5 Comments

Om underliv og stemmer i hodet

 

Jeg burde ha vært i seng, for ungen min står opp før sola og denne helgen skulle brukes til å sove, så jeg ikke nok en mandag, møter med sovestriper i fjeset på jobb. Men jeg må bare skrive noe, for jeg har sett på dokumentarer i kveld, og jeg kjenner meg uvel.

Først så jeg «Stemmene i hodet», en fascinerende serie om hvordan det er å leve med schizofreni. Tre fine mennesker forklarer hvordan det er å leve med stemmer i hodet som slenger dritt, som rakker ned på deg, mobber deg hele tiden. Jeg kan ingenting om schizofreni, men fy fader så kjipt og så slitsomt det må være. Alle har vi vel stemmer, eller tanker innimellom, som sier vi ikke er bra nok, som betviler hvor gode vi er, om vi egentlig fortjener å ha det bra, om vi egentlig burde tørre å gå i bikini, eller snakke høyt i forsamlinger eller hva det nå er. Men tenk når de stemmene ikke lenger er kjipe tanker, men virkeliggjør seg, i det man opplever som faktiske folk?

Tre modige mennesker forteller hvordan det er å leve med schizofreni, samt setter ting i perspektiv i «Stemmene i hodet» (Foto lånt fra NRK)

Det er som å leve med en mobbende, slem og skummel gjeng drittsekker hele tiden. Hele døgnet. Ingen steder å gå, ingen steder å gjemme seg, og de holder aldri kjeft. De tre menneskene i den serien, forteller så fint og ærlig om hvordan det er, de jobber så sjukt hardt for å overvinne tvilen, lære seg å gi faen, skille mellom fantasi og virkelighet. Jeg ville bare se mer, jeg vil vite hvordan det går med dem nå, jeg vil applaudere og gi blomster og bukke og takke for at de gidder å fortelle hvordan det oppleves. Tenk å leve hele livet etter kommandoen av fiktive stemmer i hodet?

Det var allerede over sengetid da serien var ferdig, men jeg ville se mer dokumentar. Jeg har lakenskrekk, jeg vil ikke legge meg, jeg vet kroppen bør det, men hjernen er uenig. En stemme sier at jeg burde se mer dokumentar, og lage meg kveldsmat. En annen stemme sier at jeg egentlig ikke er sulten (kanskje det er kroppen?), men  så kommer en tredje stemme på banen, hun som liker å kose seg, og beslutter at det å være fysen faktisk er lov på en lørdag, og stemmene beslutter i felleskap at litt kakao er en god idé. Jeg vet de ikke er virkelige, jeg tror ikke de står i stua mi, jeg betrakter dem bare som tanker, men jeg forholder meg til dem.

Jeg drikker kakao og ser på «Innafor». Emma Clare utforsker kjønnskirurgi. Snutter fra denne dokumentaren har dukket opp i feeden min hele uka, jeg vet jo liksom hva det går i tror jeg, men jeg visste det likevel ikke helt. For denne dokumentaren viser seg også å handle om stemmene i hodene våre, men ikke til de som er psykisk syke. Derimot handler den om stemmene i hodene til alle oss andre. Vi som (tilsynelatende) kan skille mellom virkelighet og fiksjon, mellom det som er drøm og det som er realitet.

Emma Clare Gabrielsen undersøker den voksende bransjen intimkirurgi i «Innafor». (Foto lånt fra NRK)

Kirurger i Norge tjener nemlig gode penger på at kvinner vil ha mindre kjønnslepper fortiden. Emma, programlederen, blir selv usikker i løpet av episoden, stemmene i hodet hennes forteller henne at hun kanskje ser bra nok ut selv. Hvis så mange andre synes tissen sin er stygg, hva med hennes? Jeg tenker litt på mitt eget underliv, hva ville en plastisk kirurg sagt? Muligens villa han fnist og sett på meg, hele kroppen og sagt «Klart jeg kan ommøblere litt der, men nå som jeg ser deg, så er det kanskje ikke der vi skal begynne? Rimelig mye annet å ta tak i her, si!» Og så ville han kastet på den gråsprengte luggen og fått noen få, men kledelige rynker i sitt solbrune fjes.

For hvis jeg ikke hadde kunnet skille mellom fiksjon og virkelighet, mellom fantasi og realitet, så hadde jeg kanskje trodd at jeg burde sett innmari annerledes ut. Pupper, lår, mage, armer, hals, hake, nese, hår, you name it. Hvis jeg hadde trodd på de stemmene i hodet mitt som sa at jeg skulle se ut sånn som jenter på internett ser ut, de på instagram, de i moteblader og sånn, så hadde plastikkirurgen fått en kjempejobb.

Herregud, vi måtte hatt flere ansatte! Sleng inn minst et par personlige trenere, en streng «inspirator», en kostveileder eller to, en hudterapeut, en fotpleier, noen frisører, en stylist, noen make up-artister og en som er god til å vokse både det ene og det andre, jeg hadde sysselsatt en middels bedrift. «Her skal det pusses opp!!» hadde de sagt, og jeg hadde smilt, for nå kom sikkert stemmene i hodet mitt til å bli fornøyde.

Når programleder Emma leser om femten år gamle jenter som klipper av seg sine egne kjønnslepper fordi de hater kroppen sin, eller snakker med hun som har gjennomført et (mislykket) inngrep hun ikke angrer på i det hele tatt, så tenker jeg at de modige folka i «Stemmene i hodet» ikke er så innmari annerledes. At folk ikke er så forskjellige.

Og så tenker jeg at vi lever i en rimelig fucka verden, hvor grensen mellom en som bli diagnostisert som psykisk syk, og en som er «frisk» ikke er spesielt lang. Jeg tenker at de stemmene vi har i hodene våre, de får oss til å gjøre ting, alle sammen. De stemmene som sier at vi ikke er bra nok, at vi er stygge, at vi bør skamme oss, at vi har stygge tisser, tjukke kropper eller for tynne lepper, de er skikkelig farlige.

Hva er det vi driver med? Når var det stemmene i hodene våre snek seg så til de grader inn i virkeligheten, når var det de fikk sånn makt, og hvor går grensen mellom «frisk» og «psyk»? Er selvskading hos en svindyr kirurg på Frogner egentlig annerledes enn å kutte seg i huden hjemme i mørket?

Kakaoen er tom, og jeg er nødt til å gå i seng. Ungen som har kommet ut av min kropp, (altså «oppussingsobjektet»), er helt perfekt, men så til de grader en morgenfugl, at jeg blir nødt til å legge meg.

Jeg må bare si, jeg er skikkelig takknemmelig for at den mest dominerende stemmen i mitt hode er grei. Den er trygg og varm, den sier at jeg er fin, at jeg er flink, den gir fingeren til de andre tvilsomme, hysjer dem ned og setter dem på plass (stort sett). Heldigvis. «Kroppen din er en bruksgjenstand Thea, den funker som bare det, se så imponerende den fikser livet! Vi er faktisk totalt sett veldig fornøyde med både den, og resten av deg, her oppe! Du er god nok, tro det eller ei!» sier den til meg.

Takk og lov. Jeg låner den gjerne bort, for den sier noe som gjelder alle. Det er nemlig den stemmen som har rett.

God natt <3

 

 

5 Comments

  1. Og plutselig dukket du opp, etter å ha blitt tipset om Foreldrerådet av ei venninne. Hei Thea! Du er jammenmeg fin. Med gode, lekne, viktige tekster, og for en podcast! Jeg har så vidt begynt med lyttinga, men den fanget meg ved de første ordene, og jeg gleder meg til å høre på resten 🙂

  2. Tenk å måtte leve med stemmer i hodet – som ikke er ens egen? *grøsser*. Jeg har nok med min egen stemme som sier at jeg ikke bør spise den sjokoladen, at jeg heller burde ta den løpeturen. Men det er kanskje det man kaller «dårlig samvittighet»? 😀 Uansett – av det jeg kan se, så skal du ikke skamme deg over noe som helst. Jeg lover at jeg ikke er noe annet enn en hyggelig snok, men du fenger meg fra A til Å – og jeg syntes det er hyggelig å legge igjen «hemmelige» hilsener til en fryktelig fin frøken. Også kan jeg være sånn lett hemmelig avstandsforelsket (Igjen, helt uten stalker-tendenser eller noe annet grums) og smile for meg selv når jeg sier at du er fin… <3

    Klem 🙂

Legg inn en kommentar