Viktigheten av å huske det du har glemt (og så videre)

 

Takk for meg.

06.36: Våkner av at en fyr på seks gir meg en klem. Er over snittet trøtt, det blir man når man ligger våken til halv to og lure på hva det er man har glemt. På tross av sprekkeøyne og sovestriper, i ganske godt humør.

06.50: Husker at jeg har glemt å kjøpe melk til frokostblandingen, lager havregrøt på vann, han er fornøyd. Ungen foreslår at vi skal dra innom Kaffebrenneriet. Kommer på at vi har snakket om det, og ser på klokka. «Hvis vi er raske, så kan vi det». Vil gjerne ha en stor kopp kullsvart kaffe. Vil gjerne være en overskuddsmamma.

06.55: Husker at jeg har glemt at det er skiskole, og kommer på at jeg sist uke glemte at han skal ha med to matpakker når det er nettopp det. Blir glad for at jeg husker det. Smører mange brødskiver.

07.05: Har glemt å finne votter, ungen har glemt å si at han ikke har votter. Går gjennom skapet, finner de minst populære vottene vi har, ungen blir sur og vil ikke ha de med på skolen. Det utvikler seg til konflikt.

07.15: Har helt glemt at jeg hater å kjefte om morgenen, holder en lang tale om at man bør være takknemlig for at man i det hele tatt har votter, all den tid verden er et vanskelig sted og minner om at vi har jobbet oss gjennom syv par hansker denne vinteren. Ingen vet hvor noen glemte dem.

07.18: Ungen går fra sinne til sorg over stygge votter.  Sier han «kanskje kan bli mobbet» og kjører dådyrøyne.  Situasjonen er låst. Jeg kommer på at jeg har glemt å se i sekken fra i går, og husker at den kanskje egentlig var litt våt, for noen hadde glemt å skru igjen vannflaska ordentlig. Stemmer på en prikk, sekken er våt, men hva ligger nederst? To klissvåte, men kule votter. Ungen stråler.

07.24: Ut av døra med ski, som jeg har husket å sette stropper på, ikke staver, for jeg har (for første gang) ikke glemt at de ikke trenger staver, pose med våte votter, som ungen lover at han kan legge i tørkeskapet til tørk før skiskolen. Vi har også husket sekk, veske, de nye skistøvlene og nøkler.

07.30: Ungen sier «det vanlige» til betjeningen på Kaffebrenneriet, og mottar sin kanelbolle, akkompagnert av en svart kaffe til mor og en del fnising fra disken.

07.39: Beklager til ungen for at han fikk så mye kjeft. Lurer på hvordan jeg selv hadde hatt det hvis jeg fikk så mye kjeft som ham? At noen hver eneste dag maste på meg, liksom. Får dårlig samvittighet, og beklager en gang til. Han er fornøyd med bollen og de våte vottene, og konstaterer at «livet er jo også krangling, det går bra».

08.03: Kommer frem til skolen, stabler ski, pose med nye skistøvler, sekk og pose med våte votter i skolegården. Husker plutselig at vi har glemt skibukse. Faen i helvete. Sender irritert melding til ungens far (som om han har noe med dette å gjøre?), hvor jeg mener vi burde ha et «bedre system» på klærne til vårt felles avkom. Føler meg litt bedre når jeg bringer noen andre voksne inn i egen krise. Tar ungen i hånden og går hjem igjen.

08.10: Henter skibukse. Kommer på at jeg også har glemt min egen matpakke, bra jeg husket det.

08.13: Tilbake på skolen. Husker å minne ungen på at han må tørke vottene. Han lover med kors på halsen og det hele. Får en kos. Går på jobb.

08.40: Kommer for sent på jobb. Ti minutter for sent til avtalt tid, men ingen bryr seg (bortsett fra meg, jeg føler dagen allerede har vært for lang).

10.30: Ringer ungens far for å fortelle hvor sur jeg ble på vårt felles avkom, får støtte, snakker dritt om hvor rotete det er på skolen, later som om det er derfor vi ikke har noen votter. Blir glad for at han er så grei. Bestemmer meg for å gå og kjøpe seks par nye votter etter jobb. Orker ikke dette mer.

15.30: Tar trikken hjem, kommer på at jeg glemte den skitne matboksen på pulten. Husker ingenting av planen om å kjøpe seks par votter, glemmer også at vi mangler melk.

15.55: Henter fornøyd unge som forteller stolt at han husket å tørke vottene, men at han dessverre glemte å ta dem på seg. Synes det var kaldt å gå på ski uten. «Ja, det var det sikkert» sier jeg. Oppdager at skiene hans ikke har stropper lenger, finner dem på noen andre ski. Tar dem tilbake mens ingen ser. Det er faenmeg våre stropper. Ungen forteller at han dessverre ikke fant skistøvlene sine, så han har lånt noen andres i dag.

16.15: Leter fortsatt etter posen med de nye skistøvlene. Snakker med samtlige ansatte, sjekker samtlige plasser. Det er et salig kaos av poser og støvler og staver og luer og votter. Utrolig nok finner vi ingenting som tihører oss.

16.30: Går hjem uten nye skistøvler, men med tørre votter, ski, stropper, sekk, veske og klarer samtidig å gå hånd i hånd. Det er god stemning.

18.30: Middag servert, kjøkkenbenk nesten ryddet, klesvask satt på. Sekken er tømt, matboksen vasket (mens min ligger på kontoret og mugner til i morgen). Hsuekr at vi skal lese i en bok og skrive i en logg. Finner en biblioteksbok jeg hadde glemt at vi hadde. Bør huske å levere den i morgen. Får mange klemmer av ungen, har fortsatt litt dårlig samvittighet for all kjeften.

19.30 Kapitulasjon. Takk for meg.

 

4 Comments

Om underliv og stemmer i hodet

 

Jeg burde ha vært i seng, for ungen min står opp før sola og denne helgen skulle brukes til å sove, så jeg ikke nok en mandag, møter med sovestriper i fjeset på jobb. Men jeg må bare skrive noe, for jeg har sett på dokumentarer i kveld, og jeg kjenner meg uvel.

Først så jeg «Stemmene i hodet», en fascinerende serie om hvordan det er å leve med schizofreni. Tre fine mennesker forklarer hvordan det er å leve med stemmer i hodet som slenger dritt, som rakker ned på deg, mobber deg hele tiden. Jeg kan ingenting om schizofreni, men fy fader så kjipt og så slitsomt det må være. Alle har vi vel stemmer, eller tanker innimellom, som sier vi ikke er bra nok, som betviler hvor gode vi er, om vi egentlig fortjener å ha det bra, om vi egentlig burde tørre å gå i bikini, eller snakke høyt i forsamlinger eller hva det nå er. Men tenk når de stemmene ikke lenger er kjipe tanker, men virkeliggjør seg, i det man opplever som faktiske folk?

Tre modige mennesker forteller hvordan det er å leve med schizofreni, samt setter ting i perspektiv i «Stemmene i hodet» (Foto lånt fra NRK)

Det er som å leve med en mobbende, slem og skummel gjeng drittsekker hele tiden. Hele døgnet. Ingen steder å gå, ingen steder å gjemme seg, og de holder aldri kjeft. De tre menneskene i den serien, forteller så fint og ærlig om hvordan det er, de jobber så sjukt hardt for å overvinne tvilen, lære seg å gi faen, skille mellom fantasi og virkelighet. Jeg ville bare se mer, jeg vil vite hvordan det går med dem nå, jeg vil applaudere og gi blomster og bukke og takke for at de gidder å fortelle hvordan det oppleves. Tenk å leve hele livet etter kommandoen av fiktive stemmer i hodet?

Det var allerede over sengetid da serien var ferdig, men jeg ville se mer dokumentar. Jeg har lakenskrekk, jeg vil ikke legge meg, jeg vet kroppen bør det, men hjernen er uenig. En stemme sier at jeg burde se mer dokumentar, og lage meg kveldsmat. En annen stemme sier at jeg egentlig ikke er sulten (kanskje det er kroppen?), men  så kommer en tredje stemme på banen, hun som liker å kose seg, og beslutter at det å være fysen faktisk er lov på en lørdag, og stemmene beslutter i felleskap at litt kakao er en god idé. Jeg vet de ikke er virkelige, jeg tror ikke de står i stua mi, jeg betrakter dem bare som tanker, men jeg forholder meg til dem.

Jeg drikker kakao og ser på «Innafor». Emma Clare utforsker kjønnskirurgi. Snutter fra denne dokumentaren har dukket opp i feeden min hele uka, jeg vet jo liksom hva det går i tror jeg, men jeg visste det likevel ikke helt. For denne dokumentaren viser seg også å handle om stemmene i hodene våre, men ikke til de som er psykisk syke. Derimot handler den om stemmene i hodene til alle oss andre. Vi som (tilsynelatende) kan skille mellom virkelighet og fiksjon, mellom det som er drøm og det som er realitet.

Emma Clare Gabrielsen undersøker den voksende bransjen intimkirurgi i «Innafor». (Foto lånt fra NRK)

Kirurger i Norge tjener nemlig gode penger på at kvinner vil ha mindre kjønnslepper fortiden. Emma, programlederen, blir selv usikker i løpet av episoden, stemmene i hodet hennes forteller henne at hun kanskje ser bra nok ut selv. Hvis så mange andre synes tissen sin er stygg, hva med hennes? Jeg tenker litt på mitt eget underliv, hva ville en plastisk kirurg sagt? Muligens villa han fnist og sett på meg, hele kroppen og sagt «Klart jeg kan ommøblere litt der, men nå som jeg ser deg, så er det kanskje ikke der vi skal begynne? Rimelig mye annet å ta tak i her, si!» Og så ville han kastet på den gråsprengte luggen og fått noen få, men kledelige rynker i sitt solbrune fjes.

For hvis jeg ikke hadde kunnet skille mellom fiksjon og virkelighet, mellom fantasi og realitet, så hadde jeg kanskje trodd at jeg burde sett innmari annerledes ut. Pupper, lår, mage, armer, hals, hake, nese, hår, you name it. Hvis jeg hadde trodd på de stemmene i hodet mitt som sa at jeg skulle se ut sånn som jenter på internett ser ut, de på instagram, de i moteblader og sånn, så hadde plastikkirurgen fått en kjempejobb.

Herregud, vi måtte hatt flere ansatte! Sleng inn minst et par personlige trenere, en streng «inspirator», en kostveileder eller to, en hudterapeut, en fotpleier, noen frisører, en stylist, noen make up-artister og en som er god til å vokse både det ene og det andre, jeg hadde sysselsatt en middels bedrift. «Her skal det pusses opp!!» hadde de sagt, og jeg hadde smilt, for nå kom sikkert stemmene i hodet mitt til å bli fornøyde.

Når programleder Emma leser om femten år gamle jenter som klipper av seg sine egne kjønnslepper fordi de hater kroppen sin, eller snakker med hun som har gjennomført et (mislykket) inngrep hun ikke angrer på i det hele tatt, så tenker jeg at de modige folka i «Stemmene i hodet» ikke er så innmari annerledes. At folk ikke er så forskjellige.

Og så tenker jeg at vi lever i en rimelig fucka verden, hvor grensen mellom en som bli diagnostisert som psykisk syk, og en som er «frisk» ikke er spesielt lang. Jeg tenker at de stemmene vi har i hodene våre, de får oss til å gjøre ting, alle sammen. De stemmene som sier at vi ikke er bra nok, at vi er stygge, at vi bør skamme oss, at vi har stygge tisser, tjukke kropper eller for tynne lepper, de er skikkelig farlige.

Hva er det vi driver med? Når var det stemmene i hodene våre snek seg så til de grader inn i virkeligheten, når var det de fikk sånn makt, og hvor går grensen mellom «frisk» og «psyk»? Er selvskading hos en svindyr kirurg på Frogner egentlig annerledes enn å kutte seg i huden hjemme i mørket?

Kakaoen er tom, og jeg er nødt til å gå i seng. Ungen som har kommet ut av min kropp, (altså «oppussingsobjektet»), er helt perfekt, men så til de grader en morgenfugl, at jeg blir nødt til å legge meg.

Jeg må bare si, jeg er skikkelig takknemmelig for at den mest dominerende stemmen i mitt hode er grei. Den er trygg og varm, den sier at jeg er fin, at jeg er flink, den gir fingeren til de andre tvilsomme, hysjer dem ned og setter dem på plass (stort sett). Heldigvis. «Kroppen din er en bruksgjenstand Thea, den funker som bare det, se så imponerende den fikser livet! Vi er faktisk totalt sett veldig fornøyde med både den, og resten av deg, her oppe! Du er god nok, tro det eller ei!» sier den til meg.

Takk og lov. Jeg låner den gjerne bort, for den sier noe som gjelder alle. Det er nemlig den stemmen som har rett.

God natt <3

 

 

6 Comments

Mitt dop i disse dager

 

Det blir lett fire timer podcast om dagen på meg, hvis jeg har tid. Bedre enn TV, bedre enn serier, er farlig hekta.

Jeg har fått en ny greie, noe jeg tenker mye på, noe jeg sniker meg til å drive med, mellom hverdagssysler og jobb og henting på skole og andre aktiviteter. Jeg gjør det mer og mer, jeg gjør det i smug, jeg gleder meg til jeg kan meg få en dose, rett og slett.

Jeg burde sikkert ha oppdaget det for lenge siden, for jeg har skapt det selv i snart et år, men jeg har liksom ikke blitt hekta før nå i det siste. Mitt nye dop er gratis, det er deilig, det kan være smart, underholdende, det kan gi nye perspektiver og det kan få deg til å le høyt når du er alene. Jeg har blitt helt og holdent hekta på podcaster.

På vei til jobb, på vei hjem fra jobb, når jeg rydder, når jeg bretter klær, når jeg skal sove, eller som i går; når jeg legger meg i badekaret. Med meg i badekaret i går kveld, var Espen Thoresen, Kristopher Schau og Tomm Kristiansen (godt voksen utenrikskorrespondent for NRK, han er gjest i siste episoden av «Alt du sier er feil, Espen»). Jeg lå der i oljebadet mitt og hørte røverhistorier fra turer til Afrika, ispedd anekdoter fra Nelson Mandelas liv. Alene, med tre menn på øret. Det var helt perfekt.

Det å få selskap, å kunne få påfyll, samtidig som man kan gjøre andre ting, og uten fortyrrelser, det er helt magisk. Det tok meg lang tid å oppdage hvor deilig podcaster kan være, men nå er jeg heeeeeelt hekta. Her er mine favoritter, klarer ikke rangere dem, jeg elsker alle:

Kjærlighetspodden. Fin, varm og interessant, enten man er forelsket i noen eller ikke
Invisibilia. jeg har ventet på nye episoder siden i sommer, det er en helt magisk pod. Handler om de tingene som styrer menneskelig atferd, men som vi ikke kan se.
Purk eller skurk? Gleder meg til ny episode i morgen, følger Eirik Jensens sak, graver i fortiden, gir stemmer og stemninger til en av de mest skandaløse politisakene landet vårt har sett.
«Sånn er du» heter den nå, går på P2, før het den «Big 5». Kjente mennesker tar en personlighetstest, og møter Harald og Nils til analysen av dem selv. Sjukt interessant, ganske morsomt, og man får vite hva som skjuler seg av mørke og nevroser i folk man kjenner til. Dessuten blir man litt klokere på seg selv. Elsker det!
Mitt siste crush. Har hørt timesvis med Kristopher og Espen de siste ukene, oppdaget den sent, men det er altså så fint. Episoden med Maria Mena er gull, det er den med Linn Skåber også. Egentlig elsker jeg alle.

Hvis du ikke helt har kommet i gang med podcaster enda, hvis du liksom ikke får tid, ikke finner øreproppene dine eller ikke skjønner hvor du skal lete, så vil jeg likevel si; det er verdt å sette i gang. Om du skal kjøre bil, ligge i badekaret, gå på tur eller handle i butikken denne helgen; podcast gjør alt bedre. Jeg har fått et ryddigere liv etter at jeg skjønte at jeg kunne legge telefonen i BH’en og sette ørepropper i ørene og underholdes på vei gjennom kleshaugene. Det er faenmeg ikke verst.

Ha en glimrende fredag, fine folk, husk at det er nå vi har lov til å slappe av!

🙂 Thea.

1 Comment

Ulveangrep, fake fried rice og kjøkkenpoeng

 

Dette var det jeg hadde i kjøleskapet. Ikke akkurat et gilde, men kanskje det kan bli noe likevel?          #sponset

Mandagen slo meg som en betongkloss i fjeset i dag. Før det første lå jeg søvnløs i timesvis i natt og vre meg i sengen, mens jeg funderte på hvorvidt Tidemann og jeg hadde overlevd et potensielt ulveangrep, på en søndagstur i skogen (!). I mangel på andre bekymringer skapte jeg mine egne, og med ulvedebatten friskt i scrolleminnet mitt, falt altså hjernens valg på ulv som trussel. Søndager ass, de kan være vrange. Kroppen er trøtt, sinnet er våkent, og en mammahjerne kan dikte opp de sykeste scenarioer om trusler mot ungen sin.

Vel, etter noen korte (men sjukt tiltrengte) timer med søvn, så var det plutselig hverdag, skolemat og rutiner igjen. Kan vi innføre tredagers helg? Bare kaster det ut som et forslag. Jeg har den siste uka gått inn i prosjektet #starthjemme, og driver stadig med ulike tiltak for å kutte klimautslipp fra vår lille husholdning. Det er de små tingene som monner best, og det er egentlig ganske gøy. På ducky.no kan man registrere seg, og så velger man ulike tiltak, og så regner kalkulatoren ut hvor mye du sparer av klimautslipp hver dag. Har dere sjekket det ut? Anbefaler alle å bli med, det er både lurt og gøy å se hvor mye forskjell man kan gjøre med ganske små endringer.

En av tiltakene jeg har krysset av på er kjøttfrie dager. Dessuten skal jeg prøve å bruke opp alt som er i kjøleskapet før vi handler, spise opp restene rett og slett. Vanligvis ville jeg i dag gått for fiskepinner eller noe annet enkelt, men dette lille prosjektet gjør at jeg må kikke i kjøleskapet først. I dag fant jeg en litt kjip blomkål, en paprika, en chili, og noe litt stusslig vårløk. Ikke til å åhoppe i taket av, men en annen kveld jeg scrollet meg i søvn på instagram, så jeg en oppskrift på fried rice, bare at det ikke var ris, men blomkål.

Kan en kjip blomkål, noen halvvisne vårløk og annet rask bli til en middag? Fristet av å krysse av på et ekstra tiltak og føle etterlengtet god samvittighet, så ble det ettermiddagens lille prosjekt.

Mens Tidemann skrev på boka si (han har nemlig oppdaget word på macen, og skriver en crazy historie der), så lagde jeg «fake fried rice» fritt etter hukommelsen.

Først deler man opp blomkålen i en «hæpp» (det er det vi kaller denne kuttemaskinen i min familie, den heter nok ikke det, men altså en sånn maskin som kutter ting fort og smått).

Litt døll blomkål i en såkalt «hæpp». Hva kaller dere den maskinen? Mulig den heter noe annet.

Jeg styrte litt med det, for tok selsvagt en latmannsbør som vanlig, så maksinen ble for full og det ble ikke jevnt, men det ordna seg til slutt. Slang den kuttete (og ganske couscous-aktige) blomkålen i en stekepanne, med litt hvitløk, litt paprika, litt chili og vårløk.

Ser ut som ris, ikkesant?
Kunne tatt flere grønnsaker, men hadde ingen. Sikkert digg med erter eller sopp eller noe annet man har i skuffen.

Så kikket jeg i hyllen i kjøleskapet, der alle flaskene med oljer og sauser og sånt bare står i det uendelige, og fant sesamolje. Det husket jeg fra instagram, de brukte sesamolje. Slang oppi en god dæsj, og stekte på ganske høy varme i panna mens jeg rørte. Tidemann leste høyt fra «boka» si. Mye rart som foregår inni det lille hodet, det kan jeg bare fortelle dere.

Sånn ser sesamoljen ut. Kunne sikkert brukt noe annet, de sausene man har i skapet tenker jeg at man bare kan gå løs på. Eller?

Når rdet hele har blitt litt varmt, sånn at blomkålen smaker mer enn bare blomkål liksom, så lager man et hull i midten og tar oppi noen egg. Jeg tok to, kunne egentlig ha tatt fler.

Egg i midten. Ser litt kult ut? Følte kjøkkenpoengene strømme på.

Så rører man bare eggene inn i resten, så «risen» blir litt klissete. Jeg slang i litt smør også (vi er glade i smør) og litt salt på slutten. Var veldig spent, Tidemann liker ikke blomkål noe særlig. Men det ble braksuksess!

Fake fried rice!!! 1000 kjøkkenpoeng og 100 mammapoeng til meg!

Det ble kjempegodt! Tenker at jeg sikkert kunne hat flere kule ingredienser oppi, kanskje litt revet ost (det er digg til alt), eller ha som rett ved siden av noe annet (kylling?), men det var godt alene også.

Ungen gikk til og med for ekstraporsjon, i sofaen, under et pledd. Vi startet måltidet ved bordet altså, men så var han ikke mett likevel, og det var så deilig å ligge i sofaen, så vi kjørte bonusrunde. Egentlig ble jeg bare så glad for at han likte det, at jeg ga etter.

Nå skal vi planlegge morgendagen her, det er da jeg egentlig har bursdag, og når man har en fyr på seks år i husstanden så er bursdag svært viktig. Han planlegger å gi meg kaffe på sengen, men han kan ikke lage kaffe, så vi må ta et kurs.

Og dere, når det gjelder et eventuelt ulveangrep, tror dere jeg ville kunne ha reddet Tidemann? Altså hvis en flokk ulver kommer og skal ta oss inne i en skog, hva burde man gjøre? I natt kom jeg frem til at det lureste ville være å løfte Tidemann opp i et tre, for ulver kan jo ikke klatre. Og så så jeg for meg at jeg brukte en pinne til liksom å fekte ulvene vekk, mens jeg skrek og hoiet så høyt jeg klarte. Ville det ha funka? Rent hypotetisk? Håper det (eventuelt at jeg sovner lettere i kveld).

God mandagskveld folkens!!

🙂

PS: Fersk episode av Foreldrerådet er ute i dag! Den handler om den siste tiden før fødsel, hvis du kjenner noen som er gravide så vil jeg (helt ydmykt) anbefale den på det sterkeste! 🙂

 

 

 

Det er her det var party

 

En pose potetgull og en liten kveld kan fort vokse til en episk fest.

Jeg blir 34 år på tirsdag, og tenkte jeg skulle ha et stille og rolig lite vors i den anledning. Drinker og snacks med noen gode venner, noe potetgull og guacamole, vin og skravling. Man må jo feire det man kan?

Vel, det som ofte skjer er at planen om en liten sammenkomst vokser, den skålen med potetgull blir til flere retter, vinen blir til drinker av mange slag, og vennene har jo venner, og det er fine folk og vips så er det fest.

Sånn ble det i går. De fineste folka i verden gjorde det som egentlig var en liten feiring til en megakveld. Og når Mamma (hun er selvskreven gjest på fest) hadde lært oss en drikkelek hun gikk under bordet med for 40 år siden, så ble stemningen satt, lista lagt og det var ingen vei tilbake.

Rolig start, før Mamma introduserte drikkelek og jeg glemte å ta bilder. Du vet at kvelden har vært bra når du har glemt å ta bilder av den.
Kristine og Mamma. Sistnevnte ser uskyldig ut, men hun vinner alltid festen.

Fineste Maria Mena og hennes fantastiske venninne Marie kom innom, sammen med gitaristen Tommy. De dro rett og slett en liten konsert i stua mi, så alle ble rørt, før de ble med på festen. Det var M A G I S K, hverken mer eller mindre.

Det ble danset, drukket (herregud folkens, bra jobba med all den spriten, det er ingenting igjen), og det var til og med klining i hjørnene! Akkurat som det skal være. Vertinna tok en relativt tidlig kveld (vet egentlig ikke hva klokka ver, men det var fullt dansegulv), for med en drink for mye tenkte jeg det var smart av meg å «legge meg nedpå litt». Det var sikkert lurt, men da jeg våknet var det morgen, og festen var slutt. Gjestene var likevel fornøyde, og jeg har ryddet etter kalaset med et smil om munnen (og påståelige tømmermenn i hodet). Noen av dere har kanskje sett fjeset mitt på snap i dag (heter theakli)? Da så dere jo hvor hovent dette trynet har vært, men fy flate så fornøyd.

God morgen til meg og takk for i går!
Jeg blir glad inni meg av å rydde etter en skikkelig fin kveld.

Jeg sier ganske ofte at livet føles som en film, men denne lørdagen var serist som en film. Tenk at livet kan være sånn! Da gjør det ingenting med grådager og januar og mørketid og kjedsomhet. Ikke så lenge verden glimter til med sånne kvelder innimellom.

Nå har jeg en avtale med peisen og sofaen og den store flasken med Solo Super jeg har i kjøleskapet, før jeg skal krype inntil ungen min i sengen. Vi mente begge det var lurt at han sov på mitt rom i natt, siden det er mandag i morgen og sånn <3

God søndagskveld folkens, og takk for festen!

🙂

 

 

Pålogget 4 life (?)

 

Man kan få rar sveis også, av å være for mye på internett. Bare så dere vet.

Det snør i syden, strender og palmer er hvitlagte av pudder, Trump innsettes som president i the U S of A i morgen, Tone Damli skal på nytt ut og være popstjerne, og Carola forteller at hun ikke lå med noen på hele fjorten år. What a time to be alive, dere!

Jeg mener det altså, det er jaggu mye som skjer i forkjellige dimensjoner hele tiden. Aldri før har vi visst så mye om så mange forskjellige ting samtidig, som vi gjør nå. Tenk på det, vi er de første menneskene i historien som forholder seg til denne mengden av info. Aldri har vi scrollet oss gjennom så mye rart på en gang før, fjeset mitt møter smoothie-oppskrifter, nakne kvinner (de er overalt), sammenraste hus og mennesker i krise, krydret med eksotiske dyr som lider, noen vidunderkurer mot alt fra fedme til inngrodde tånegler, smeltende poler og politikk, hver eneste dag. Nesten konstant.

Er det bra for oss å være pålogga hele tiden? Dette er visst et spørsmål «i tiden». Fikk dere med dere at superblogger Caroline Berg Eriksen var på God Morgen Norge nylig, for å snakke om å «logge seg av»? Hun tok nemlig nettopp fem dagers fri fra bloggen (gratulerer!), og kom på TV etterpå for å snakke om det. Hun glemte å si at Freia hadde betalt henne for det (og det er jo dårlig stil, rent journalistisk, for alle ville vel logga seg av internett hvis de fikk masse spenn og sjokolade. Forresten, spiser hun egentlig sjokolade?), men poenget skulle visst likevel være at vi muligens burde være mindre på internett.

Burde vi det? Mens jeg tenkte på dette i dag, faktisk når jeg tenker på dette nå også, så er jeg på internett. Jeg er veldig mye på internett, jeg er nesten på internett like mye som en gutt jeg leste om i dag (på internett), som nå tvangsflyttes til et omsorgshjem fordi han sitter så mye foran datamaskinen. Staten griper rett og slett inn for å stoppe ham i all dataspillingen. Han hverken spiste sunt, trente eller sov noe særlig, og foreldrene hans greide ikke å gjøre noe med det. Stakkars fyr.

Ironisk nok snakker jo internett fryktelig mye om hvor viktig det er for oss å komme oss ut, hvor mye vi bør trene, hvor sunt vi bør spise og hvor viktig det ikke minst er å «være tilstede». Vi skal være så innmari tilstede at det er helt sjukt, bare helst ikke på internett. Så man må lese seg opp (på internett) om hvordan man kan være tilstede noe jævlig i alt det man gjør når man er ute i friluft og mater barnet sitt og spiser grønnsaker man har dyrket selv (mens man ikke under noen omstendigheter ser på  telefonen, da må man begynne på nytt). Og når man har pugget metoden for hvordan man kan være tilstede og nyte stillheten og bare det å «være» så må man forte seg å logge av sånn at man får tid til å være tilstede i øyeblikkene, for de er jo sjukt viktige da, de øyeblikkene, de blir borte liksom. Svisj så er de borte, og man har nesten ikke rukket å være avlogget en gang, før man bare må se på noe på instagram. Smeltet ost for eksempel, eller sånne filmer av folk som er megagode på å pynte kaker.

Tror dere folk i fremtiden kommer til å synes vi var koko? «De satt på nettet hele dagen, de ante jo ingenting om at det var farlig!» Kommer de til å si det? Eller kommer de til å si «Hahahaha, de trodde internett var farlig! Loosers!» Kanskje de ikke kommer til å snakke om oss i det hele tatt, fordi de er så innmari flinke til å være tilstede i øyeblikket at fortid er fortid og det eneste som betyr noe er «nå». Mulig det.

Nå må jeg logge av her. Skal forte meg å være tilstede i ro og fred og kjenne på øyeblikket noe innmari før jeg skal legge meg. Har dårlig tid, for jeg skal også sjekke snap og skrive noen mail og se en serie på HBO. Øyeblikkene raser avsted, bare å holde seg fast.

God torsdag folkens, i morgen er det fredag!

What a time to be alive!

🙂

2 Comments

Folk som går på snørra og deilig ensomhet

Sånn her føler jeg meg innvendig i dag. Og det er seriøst et mysterium.

Jeg vet ikke om det er en en slags reaksjon på å ha vært hjemme med sykt barn, at jeg i dag, når han dro til sin far, fikk denne pussige følelsen. Muligens er det bare dagsformen, men jeg har altså vært i en rar og skikkelig deilig boble hele ettermiddagen. På jobb er det fine folk og gøyale samtaler og hverdag og rutine, men etter jobb fløt jeg liksom inn i en egen verden, og den er jeg i fortsatt.

Skulle i et møte, gikk oppover Karl Johan akkurat da det regnet på frossen asfalt. Underkjølt vann i Oslos paradegate forvandler alle menneskene til Bambier på isen, og vi skle forbi hverandre, menn i dress gikk på snørra med headset og telefoner til alle kanter, mens tiggerne smilte ned i skjerfene sine og lot seg underholde, passende diskret.

Kanskje var det mangelen på dieseleksos i lufta som skapte stemningen? Jeg følte at jeg var i et fremmed land på en måte, tuslet med ørepropper i ørene, uten lyd, en og annen telefonsamtale kanskje, men stort sett alene. Skikkelig fornøyd og alene. Som om søndagsfølelsen har en grei søster, en ensomhetsstemning som er trygg og varm og deilig, og som om den tok bolig i meg denne ettermiddagen. Skjønner dere hva jeg mener? Jeg var helt alene i verden liksom, på såpeglatt gate, brent i nøtta etter en lang dag på jobb, ville vanligvis vært både stressa og sliten, men var bare ensom på en god måte, både glad og tilfreds. Ungen ringte etter skidag, hadde klart å «slædde i en sving» så stemningen var god i den korte samtalen, og jeg skled tilbake til bobla mi. Er det vakuum etter spesielt (og ape-tett) samvær med ham jeg følte på? Eller frihet kanskje, bare å kunne gå på mitt eget møte etter jobb, uten å skulle inn i en skolegård eller måtte planlegge middag? Vet ikke.

Gikk innom mange butikker uten å kjøpe stort, gjorde i livet sånn som jeg kan gjøre på nettet, fylte handlekurven, tok frem plagg og ting, så lenge på for eksempel bestikk, for Glasmagasinet skal tømmes og alt er kjempebillig. Men så kom jeg på at jeg hverken trenger bestikk (eller har penger, januar = blakk), og tømte handlekurven, etter kanskje førti minutters vurdering av ulike gafler på en halvtom hylle. Gjør det samme et par ganger i måneden på internett, shopper som en gal i dyre nettbutikker fra andre land, og logger meg ut uten å betale. Får likevel følelsen av å ha shoppet. Den samme effekten hadde dagens ikke-handling, var en svært lite innbringende kunde for handelsstanden, men med den samme tilfredsheten i kroppen, som om jeg hadde shoppet for titusenvis av kroner.

Tjue minutter etter at den første mannen i dress hadde gått på rassen i paradegaten sto VG der gatelangs og filmet hjelpesløse turister som skle over brosteinene. De hjalp ingen, de sto som rovdyr og ventet på at gnuene uten piggsko skulle gå i fella, for å kunne publisere en, sikkert litt artig, video av skliende folk. Den ene japanske dama måtte fanges av armen til en gammel bergenser med ullgenser. Hun ble kjempeflau, og mer rakk jeg ikke å se på dem før jeg skle videre til andre butikker jeg ikke skulle handle i. Vurderte faktisk et øyeblikk å kjøpe meg noe gull og glitter av typen «ekte» på David Andersen, før jeg kom til meg selv igjen og husket at jeg ikke var i en film, men faktisk på vei hjemover en helt vanlig tirsdag.

Hjemme i stua har jeg hørt på podcaster, mange på rad. Vanligvis er jeg rastløs og ordner og holder på med ting, men nå har jeg altså spist deilige knekkebrød til middag og ligget i to timer og hørt på folk jeg ikke kjenner skravle, om temaer jeg godt kan relatere meg til, men egentlig ikke interesserer meg særlig for.

Jeg føler meg helt alene, og så harmonisk og lett til sinns at det nesten er som om jeg skulle ha drukket tre glass vin og befunnet meg på en strand ved et  varmt hav, med brune pupper og ingen gjøremål i kalenderen. Det kunne ikke vært lenger fra sannheten (på absolutt alle måter) men det har ikke noe å si når følelsen er den samme, eller hva?

Nå tror jeg at jeg skal flytte kroppen fra stuegulvet, der jeg ligger som en snegle, og inn i badekaret, for denne kvelden er så rar og deilig og jeg har fått hjemmelaget badeolje av søstra mi til jul. Tror ikke det finnes et bedre tidspunkt å prøve den badeoljen på enn akkurat i dag, faktisk. I morgen kan det hende jeg er ute av denne rare og fine ensomhetsfølelsen igjen, og da må jeg jo rydde og forholde meg til planer og egne forventinger og kanskje andre mennesker også, da blir det garantert ikke noe bading. Viktig å smi, som de sier (mens jernet er varmt altså).

God tirsdagskveld 🙂

 

 

 

#starthjemme

 

Må jeg droppe min elskede take away-kaffe for å bli mer miljøvennlig? Et av mange spørmsål jeg skal finne ut av de neste ukene (håper svaret er nei).   – Innlegget /prosjektet er sponset av IKEA.

I går kom meldingen om at dieselbiler ikke får kjøre i Oslo, fordi luften vi puster her er helt i grenseland forurensningsmessig. Hver uke kan vi lese om klimaproblemer, kriser faktisk, og fredag settes Donald Trump inn som president i USA (fyttihelvete), en fyr som mener det ikke er noe særlig viktig å ta vare på jorda i det hele tatt.

Vel, jeg vet ikke med dere, men jeg kan fort bli liggende å bekymre meg for kloden noen ganger. Gjerne på vei inn i søvnen, når jeg egentlig burde ha sovet for lengst, men diverse serier, og bilder av kaker og smeltet ost på instagram her holdt meg våken. Da kan jeg ligge og surre meg inn i tanker om dommedag, om den jordkloden vi overleverer til våre barn og føle meg ganske dum og helt maktesløs.

Derfor traff denne utfordringen meg rett i magen. I dag lanserer nemlig IKEA et prosjekt, som handler om å gjøre familier mer miljøvennlige. Man kan registrere seg på starthjemme.no, der får man kjept en generell oversikt over hvordan det står til med egne utslipp. Så kan man de neste ukene gjøre ulike tiltak hjemme, små eller store, og så regne ut hvor mye man klarer å spare miljøet for.

Jeg har både lest og hørt om miljøtiltak selv, jeg nikker og smiler og er helt enig i at det er viktig å leve mer bærekraftig, samtidig som jeg kjører bil til butikken, liker gammeldagse lyspærer bedre en LED og kjøper kaffe i pappkrus hver eneste dag. Jeg kildesorterer en del (men er dårlig på å skylle og resirkulere metallbokser, de går oftest i søpla). Jeg er med andre ord litt dobbeltmoralsk, og hele miljøgreia gjør meg redd. Jeg vil ikke måtte strikke mine klær selv, bo uten strøm og droppe morgenkaffen. Det er akkurat som om jeg tror at hvis jeg gjør litt, så må jeg gjøre alt. Vel, jeg har tatt feil.

Tiltakene på starthjemme.no er både små og store, og de neste ukene skal jeg teste dem ut. Vi  (altså Tidemann og jeg) har registrert oss i dag, og jeg kan med en gang se at det er noen ting på listen vi ganske enkelt kan begynne med, og som faktisk kan gjøre hverdagen enklere. For eksempel restemat. Folk (inkludert meg selv) kaster i snitt minst en fjerdedel av all maten vi bærer i tunge poser hjem fra butikken, det er rett og slett helt tullete, og ganske irriterende å tenke på.

Folkens, vil dere være med eller? Hadde det ikke vært litt kult om vi gjorde dette sammen i tre uker? Jeg trenger at noen backer meg på dette, kan det være dere? Gå inn og registrer deg her så kan vi se hva vi kan få til i løpet av de neste ukene, og så kan vi skryte av det her. Send meg gjerne bilder av det dere driver med, enten på snap, på instagram (tagg bildene med #starthjemme) eller bare på mail til thea.klingenberg@gmail.com, så kan vi motivere hverandre.

Johanne Sæther Houge jobber i Naturvernforbundet og driver bloggen grønnejenter.no.

Ukas episode av Foreldrerådet handler nettopp om dette, hvordan vi som foreldre kan gjøre hverdagen litt mer miljøvennlig. Jeg kan avsløre at jeg trodde jeg kom til å bli dømt nord og ned for min manglende evne til å kildesortere metall av Johanne, som jobber i Naturvernforbundet og driver bloggen grønnejenter.no. Det viste seg at jeg tok feil, heldigvis.

Håper dere henger dere på, man kan vinne premier for mange tusen kroner i tillegg til å redde planeten og sove med god samvittighet, så dette er en vinn-vinn-sitjuasjon spør du meg.

To be continued, som de sier.

God mandag, fine folk!

 

 

Søndag, skog og sofa

 

På visning i skogen Tidemann tror han eier

Nok en søndag, nok en snikende følelse i magen av at man ikke har alt på stell før den nye uka. Spesielt fordi jeg har vært isolert med unge og vannkopper og har levd livet i en boble de siste dagene. Vi måtte avlyse både det ene og det andre denne helgen, men dro til skogs, der de eneste vi kunne risikere å smitte var en og annen friskus, om vedkommende skulle bli svært nærgående. Det skjedde ikke.

Derimot fant vi en halvferdig trehytte, mange bekker med is vi kunne knuse og diverse pinner og stokker. Mommo hadde kakao på termos, hun er en sånn som alltid har kakao på termos, og kan mer om skogen enn de fleste. De pleier å gå akkurat denne turen, Tidemann og Mommo, det er liksom deres greie. Nå fikk jeg aller nødigst være med, og ble vist rundt, som om det var visning på deres private eiendom. «Her er Tidemann-fjellet, der pleier vi å spise matpakke, og der kan du for eksempel klatre hvis du er veldig god til det».

«Her kan vi sove til sommeren. Vi trenger bare tak!»
Turkameratene

Egentlig burde vi bodd i skogen. I pinnene og konglenes land, så kunne ungen min løpt rundt som en Birk Borkason og hverken trengt mobilspill eller lekser. Utfordringen ville kanskje blitt den daglige dosen kaffe og eksos som min kropp trenger for å føle seg normal. Og så ville nok søndagsfølelsen blitt enda mer overveldende sittende i et tre.

Den er under kontroll nå faktisk. Vi har spist take away-middag hos Foffa, bygget togbane og sett på filmer fra da jeg var på Tidemanns alder. Likevel kommer det sigende, den lille spenningen i magen som minner meg om at det er tid for å skifte gir. Skulle ønske man kunne lure søndagen, liksom finne på et triks som gjorde den enda mer «helgete» enn den allerede er. Har dere noen forslag? Hva gjør dere for at helgen varer til siste stund? Jeg kommer ikke på noe bedre enn å lage meg kakao og se på TV.

Knut ligger her med sitt sure tryne som en varmlodden pute på teppet. Han skjønner ikke hva jeg maser om, katter har ikke søndagsfølelse. Han synes dessuten det er mye fetere å bo i byen enn i skogen, her har han gateslagsmål og fester han kan bli med på, kattefrøkner som sniker seg langs husveggene og tilfeldige Torshov-rotter han kan ta livet av. «Slapp av a» sier det hårete kattetrynet.

«Slapp av a»

Jeg skal gjør det, Knut. Mandagen er ikke før i morgen, og den blir sannsynligvis ganske fin. Må bare ligge her i sofaen litt først og tenke på den, mens Jarl på Kjendis-Farmen går i tvekamp.

God søndag, folkens! Bruk de siste timene av helgen godt, lat dere skikkelig, spis noe digg, kos med noen dere liker. Og takk for at dere liker og sender meldinger og snaps og det hele, det er så hyggelig (legg meg gjerne til på snap, heter theakli)! Fineste folka på internett, det er det dere er.

🙂 Thea.

 

Kapitulasjon til Tåkeland

 

Apefamilien i Tåkeland ønsker dere alle en god fredag <3

Noe skjer når man er hjemme med en seksåring i flere dager, uten særlig annen menneskelig kontakt. Man havner i et slags tåkeland. Et tåkeland mellom hverdag og fri, kaos og trivialitet. Det er sikkert mulig å opprettholde orden og gjøremål for noen, men det funker bare ikke for min del. Jeg er ikk en sånn person som klarer å svare aktivt på mail, ha hjemmekontor, ta ut av oppvaskmaskinen samtidig som jeg har en seks år gammel fyr hengende på kroppen som en apeunge.

Det betyr at jeg må velge kapitulasjon. Istedenfor å klare alt litt, prøve hardt men samtidig faile på alle oppgaver, blande skittent å rent, svare riktig på mail, men sende den feil, til en viss grad bære ungen min, men halvt slepe ham, mens jeg fortsatt ikke har fått kledd på meg, så bare kapitulerte jeg.

I det øyeblikket kapitulasjonen var et faktum, så havnet vi i en boble, ungen min og jeg. Mobilen ble liggende på kjøkkenet, mens vi dykket ned i en del julegaver han ikke har fått sett på. Vi brukte to timer på å fikle med små leker, tryllesett og lego, han fant på sanger underveis, og både rappet og sang en slags folkedans om det som dukket opp i hodet hans. Hadde det ikke vært for min totale kapitulasjon, så hadde det vært ganske irriterende. Men jeg bare gled med, sånn som jeg aldri har tid til, fordi livet ikke er sånn at man kan sitte i ro med et byggesett uten å se på klokka midt på dagen.

Jeg var tre minutter i dusjen alene, før han kom inn og lurte på om det var deilig å dusje. Skulle bare sjekke. Dialogen i gang hele tiden, viktig med prat, hverdagssamtalen liksom. Vi gikk oss en tur, stakk innom en kino, midt på dagen. Satt som de eneste i salen og så tegnefilm med popcorn, selv om det faktisk var sol ute. På veien hjem snakket vi om verden og om pokemons og om kjærester. Han mener jeg bør bruke tiden min litt mer effektivt og faktisk få meg en mann.

Innimellom klør de vannkoppene så mye at det blir gråt, andre ganger teller vi dem og finner den vi liker best. Jeg har i løpet av en dag, mistet interessen for å speile meg, og gjenoppdaget interessen for ting man finner på bakken (vi fant en gammel nyttårsrakett blant annet, som førte til en lang samtale om hvorfor man egentlig teller år. Vanskelig tema forøvrig).

Nå skulle en av oss vært i seng for lengst, og jeg skulle ha gjort noen fornuftige ting, jobbet litt, ryddet en del, tenkt på planer og alt det der. Men vi sitter og bygger lego, og så er vi snart ferdige med en sjukt stor togbane, og så er det Norske Talenter på TV som viste seg å både engasjere den yngre og den eldre. Så her sitter vi da. Som en apemamma med en apeunge i en stor sofa og ser på TV2.

Jeg vet det finnes en verden med fest og vin og flørting og jobb og faktisk fornuftige ting der ute, og jeg kommer tilbake til den. Men akkurat nå så er jeg i dette kapitulerte tåkelandet, så jeg bare blir her litt, bare til i morgen.

God fredag, folkens!