg burde komme i gang med, dessuten er bakken full av snø og på tross av noen små solstråler så er vi midt i den aller mørkeste tiden.

Siden Tidemann har en ekstra pappa-helg (det er bare den andre på rad, men det føles som den femte), så burde jeg selvsagt bruke tiden godt, komme ovenpå, få unna alt det som gnager på listene. Det er jo så digg å få ting gjort! Men her sitter jeg likevel, i sofaen med sommersko, og skriver om egen treghet i stedenfor. Jeg tror dette blir en sånn dag i slow motion.

Det hender jeg har sånne dager, jeg kjenner det i kroppen. Sakte som en snegle beveger jeg meg gjennom huset, vel vitende om at jeg kunne blitt ferdig med alle gjøremål på en time hvis jeg hadde satt opp farten. Men jeg trenger å gjøre det sakte. Prøve sommersko, for eksempel. Lage kaffe. Vaske sakte over kjøkkenbenken mens kaffen trekker. Drikke kaffe og lese bladene mens jeg sorterer dem. Brette klær samtidig som jeg ser på serier, og dermed bruke to timer på fem plagg.

Da jeg var barn hadde jeg også sånne snegle-dager. Mamma kunne be meg legge på sengen, for eksempel, og jeg ble sittende og dagdrømme i tjue minutter mellom hvert putevar jeg la på. Akkurat som om hjernen trenger å drømme seg vekk, lage scenarioer, la den ene tanken ta den andre og vips har det gått en time og man kommer til seg selv, men husker ikke hvorfor man sitter på sengen i utgangspunktet.

Det er veldig liten tid til å gjøre ting sakte i min hverdag, sikkert i deres hverdag også? Vi er sjukt flinke til å lage planer, ta tiden på oss selv, rushe avgårde og få tusen ting gjort. Det er sånn verden er lagt opp, det er sånn vi skal være, å være treig er det samme som å være lat, og late folk holder ikke hjulene i gang. Jeg kan være så effektiv i hverdagen, at jeg blir fly forbanna på treige folk rundt meg. Jeg kjeftet en gang på en venninne fordi jeg syntes hun skrellet de hardkokte eggene for sakte (noe hun aldri har glemt, og jeg har måttet si unnskyld for flere  ganger).

Men jeg har altså en indre snegle, som av og til trenger å få styre dagen, og i dag er sånn dag. Kanskje det trengs? Er det sånn at man egentlig trenger å gjøre ting urimelig sakte innimmellom? Hadde vært digg om en forsker hadde svart ja på det. Skulle ønske det kom ut en undersøkelse som konstaterte;»Det er bevist at folk som gjør ting veldig sakte noen ganger, og så er spesielt begavede. De lever sunnere, lenger, er lykkeligere og blir mye rikere enn de som er effektive hele tiden».

Man kan jo håpe. Enn så lenge får jeg bare fortsette og gå med sommersko på min snegleferd gjennom dagen. Så får vi se hvor langt jeg kommer.

Ha en deilig lørdag, uansett tempo!

🙂

 

 

4 Comments

Helt hverdagslig, men helt magisk

 

At det øyeblikket, den lille stunden, de sekundene i det som egentlig er en helt hverdagslig opplevelse, kan føles så mye inni hjertet, det er ganske utrolig.

På vei fra jobb stiger pulsen, jeg kjenner faktisk sommerfugler i magen, som om jeg skal møte en jeg er dødsforelska i. Jeg ser på folk, synes trikken går for sakte, teller stasjoner til jeg er fremme. Han ved siden av breier seg for mye med beina, men jeg blir ikke sur, for snart skal jeg av. De skrittene fra stasjonen, ned veien, inn porten. Lukten av linoleum og grus, matboks og luer, grelle lysstoffrør, kaos i garderoben. Ingen vet hvor noen har vottene sine, men det er votter over alt, og jeg bryr meg jo ikke, jeg skal bare finne han jeg ikke har sett på flere dager.

Smiler høflig til fjes jeg egentlig ikke kjenner, men som er der av samme grunn som meg, kanskje har de også sommerfugler? Snart fremme. Gleder meg så mye at jeg lurer på om jeg er litt koko. Kanskje ingen andre har sånne sommerfugler? De ser hverandre jo hver dag, de har ikke sånne opphold i samværet, de kjenner kanskje ikke på lengselsen? Jeg vet ikke. Og stort sett går det greit altså, jeg lever mitt hverdagsliv, og vi har en balanse og vi får det ganske perfekt til. Men så er det noen ganger, spesielt hvis balansen blir litt forskjøvet sånn som nå, hvis han er noen dager ekstra hos pappaen sin, så kommer det stikket i hjertet. Stikket i hjertet er handler jo bare om kjærlighet, men det kan være litt vondt likevel. Heldigvis vet ikke han om det stikket, og heldigvis blir det til sommerfugler, på en helt vanlig torsdag, når vi skal sees igjen.

Stikker hodet inn i et rom fullt av barnestemmer, og bak en haug med klosser får jeg øye på det fjeset, de kinnene, de øynene. Jeg tror helt seriøst at hjertet mitt vokser litt i det øyeblikket. Leger og andre fagfolk rister sikkert på hodet, men det føles sånn. Det dunker hardere, blir større i brystet. Jeg blir varm i kinnene, og samma kan det være med ulver og demonstrasjoner, med verdenspolitikk og nyttårsforsetter, for der sitter jo hele sentrumet for mitt univers. Klissete, men sant.

Klemmen er lang, den lille hånden hans er varm, han lukter enda bedre enn jeg husker, selv om det bare er dager siden sist. Jeg vil bare holde på ham, høre på ham, være med ham. Og vi snakker om klosser og ser på det han har bygget, og vi finner noen votter som ikke er våre (eller er de det?), og det er en skvist banan i sekken og alt er klissete, men det spiller ingen rolle, for nå skal vi hjem, vi skal være sammen.

En helt vanlig torsdag. En helt magisk situasjon.

Fy fader.

<3

2 Comments

Angrende kriminell kvinne forteller om sitt helt ordinære liv

 

Mellomste søster og meg på årets første dag (før søndagsfølelsen kom).

Hvordan går det? Har dere kommet dere vel gjennom festlighetene og er proppet med energi og livsgnist? Fulle av overskudd etter jula og klare for et nytt år? Endelig i gang med hverdagen igjen? Whoopwhoop og tipp topp?

Altså, jeg kjenner ingen som ikke er kjempeslitne jeg. Juleferien er den ferien flest trenger en ferie etter. Nå er ikke dette en sytete blogg, men det må være lov til å kalle denne mandagen ganske blå (eller?). Vil bare minne om at livet også blir sol og sommer på et tidspunkt, og at det kommer dager hvor man helt av seg selv våkner og er uthvilt, hvor man ikke må rydde vekk barnåler og ting av filt, og ikke føler på presset med et nytt år og alt det medfører.

Jeg har sagt «godt nyttår» til sikkert 23 mennesker i dag, samt noen i går. I går sa jeg det til en som jobber på Deli de Luca, for jeg måtte innom der og betale for meg. Startet nemlig det nye året med å være kriminell, stjal en cookie rett og slett. Det var natt, jeg var på vei hjem, tåka lå tjukt over byen og jeg synes visst det var en artig idé. Våknet angrende, hvor dårlig start er det mulig å skape på et nytt år, sånn karmamessig liksom? jeg spiste den ikke en gang, det viste seg nemlig å være en «protein-cookie», som smakte papp. Damen bak disken lo mye da jeg fortalte og betalte, hun mente det var helt i orden, men altså; det er det jo ikke. Kan ikke holde på sånn, bli tjuv i en alder av 33 liksom. Fikk ordnet opp i alle fall.

Ellers ble gårsdagen en svært lovende start på et nytt år, tilbragte mange timer sammen med mine søstre, spiste mat med smeltet ost og chipotle-mayo og gikk på kino. Barnet mitt er hos faren sin, de er på hyttetur og jeg ringer hver dag fordi jeg savner ham sånn. I går, etter fjoll og fjas med søstrene, så ble det veldig tomt å komme hjem.

Søndagsfølelsen var på sitt aller sterkeste, Knut hadde ikke vist seg siden nyttårsaften, og jeg ble liggende og bekymre meg for både unge og katt og egen tilværelse. Men så kom jeg på at det var søndagsfølelsen, at det nok lå ganske mange andre rundt omkring i sine sofaer og følte på det samme, og så lot jeg det være. Rart å være uten barnet sitt ass, det blir man nesten aldri helt vant til. Jeg kan merke det hvis det bare går en dag eller to utenfor normalen, da blir jeg en klynkete mamma som bare tenker på ham hele tiden.

Men så kommer jeg på at han er sitt eget menneske, at han har det dritbra, og så kan jeg ringe. «Jeg har lært noe som kommer til å imponere deg» sa han i dag. «Jeg har faktisk lært meg å blåse ballong!». Lol. Han er svært begavet, som dere skjønner.

Det som er deilig med et nytt år er at man kan kjøpe seg ny kalender. Jeg liker alltid det veldig godt, en sånn fin bok med linjer og datoer. Noen ganger skriver jeg ned spørsmål til meg selv i fremtiden. «Hvem har du vært sammen med i dag?» kan det plutselig stå en gang i juni, et spørsmål fra fortids-meg, eller; «Synes du fortsatt det er gøy med bloggen?». Det går selvsagt også å notere på mobilen, legge i kalenderen en gang i fremtiden. Ganske fint, hvis det er noe du tenker mye på nå, for om noen måneder har du sannsynligvis et ganske annet perspektiv på situasjonen.

Knut går for en tett og vinterskodd kropp nå i januar. Lurt, når man reker så mye gatelangs som ham.

Hver gang jeg blir bekymret for Knut, gatekatten fra Spania (som forøvrig jobber hardt med vinterkroppen om dagen), så husker jeg på at han er nettopp det, en gatekatt. Han vokste opp med en stor gjeng andre katter og noen hunder, og de var kongene i byen. Han finner alltid ut av ting. Jeg rekker likevel som regel å bli skikkelig nervøs for ham, før han dukker opp igjen med et tryne som sier «Hva er det? Slapp av’a.» I morges lå han chill på sofaen og myste mot meg, uten å ville si noe om hvor han har vært. Mistenker at han har vært på fylla, rett og slett.

Dette blir litt usammenhengende, men det er fordi jeg nettopp er litt usammenhengende i dag. Mellom julebluesen og forventningene, fin familie, gode venner, kjærlighet, min nyvunnede karriere som angrende kriminell og dette nye året, så er jeg slapp og litt tom, fornøyd, men litt lengtende. Det er kanskje sånn det skal være noen ganger? Jeg tror det.

Nå skal Knut og jeg tenne i peisen her, og så skal jeg lese en bok. Kan ikke huske sist jeg leste en bok.

God blåmandag folkens!

Og forresten; dette rørte meg til tårer:

Dere er altså verdens fineste folk. Seriøst.

Er det rart jeg elsker dere? Herregud, for noen fine folk dere er! <3

Thea.