1 Comment

Når det starter med surning og ender med reke

 

Fantefølge på tur, med minijuletre på fanget
Fantefølge på tur, med minijuletre på fanget

Noen ganger starter dagen litt trått. Kanskje ungen din står opp før klokka seks, selv om det er søndag, fordi det er julekalender og alt er så gøy. Så blir muligens morgenen preget av at dere begge er trøtte som strømper, og kaffen ikke hjelper, og noe lukter rart av kjøleskapet. Og så havner man kanskje i en diskusjon om noe dumt, hvor barnet ditt mener du bestemmer for mye, og du må insistere på at det faktisk er sånn det er, fordi du tross alt er den voksne.

Og da blir kanskje ikke den idylliske søndagsmorgenen i advent noe særlig hyggelig, og du titter ut av vinduet og inn til naboene, hvor alle spiser frokost tre timer senere enn dere, fordi de sto opp til normal tid, og det ser ut som de har det tusen ganger hyggeligere, for de har til og med adventskrans. Og du har ikke adventskrans, for du har glemt å kjøpe det.

Og så går det en kule varmt. Men så blir man jo venner igjen, og da klemmes det en hel del, og man skværer opp, og kommer seg ut i dagen. Vi skulle til Per og Tore i dag, på pepperkakepynting. Tidemann mente den beste vertsgaven vi kunne gi dem var et minijuletre. Jeg var ikke helt uenig i det, så med et minijuletre under armen, dro vi avsted.

Etter en sånn litt kranglete morgen, kan et førjulsarrangement være en prøvelse. Det er vel lov å si at unger, voksne og prosjekter som inneholder mengder av godteri og glasur, ikke alltid er vellykkede? Det er vel ikke bare meg som av og til kan synes sånt er litt slitsomt? Vel, jeg har heller aldri vært hjemme hos Per og Tore før. Det viste seg at mine fordommer ble knust (jeg elsker når det skjer), for de er simpelthen ganske magiske mennesker.

Designer i arbeid
Ung designer i arbeid

«Her er det bare å søle i vei, alle kan få vin, og vil noen ha en kanin?» Jepp. Det var ikke bare unger og voksne og haugevis med godteri og pepperkakehus, det var også kaniner. To voksne og fire unger. Små, søte babykaniner som vi fikk holde, og som vi ble oppfordret til å adoptere.

Fy fader. Noe av det søsteste verden har skapt.
Fy fader. Noe av det søsteste verden har skapt.
"Kan jeg pliiis på en, mamma??"
«Kan jeg pliiis få en, mamma??»

Da husene var pyntet, barna hadde fått hoppe i sengen til discolys («Vil du kanskje ha en sånn discolampe med deg hjem, Tidemann?»), ble det servert rakfisk og prosecco og pizza. Jeg brukte Knut som unnskyldning for at vi ikke kunne få en kaninunge (på tross av at jeg faktisk ble litt keen på en, herregud så søte).

Per Sundnes; muligens verdens beste vert. Her med mammakaninen og ungene på fanget.
Per Sundnes; muligens verdens beste vert. Her med mammakaninen og ungene på fanget.

Per foreslo at vi istedenfor kanskje skulle ta med oss noe fra akvariumet (!), så la oss bare si de sånn; kvelden endte med Tidemann og meg på 37-bussen med to pepperkakehus, en discolampe, en reke og to minifisker i en boks. Nå sover ungen med reken og fiskene på sengekanten (jeg håper inderlig de overlever natten) og drømmer om å kunne flytte inn til Per og Tore på permanent basis.

For min del tenker jeg litt på den kaninen, men Knut stirrer på meg fra den andre enden av sofaen her med et blikk som sier veldig tydelig at han er det eneste pelskledde dyret som hører til under mitt tak. Tør ikke annet enn å høre på ham, tror jeg.

God søndag folkens! Og takk for all responsen på julekalenderen, dere er fine ass.

🙂 Thea.

2 Comments

Luke 4: Kleinheten er en del av festen

 

Som du kan se på dette bildet er jeg en veldig, veldig klok person (neida. Men denne julekalenderen handler likevel om ting jeg har lært så langt i mitt snart 34 år lange liv).
Jeg var faktisk skikkelig klein dagen etter at dette bildet ble tatt. Prøvde å følge mine egne råd da, faktisk.

Dette lærte jeg av to islendinger da jeg bodde i Frankrike. Det var en varm og tidlig morgen, etter en lang og fuktig fest, og jeg var så fyllesjuk som man bare blir når man avslutter kvelden med et par shots før sengetid. Det er selvsagt ikke de shotsene som er problemet, men alt det andre man har drukket før (sier’em). Vi hadde vært på en fest hvor folk sto på skateboard inne, hvor man drakk vodka med lunken eplejuice fra plastglass og hvor alle tilstedeværende var under 25 år.

Det er sikkert en del folk som våkner akkurat i dag, etter julebord med gutta/jentene/jobben/en gjeng de ikke helt liker, men som de feirer med hvert år likevel, og kjenner pulsen dunke i tinningen og munnen være full av sand. Og da er det helt perfekt timing for denne lille påminnelsen fra Island (via meg): Hangoveren er en del av festen. Den skal behandles med omhu og hylles så godt det lar seg gjøre.

Jeg husker den morgenen i Frankrike, jeg var så dårlig at jeg nesten ikke klarte å reise meg. Venninna mi og jeg hadde tydligvis avtalt med de to islenderne (hvis navn jeg husker, men ikke for mitt harde liv klarer å stave), at de skulle komme til oss og bære noen ting. Vi bodde i fjerde etasje i en liten gård, og trengte å få fem paller opp i leiligheten. Lang historie (vi hadde mange prosjekter på gang rent interiørmessig), men de kom på døra da vi fortsatt lå i senga, og dro oss ut i den varme franske morgenen.

Jeg var atten år og visste ikke hvordan man høflig kom seg ut av avtaler med hjelpsomme, kjekke fyrer, så vi ble med dem. Da jeg nesten kastet opp ute på gaten, så skjønte de tegninga. Og de fortalte oss hvordan den perfekte fyllesjuken skal pleies. Man skal først finne noe kald og drikke. Så skal man ta hodepinetabletter (uten å ha dårlig samvittighet, hodepinetabletter er mot hodepine, ferdig med det). Så skal man finne seg et sted i skyggen (eventuelt i en sofa, hvis man har tilgang på en sånn), og skaffe seg fet og deilig mat. Og så skal man sitte muse stille og nyte denne delen av festen.

De tok oss med til en park hvos de solgte (hold dere fast) baguetter med pommes frites, kjøtt, ost, saus, og salat. Altså oppi baguetten. Halleluja. Og så kjøpte vi hver vår glassflaske med Orangina, og lå under noen trær i skyggen og sovnet, hørte på lydene og lot kroppen få ha det akkurat sånn som den hadde det. Det vil si jævlig og litt deilig samtidig.

Jeg tenker på de gutta hver gang jeg er fyllesjuk. Det er ikke sååååå ofte jeg er ordentlig klein, men hvis jeg er det, så hører jeg den gebrokne engelsken til han blonde av dem, som forklarer meg hvordan jeg bare må betrakte denne dagen som en del av festen; «the hangover is a part of the party. It is the slow part, where you just have to enjoy yourself with food, and cold drinks, and feel how tired you are. It´s actually great. I love hangovers».

Det er ingenting å bekymre seg for, det er ingen ting å skamme seg over. Bare bestill deg noe mat, gjerne på døra. Legg deg til rette, se på noe som gjør deg glad (eller hør på noe, podcast for eksempel). Og bare vær i den fyllesjuken (men du trenger ikke elske den altså, det er det bare islendinger som gjør).

Dette er ikke dagen for skam, treningstips, for å starte ditt nye og bedre liv, for å gå etter deg selv i sømmene. Det er en del av festen, du skal bare prøve så godt du kan å ha det fint, med deilig mat, ro, kald drikke og hvile. Og så kan du eventuelt starte det «nye livet» i morgen, hvis det fortsatt virker like fristende (det gjør det muligens ikke).

God søndag folkens!

🙂


Velkommen til en slags julekalender! Den handler om ting jeg har lært. Det er ikke en selvhjelps-kalender, det vil jeg ikke ha på meg, og jeg beklager hvis jeg noen ganger blir svulstig. Det hender at jeg blir det skjønner dere, og det er jo ikke så kult (men det kan altså skje).

Lukene vil åpnes her hver morgen klokka 07.00 (men deles muligens ikke på facebook før noe senere). Håper dere liker den, da må dere gjerne dele og invitere vennene deres (hvis ikke kan dere bare klikke dere videre på internett, det er null stress). God førjulstid, fine folk!

Luke 3: Ikke hør på den kjipe delen av hjernen

 

Som du kan se på dette bildet er jeg en veldig, veldig klok person (neida. Men denne julekalenderen handler likevel om ting jeg har lært så langt i mitt snart 34 år lange liv).
Som du kan se på dette bildet er jeg en veldig, veldig klok person (neida, men denne julekalenderen handler likevel om ting jeg har lært så langt i mitt snart 34 år lange liv).

Jeg liker ikke så godt å bli klok av skade, jeg vil aller helst være klok fra før. Men det er jeg dessverre ikke (alltid). Når man får lærepenge på lærepenge, så må man til slutt notere seg hva det er den lærepengen prøver å fortelle deg, og dagens luke handler om en av de lærepengene det har tatt meg lengst tid å førdøye (for å være helt ærlig så kan jeg fortsatt glemme meg).

Når man har en dårlig dag, når man er sliten, lei, sårbar, hudløs, irritabel, hva det nå enn er, så må man ikke tro på hjernen sin. Jeg har uendelig mange ganger blitt lurt til å tro at min triste hjerne, er klokere enn min glade hjerne. Det vil si, jeg har i perioder brukt mere tid og energi på å høre etter når den sure, kritiske, skeptiske, negative og stusslige delen av mitt intellekt snakker, enn jeg har brukt på dens motpart.

Er det noen som kjenner seg igjen? Dette er en vanskelig nøtt å knekke, så jeg skriver egentlig dette like mye til meg selv som til dere. For de dagene hvor livet føles kjipt, så kan mitt hode prøve å overbevise meg om at det er «sånn her det kommer til å være for alltid», at det er «jeg som er ubrukelig». Når jeg prøver å argumentere mot den sure delen av hjernen min på sånne dager, så trekker jeg frem minner fra glade tider; «husker du ikke hvor hyggelig det var i går?». Men den triste og sure er svært overbevisende, og kan manipulere meg til å tro, at den hyggelige stunden jeg hadde i går, bare egentlig er en illusjon, at det bare var flaks, og aller helst «at det ikke var sååå hyggelig som du husker at det var».

Vel folkens, det er derfor jeg skriver dette. For de kjipe meldingene vi gir oss selv på dårlige dager, er de vi i det store og hele skal forholde oss minst til, spør du meg. Med mindre du går rundt og er en ordentlig slem person som stjeler og lyver og slenger dritt til folk i åpent kontorlandskap, da kan det kanskje være greit å kjenne litt på selvkritikken innimellom. Men hvis du er en sånn nogenlunde fin fyr eller dame, så anbefaler jeg, klok av skade som sagt, å ikke ta viktige avgjørelser på ræva dager.

Ikke ta det oppgjøret med eksen, ikke si opp leiligheten din i harnisk, ikke ligg med noen for å ta hevn, ikke selg huset eller slutt i jobben. Hvis du absolutt insisterer på at det er en god idé i dag, så kommer det også til å virke som en god idé i morgen. Sov på det, vent til du er glad igjen, til hjernen er grei og livet er fint, og så tar du den avgjørelsen da.

Det som er litt artig, er at hjernene våre slenger dritt på ganske lik måte, selv om vi er ulike mennesker. De fleste jeg kjenner kan i alle fall melde om de samme kategoriene med kritikk. Det virker som om den kjipe delen av intellektet vårt har følgende fraser som sine favoritter:

  • Du er ikke bra nok
  • Du er stygg
  • Ingen er glad i deg (i alle fall ikke på ordentlig)
  • Du kommer ikke til å få det til
  • Hvem tror du at du er egentlig?
  • Du er dum
  • Du er ubrukelig
  • Du fortjener ingenting, i alle fall ikke kjærlighet.

Det er rart at vi hører på den i det hele tatt egentlig, jeg hadde jo aldri giddet å snakke med en fyr som kom med de frasene der på fest, uansett hvor kjekk han var. Hadde ledd ham opp i fjeset, kløpet ham i kinnet og gått min vei. Men når min egen hjerne sier det, så tror jeg altså innimellom at det er sant.

Hvis du kjenner igjen noen av punktene (eventuelt har noen flere på lista) så skal du vite at du er i godt selskap. Jeg kjenner nesten bare fantastiske folk, og de får alle sammen høre disse tingene fra seg selv innimellom. JEg vil derfor altså minne om at dette ikke er meldinger du skal ta for god fisk, du skal faktisk gjenkjenne dem som sludder og pølsevev, uansett hvor overbevisende de kan virke i øyeblikket. Hvis du lytter til dem så risikerer du å rote deg inn i en hel haug med usikkerhet og selvbedrag, og det er hverken du eller verden særlig tjent med.

Vi (altså verden) er tjent med at du er glad, selvsikker, raus, fornøyd og full av fjas. Bare så du vet.

🙂


Velkommen til en slags julekalender! Lukene vil åpnes her hver morgen klokka 07.00 (men deles muligens ikke på facebook før noe senere). Håper dere liker den, da må dere gjerne dele og invitere vennene deres (hvis ikke kan dere bare klikke dere videre på internett, det er null stress). God førjulstid, fine folk!

 

 

2 Comments

Folkelige genier (og dyne fremfor fest)

 

Tror dere Carlsen drakk sangria da han festet vekk sorgene sine under sjakk-VM? Det hadde jeg gjort. Dette er forøvrig et bilde fra i sommer, da jeg heller ville være ute enn under dyna. Sånn er det ikke i kveld, men det må være lov.
Tror dere Carlsen drakk sangria da han festet vekk sorgene sine under sjakk-VM? Det hadde jeg gjort. Dette er forøvrig et bilde fra i sommer, da jeg heller ville være ute enn under dyna. Sånn er det ikke i kveld, men det må være lov.

Jeg synes det  var så deilig å lese om Carlsen i dag. Elsker når genier viser seg å være helt vanlige folk, eller i alle fall viser at de har menneskelige trekk (det er vel mer det siste). Magnus Carlsen dro på fest da han var deppa. Han valgte å feste vekk sine bekymringer, midt i sjakk-VM. Det er altså noe så befriende ved å lese at Carlsen og jeg har samme strategi når det gjelder tunge dager. Vi er to av samme alen, rett og slett. Bare at han blir verdenmester etterpå.

Nå er det ikke sånn at man alltid kan (eller bør) dra på fest når livet går deg i mot, men det kan være lurt å skaffe seg en digresjon. Det å snu på flisa når ting går trådt, det å hive seg rundt og henge med folk man liker eller danse med fremmede, kan være løsningen på de vanskeligste ting.

Hvetebakst, turer i skogen og en hel dag i sengen under dyna er også strategier som til en viss grad kan funke, men fest er uten tvil det morsomste alternativet. Jeg liker nesten alltid nyhetssaker som viser at flinke folk, genier, atleter, imponerende eksemplarer av menneskearten, er (nesten) helt like som meg selv. Det er mer som forener oss, enn som skiller oss, liksom.

Min strategi i kveld, etter en over middels tøff fredag, er det motsatte av fest; nemlig søvn. Ungen min sover i sengen sin, klar for å stå opp samtidig som en over middels flittig baker (dagene starter før seks fortiden), i ren og skjær lykke over at det er pakkekalender som venter. Og søvn er det eneste kroppen min ber om fortiden, det er kjedelig men sant. Jeg har visst blitt et dovendyr med sprekkeøyne.

Gikk forøvrig på en liten luksussmell i dag, kjøpte tre sett sengetøy i fineste kvalitet. Er det innafor å kjøpe gaver til seg selv et par uker før jul? «Ja, hvis gaven handler om å sove» svarte hjernen min i dag, og vips ble det sånn. Dere andre må gjerne feste, enten for å slukke deres sorger, få ventilert litt (sånn som Carlsen) eller fordi kroppene deres er uthvilte og fjesene klare for å drikke drinker og kysse folk.

Jeg blir bare ikke med i dag. Jeg legger meg i mitt damasksengetøy istedenfor, og venter på våren.

(neida, vi skal bake i morgen, men det hørtes så fint og dramatisk ut bare).

God fredag til deg, hvor enn du måtte befinne deg! Husk at helgen er til for at du skal gjøre hva du vil, enten det inneholder sangria, sofa, folk, mat eller bare seng.

🙂

 

Luke 2: Best uten oppskrift

 

Som du kan se på dette bildet er jeg en veldig, veldig klok person (neida. Men den handler likevel om ting jeg har lært).
Som du kan se på dette bildet er jeg en veldig, veldig klok person (neida. Men denne julekalenderen  handler likevel om ting jeg har lært).

Når man skal lage noe, gjøre noe, prøve ut noe nytt, så er det som regel en oppskrift der. Man finner en bruksanvisning, en metode, man skal følge et system. Det er praktisk, man slipper å tenke, man kan bare gjøre sånn som noen andre har gjort det før. For eksempel er det overmodig å prøve seg på et IKEA-produkt uten å i alle fall ha tatt en titt på bruksanvisningen (det vet de fleste som har prøvd, selv om noen likevel insisterer på at «de skruene er faktisk til overs»). Men jeg føler noen ganger at oppskrifter gjør oss lamme i hodet. Enten det er på vafler, lukeparkering, eller å skru opp en hylle.

En venninne av meg var så redd for å gjøre ting på slump, at hun ble stiv av skrekk på kjøkkenet hvis oppskriften forsviant ut av syne. «Hva mener du med en «dæsj»??!» sa hun med frykt i øynene, som om det å ta for mye olje i pannen vil føre til selve samfunnets undergang. Jeg husker hvor opptatt jeg var av å kunne lukeparkere på to vendinger før oppkjøring, hvor viktig det var å måle nøyaktig når man tegnet streker under svaret, og hvor redd jeg var for å si et verb i feil form da jeg lærte fransk på skolen. Bevisstheten om systemet, oppskriften, bruksanvisningen gjorde meg av og til ute av stand til å tenke sjæl.

Heldigvis har livet lært meg (og min venninne etterhvert) at de oppskriftene bare er der som et utganspunkt. De er en anbefaling, et forslag. Både når det gjelder hvordan familiekonstellasjonen skal se ut, hvordan vennskap skal pleies og hvordan fransk skal snakkes. Det tok lang tid, med drikking av mye dårlig vin, på barer i Sør-Frankrike før jeg hadde kastet min indre verb-nazi ut av hodet, og faktisk kunne begynne å kommunisere. Det viktige er jo å gjøre seg fortsått? At man kommer igjennom, at man skjønner hva som skjer? Det er ikke så veldig farlig akkurat hvordan man får det til (hilsen hun som mimet en god del på de franske barene, og hadde med seg blokk til å tegne på når hun manglet ord).

Jo eldre jeg blir, jo mer gjør jeg på slump. Og vet dere hva? Det funker som faen. Selvtilliten vokser med hver lille regel man bryter, vaflene blir bare bedre av en rømmerest her og noen havregryn der. Bilen sklir rett inn i luka på første vending, hvis man legger fra seg de høye skuldrene om hva metoden sier. Man trenger å kunne prinsippene, men så er det bare å improvisere i vei.

(Kanskje rent bortsett fra når det gjelder hjernekirurgi, mikrobiologi og andre prosjekter hvor pertentlighet og metode virkelig er en dyd. Jeg skal ikke ha på meg at folk over det ganske land tar alt på slump i alle sammenhenger i morgen. Litt kanskje, men ikke totalt. Dere skjønner hva jeg mener, ikke sant?)

Improvisér i vei folkens, både når det gjelder ribbe, jobbsøknader, lukeparkeringer og vafler. Legg vekk oppskriften innimellom, følg hjertet (og hjernen), du kan alltids gå tilbake og støtte deg på manualen hvis det blir noe kluss. Verden blir et litt morsommere sted når folk slipper seg løs fra bruksanvisningen av og til.

Bortsett fra med IKEA-møbler. ALDRI improvisér med IKEA-møbler. De skruene er med for en grunn.

🙂 Thea.

 


Velkommen til en slags julekalender! Lukene vil åpnes her hver morgen klokka 07.00 (men deles muligens ikke på facebook før noe senere). Håper dere liker den, da må dere gjerne dele og invitere vennene deres (hvis ikke kan dere bare klikke dere videre på internett, det er null stress). God førjulstid, fine folk!

4 Comments

Luke 1: Skippertak er ingen skam

 

Som du kan se på dette bildet er jeg en veldig, veldig klok person. Derfor handler denne julekalenderen handler om ting jeg har lært.
Som du kan se på dette bildet er jeg en veldig, veldig klok person (neida. Men denne julekalenderen handler likevel om ting jeg har lært i løpet av mine snart 34 år).

Jeg synes det er på sin plass, at jeg også i år har en julekalender her på bloggen. Det er ikke en pakkekalender, ikke en gavebonanza (selv om det hadde vært gøy), dere kan ikke vinne så mye som en ansikstsmaske, for å være ærlig. Dere er så fine som dere er, så deilige, dere trenger ingen forskjønnende midler (seriøst). Så her er heller en julekalender, en slags julekalender, om hva jeg har lært så langt i livet.

Jeg vil i første luke i denne kalenderen slå et slag for skippertaket. Det å frenetisk rydde overflatene  når foreldrene dine kommer på besøk, det å handle julegaver på lille julaften, det å sitte oppe hele natten og pakke inn gaver til pakkekelanderen (som jeg gjorde i går), for å imøtekomme ungens spente forventinger, der han ligger og sover. Jeg er sjeldent ute i god tid med noe som helst. Jeg har hele livet sett opp til de med papirene i orden, de som leser jevnt og trutt opp mot eksamen, de som planlegger hva de skal ha i kofferten en uke før de skal på ferie. Ordenssans og systematikk blir hedret i stor grad i vår verden. Og de er vel og bra, til en viss grad. Men denne julekalenderen handler om det jeg har lært, og er det noe jeg har lært, så er det at skippertak holder ofte i lange baner.

Jeg vil faktisk strekke det til at de kan være en edel gren å mestre. For noen ganger kan hele forventningen om selve forberedelsen, ta over hjernen, skape stress, bekymringer i hodene (og hjertene) til de som så gjerne vil være på stell med alt. Og sannheten er; ingen er på stell med alt. Vi liker bare å tro det, liker å vise det frem de gangene vi føler vi nailer det. Vel, jeg orker ikke det lenger. Jeg har lært at skippertak ofte holder i lange baner, og jeg har ikke tenkt til å skamme meg lenger. Jeg kan kjenne blikk fra min mor, når hun innser at jeg ikke vet hvor passet mitt er, kvelden før en reise. Men jeg har aldri mistet et fly, jeg har aldri mistet et pass heller for dens saks skyld (en gang ble det ødelagt, men jeg tapet det sammen og jaggu kom jeg meg ikke inn i USA med det likevel). Jeg får det som regel til, og vet du hva? Hvis ikke så ordner det seg nok på magisk vis.

I de ukene som ligger foran oss nå, så gjemmer det seg stress i alle hjørner. Vi har malt opp konstruksjoner så intrikate for hvordan julen «skal» være, at vekten av forventingene alene, er nok til å knekke nakken på en bola okse. Jeg vil bare minne dere på at det er noe vi har skapt selv. Og vi kan i stor grad bare slippe taket i det. Det er ingen konkurranse. Du blir ikke et bedre menneske av å ha alt på stell. Det er ikke sånn at syv slag, nypusset sølvtøy, smal midje, og all mat laget fra bunnen av er meningen med livet for oss mennesker generelt. Det spiller faktisk ingen rolle, det er et spill man kan ta del i hvis man vil, men det er helt frivillig. Det er som å være med i vinlotteriet på jobben, noe du kan gjøre hvis du gidder. Hvis du har tid.  Det som spiller en rolle derimot, er at du får gjort det du selv liker, at du har det fint, og at du faktisk har overskudd til de menneskene (og dyrene) du liker. Eller bare til deg selv.

Så om du ender med skippertak (som er min favorittmåte å løse ting på), eller med å bare gi litt mer faen i år, så skal du hvile trygt i det. Kanskje sees vi i butikkene lille julaften? Da er det stille og fint og veldig lite kø, vi kommer sikkert til å ha tid til både klem og kaffe.

🙂 Thea.

 


Velkommen til en slags julekalender! Lukene vil åpnes her hver morgen klokka 07.00 (men deles muligens ikke på facebook før noe senere). Håper dere liker den, da må dere gjerne dele og invitere vennene deres (hvis ikke kan dere bare klikke dere videre på internett, det er null stress). God førjulstid, fine folk!