Viktigheten av å huske det du har glemt (og så videre)

 

Takk for meg.

06.36: Våkner av at en fyr på seks gir meg en klem. Er over snittet trøtt, det blir man når man ligger våken til halv to og lure på hva det er man har glemt. På tross av sprekkeøyne og sovestriper, i ganske godt humør.

06.50: Husker at jeg har glemt å kjøpe melk til frokostblandingen, lager havregrøt på vann, han er fornøyd. Ungen foreslår at vi skal dra innom Kaffebrenneriet. Kommer på at vi har snakket om det, og ser på klokka. «Hvis vi er raske, så kan vi det». Vil gjerne ha en stor kopp kullsvart kaffe. Vil gjerne være en overskuddsmamma.

06.55: Husker at jeg har glemt at det er skiskole, og kommer på at jeg sist uke glemte at han skal ha med to matpakker når det er nettopp det. Blir glad for at jeg husker det. Smører mange brødskiver.

07.05: Har glemt å finne votter, ungen har glemt å si at han ikke har votter. Går gjennom skapet, finner de minst populære vottene vi har, ungen blir sur og vil ikke ha de med på skolen. Det utvikler seg til konflikt.

07.15: Har helt glemt at jeg hater å kjefte om morgenen, holder en lang tale om at man bør være takknemlig for at man i det hele tatt har votter, all den tid verden er et vanskelig sted og minner om at vi har jobbet oss gjennom syv par hansker denne vinteren. Ingen vet hvor noen glemte dem.

07.18: Ungen går fra sinne til sorg over stygge votter.  Sier han «kanskje kan bli mobbet» og kjører dådyrøyne.  Situasjonen er låst. Jeg kommer på at jeg har glemt å se i sekken fra i går, og husker at den kanskje egentlig var litt våt, for noen hadde glemt å skru igjen vannflaska ordentlig. Stemmer på en prikk, sekken er våt, men hva ligger nederst? To klissvåte, men kule votter. Ungen stråler.

07.24: Ut av døra med ski, som jeg har husket å sette stropper på, ikke staver, for jeg har (for første gang) ikke glemt at de ikke trenger staver, pose med våte votter, som ungen lover at han kan legge i tørkeskapet til tørk før skiskolen. Vi har også husket sekk, veske, de nye skistøvlene og nøkler.

07.30: Ungen sier «det vanlige» til betjeningen på Kaffebrenneriet, og mottar sin kanelbolle, akkompagnert av en svart kaffe til mor og en del fnising fra disken.

07.39: Beklager til ungen for at han fikk så mye kjeft. Lurer på hvordan jeg selv hadde hatt det hvis jeg fikk så mye kjeft som ham? At noen hver eneste dag maste på meg, liksom. Får dårlig samvittighet, og beklager en gang til. Han er fornøyd med bollen og de våte vottene, og konstaterer at «livet er jo også krangling, det går bra».

08.03: Kommer frem til skolen, stabler ski, pose med nye skistøvler, sekk og pose med våte votter i skolegården. Husker plutselig at vi har glemt skibukse. Faen i helvete. Sender irritert melding til ungens far (som om han har noe med dette å gjøre?), hvor jeg mener vi burde ha et «bedre system» på klærne til vårt felles avkom. Føler meg litt bedre når jeg bringer noen andre voksne inn i egen krise. Tar ungen i hånden og går hjem igjen.

08.10: Henter skibukse. Kommer på at jeg også har glemt min egen matpakke, bra jeg husket det.

08.13: Tilbake på skolen. Husker å minne ungen på at han må tørke vottene. Han lover med kors på halsen og det hele. Får en kos. Går på jobb.

08.40: Kommer for sent på jobb. Ti minutter for sent til avtalt tid, men ingen bryr seg (bortsett fra meg, jeg føler dagen allerede har vært for lang).

10.30: Ringer ungens far for å fortelle hvor sur jeg ble på vårt felles avkom, får støtte, snakker dritt om hvor rotete det er på skolen, later som om det er derfor vi ikke har noen votter. Blir glad for at han er så grei. Bestemmer meg for å gå og kjøpe seks par nye votter etter jobb. Orker ikke dette mer.

15.30: Tar trikken hjem, kommer på at jeg glemte den skitne matboksen på pulten. Husker ingenting av planen om å kjøpe seks par votter, glemmer også at vi mangler melk.

15.55: Henter fornøyd unge som forteller stolt at han husket å tørke vottene, men at han dessverre glemte å ta dem på seg. Synes det var kaldt å gå på ski uten. «Ja, det var det sikkert» sier jeg. Oppdager at skiene hans ikke har stropper lenger, finner dem på noen andre ski. Tar dem tilbake mens ingen ser. Det er faenmeg våre stropper. Ungen forteller at han dessverre ikke fant skistøvlene sine, så han har lånt noen andres i dag.

16.15: Leter fortsatt etter posen med de nye skistøvlene. Snakker med samtlige ansatte, sjekker samtlige plasser. Det er et salig kaos av poser og støvler og staver og luer og votter. Utrolig nok finner vi ingenting som tihører oss.

16.30: Går hjem uten nye skistøvler, men med tørre votter, ski, stropper, sekk, veske og klarer samtidig å gå hånd i hånd. Det er god stemning.

18.30: Middag servert, kjøkkenbenk nesten ryddet, klesvask satt på. Sekken er tømt, matboksen vasket (mens min ligger på kontoret og mugner til i morgen). Hsuekr at vi skal lese i en bok og skrive i en logg. Finner en biblioteksbok jeg hadde glemt at vi hadde. Bør huske å levere den i morgen. Får mange klemmer av ungen, har fortsatt litt dårlig samvittighet for all kjeften.

19.30 Kapitulasjon. Takk for meg.

 

Legg inn en kommentar