2 Comments

Folk som går på snørra og deilig ensomhet

Sånn her føler jeg meg innvendig i dag. Og det er seriøst et mysterium.

Jeg vet ikke om det er en en slags reaksjon på å ha vært hjemme med sykt barn, at jeg i dag, når han dro til sin far, fikk denne pussige følelsen. Muligens er det bare dagsformen, men jeg har altså vært i en rar og skikkelig deilig boble hele ettermiddagen. På jobb er det fine folk og gøyale samtaler og hverdag og rutine, men etter jobb fløt jeg liksom inn i en egen verden, og den er jeg i fortsatt.

Skulle i et møte, gikk oppover Karl Johan akkurat da det regnet på frossen asfalt. Underkjølt vann i Oslos paradegate forvandler alle menneskene til Bambier på isen, og vi skle forbi hverandre, menn i dress gikk på snørra med headset og telefoner til alle kanter, mens tiggerne smilte ned i skjerfene sine og lot seg underholde, passende diskret.

Kanskje var det mangelen på dieseleksos i lufta som skapte stemningen? Jeg følte at jeg var i et fremmed land på en måte, tuslet med ørepropper i ørene, uten lyd, en og annen telefonsamtale kanskje, men stort sett alene. Skikkelig fornøyd og alene. Som om søndagsfølelsen har en grei søster, en ensomhetsstemning som er trygg og varm og deilig, og som om den tok bolig i meg denne ettermiddagen. Skjønner dere hva jeg mener? Jeg var helt alene i verden liksom, på såpeglatt gate, brent i nøtta etter en lang dag på jobb, ville vanligvis vært både stressa og sliten, men var bare ensom på en god måte, både glad og tilfreds. Ungen ringte etter skidag, hadde klart å «slædde i en sving» så stemningen var god i den korte samtalen, og jeg skled tilbake til bobla mi. Er det vakuum etter spesielt (og ape-tett) samvær med ham jeg følte på? Eller frihet kanskje, bare å kunne gå på mitt eget møte etter jobb, uten å skulle inn i en skolegård eller måtte planlegge middag? Vet ikke.

Gikk innom mange butikker uten å kjøpe stort, gjorde i livet sånn som jeg kan gjøre på nettet, fylte handlekurven, tok frem plagg og ting, så lenge på for eksempel bestikk, for Glasmagasinet skal tømmes og alt er kjempebillig. Men så kom jeg på at jeg hverken trenger bestikk (eller har penger, januar = blakk), og tømte handlekurven, etter kanskje førti minutters vurdering av ulike gafler på en halvtom hylle. Gjør det samme et par ganger i måneden på internett, shopper som en gal i dyre nettbutikker fra andre land, og logger meg ut uten å betale. Får likevel følelsen av å ha shoppet. Den samme effekten hadde dagens ikke-handling, var en svært lite innbringende kunde for handelsstanden, men med den samme tilfredsheten i kroppen, som om jeg hadde shoppet for titusenvis av kroner.

Tjue minutter etter at den første mannen i dress hadde gått på rassen i paradegaten sto VG der gatelangs og filmet hjelpesløse turister som skle over brosteinene. De hjalp ingen, de sto som rovdyr og ventet på at gnuene uten piggsko skulle gå i fella, for å kunne publisere en, sikkert litt artig, video av skliende folk. Den ene japanske dama måtte fanges av armen til en gammel bergenser med ullgenser. Hun ble kjempeflau, og mer rakk jeg ikke å se på dem før jeg skle videre til andre butikker jeg ikke skulle handle i. Vurderte faktisk et øyeblikk å kjøpe meg noe gull og glitter av typen «ekte» på David Andersen, før jeg kom til meg selv igjen og husket at jeg ikke var i en film, men faktisk på vei hjemover en helt vanlig tirsdag.

Hjemme i stua har jeg hørt på podcaster, mange på rad. Vanligvis er jeg rastløs og ordner og holder på med ting, men nå har jeg altså spist deilige knekkebrød til middag og ligget i to timer og hørt på folk jeg ikke kjenner skravle, om temaer jeg godt kan relatere meg til, men egentlig ikke interesserer meg særlig for.

Jeg føler meg helt alene, og så harmonisk og lett til sinns at det nesten er som om jeg skulle ha drukket tre glass vin og befunnet meg på en strand ved et  varmt hav, med brune pupper og ingen gjøremål i kalenderen. Det kunne ikke vært lenger fra sannheten (på absolutt alle måter) men det har ikke noe å si når følelsen er den samme, eller hva?

Nå tror jeg at jeg skal flytte kroppen fra stuegulvet, der jeg ligger som en snegle, og inn i badekaret, for denne kvelden er så rar og deilig og jeg har fått hjemmelaget badeolje av søstra mi til jul. Tror ikke det finnes et bedre tidspunkt å prøve den badeoljen på enn akkurat i dag, faktisk. I morgen kan det hende jeg er ute av denne rare og fine ensomhetsfølelsen igjen, og da må jeg jo rydde og forholde meg til planer og egne forventinger og kanskje andre mennesker også, da blir det garantert ikke noe bading. Viktig å smi, som de sier (mens jernet er varmt altså).

God tirsdagskveld 🙂

 

 

 

2 Comments

  1. Å!! Å være i sin egen lille ensomhet, når den plutselig føles så god og nesten magisk, det er bare LIVET, det! Haha, jeg kjenner meg så igjen. Har dratt på flere turer til utlandet alene (typ: Lanzarote, til og med, helt alene blant MAAASSE pensjonister!) for å oppnå denne følelsen. Det har funket hver gang (har vært for å jobbe da, skrive (er forfatter), bare så det er sagt, så jeg ikke høres HELT loco ut).
    Hm … Du minner meg på at det er på tide å stikke av fra ungene for noen dager snart. Frivillig ensomhet ftw!

Legg inn en kommentar