1 Comment

Luke 18: Løsningen på alle kjedelige selskaper

 

Denne julekalenderen handler om ting jeg har lært (eventuelt ting jeg burde ha lært) så langt i livet.

Jeg har noen triks i ermet som kommer godt med på dølle dager. Og siden denne kalenderen handler om det jeg har lært, så skal jeg jaggu riste ut et av de beste her nå.

Julen ligger foran oss, om en knapp uke smeller det på ordentlig, og mulighetene er store for at du skal i et selskap eller fem. Det kan være på både gøy og koselig og befriende morsomt å være i selskaper, men ganske ofte er det ikke det. Grunnen til at det ofte er kjedelig i sånne familieselskaper er jo at folk ikke kjenner hverandre.

Vi kjenner hverandre ikke ordentlig. Og ingen er egentlig veldig interessert i bli ordentlig kjent heller, for man skal jo bare sees et par ganger i året, og man har kanskje ikke så mye felles, rent bortsett fra at man er i familie. Noen ganger ligger det konflikter og ulmer, det kan være dømmende tanter involvert, du skjønner hva jeg mener. Bottom line er at konversasjonen ofte holdes helt på overflaten, og det er det kjedeligste som finnes (spør du meg).

Vel, fortvil ikke folkens, her får dere nemlig løsningen på alle kjedelige selskaper.

Mine søstre og jeg utviklet denne leken da vi var unge (det vil si yngre enn nå, men ikke barn). Den er basert på en lek Mamma lekte med oss på ferie da vi var enda yngre, som vi kalte for «mission». «Mission» gikk ut på at vi ga hverandre oppdrag, for eksempel på restaurant i syden, og så måtte den som fikk oppdraget utføre det i hemmelighet, mens de andre så på. Oppdragene involverte ofte kelneren (få ham til å vise deg kjøkkenet), andre gjester på restauranten (finn ut hvor hun har kjøpt den veldig stygge hatten) og noen samtaleemner. For eksempel ble mamma sendt bort til en mann i en bar, for å finne ut om han brukte innesko. Tror vi var i Spania.

En del av leken er nettopp at mannen ikke skal forstå at det er en lek, selve utfordringen ligger i å smoothe dette spørsmålet om innesko, inn i en ellers velfungerende samtale.

Humrende satt vi og så Mamma starte en høflig samtale med denne mannen, for så å forsøke å komme inn på temaet sko. Det er veldig gøy, hun klønet en del. Det er sjukt viktig at man ikke røper seg, da vil mannen kanskje bli såret og føle seg lurt, og vi vil fremstå som slemme folk, noe vi overhodet ikke er.

Uansett, «mission» er en lek vi stadig vekk leker, og denne selskapsvarianten vi senere har utviklet, fungerer veldig godt med fjern familie. Den består i at man avtaler noen samtaleemner før man drar på fest. Du må altså alliere deg med et familiemedlem du liker, og som du stoler på. Eventuelt kan du leke alene, men da må du altså bare le inni deg (du får ekstrapoeng hvis du gjør det alene).

Nanna, Katja (søstrene mine) og jeg hadde et år avtalt at våre samtaleemner var «tørket frukt og nøtter», «kongefamilien» og «utroskap» (det var den jeg fikk). Når vi så sto og drakk kaffe med  fjern familie, konverserte høflig på tredje timen, med folk som egentlig ikke interesserte seg for oss, så var det om å gjøre å pense samtalen inn på ditt gitte tema.

Jeg overhørte Katja (minstekvinn i søsterflokken) stille en firemenning spørsmål om nøtter. «Hvor kommer egentlig disse deilig valnøttene fra?  Jeg har aldri sett en valnøtt på et tre. Vet du hvor de dyrkes?». Jeg kjente humringen starte i magen min. Det er altså så deilig å måtte undertrykke fnising i en ellers kjedelig situasjon.

Den fjerne firemenningen svarte så godt han kunne, virket ikke som han stusset over temavalget i det hele tatt. Nanna kom inn i samtalen, og ville selvsagt ut av «nøtter» og over på «kongefamilien». Hun gjorde det galant; «Jeg tror faktisk Dronningen er veldig glad i hasselnøtter, synes å huske jeg har lest det». Og vips var Nanna i tet, og ledet an med spørsmål om monarkenes hverdagsliv. Ingen hadde noen svar til henne, men hun klarte likevel å holde praten gående lenge, mens Katja febrilsk prøvde å snike inn spørsmål om rosiner og annen tørket frukt.

Dette er helt seriøst verdens beste triks mot kjedsomhet. Det kan kanskje virke dårlig gjort, stakkars de menneskene som helt oppriktig står og forteller om sitt forhold til nøtter, det kan kanskje virke litt kjipt. Men hvis det gjøres med kjærlighet, og hvis man IKKE røper hva man driver med, så spriter det opp samtalen. Jeg vil gå så langt som å si at det kan blir en WIN/WIN-situasjon.

En viktig faktor her er å stille spørsmål. Folk er veldig glade i å svare på spørsmål om seg selv, det er et generelt råd jeg vil gi til alle som synes smalltalk er grusomt. Så lenge man graver i vei, så synes folk du er hyggelig, nesten uansett hvilket tema du kommer inn på.

Ta det fra meg, jeg har vært på mange fester i livet, mange arrangementer med folk jeg ikke kjenner, og på mange reiser til land jeg nesten ikke snakker språket. Så lenge man spør folk om ting og smiler, så gjør man en kjempejobb. Jeg har aldri blitt ferska på dette. Bortsett fra en gang, i det overnevnte juleselskapet. Pappa kom etter en stund bort til sine tre døtre og lurte på hva i all verden det var vi drev med. Han ante ugler i mosen, han hadde øverhørt Katjas engasjement for tørket fruk og nøtter. Vi latet som ingen ting, selvfølgelig. «Nei, det er helt tilfeldig, jeg lurer faktisk på en del ting om rosiner!» sa hun overbevisende, mens vi kvalte smilene våre og nikket annerkjennende.

Virk oppriktig, le inni deg, og se hvor lenge du klarer å holde det gående. Vær grei, hør etter når folk svarer, og du kommer til å få en fabelaktig kveld.

Nå kan du bare glede deg til de dølle familiesammenkomstene, til slekstreffet eller den julelunsjen med avdelingen. Jula er reddet!

🙂 God søndag, fine folk!

PS: Jeg vil gjerne høre om det, hvis du tester ut selskapstrikset vårt, please send meg en melding!!

 


Velkommen til en slags julekalender! Lukene vil åpnes her hver morgen klokka 07.00 (men deles muligens ikke på facebook før noe senere). Håper dere liker den, da må dere gjerne dele og invitere vennene deres (hvis ikke kan dere bare klikke dere videre på internett, det er null stress). God førjulstid, fine folk!

2 Comments

Luke 17: Kvinner er kvinner best

 

Denne julekalenderen handler om ting jeg har lært (eventuelt ting jeg burde ha lært) så langt i livet.

Da jeg var yngre, ungdom, litt mindre klok, litt mer opptatt av å være kul, så mente jeg at gutter var kulest. Jeg gikk rundt og sa «de er lettere å snakke med, de lager ikke så mye styr, de er mer direkte liksom». Og så trodde jeg at jeg hadde forstått noe som ingen andre jenter hadde skjønt.

Jeg tok feil. Misforstå meg rett, jeg liker fortsatt direkte folk, jeg liker de som er lette å snakke med og ikke lager for mye styr. Men det viser seg faktisk med årene, at de som innehar disse kvalitetene i størst grad, stort sett er kvinner (i alle fall av de jeg har møtt).

Det jeg ikke forsto da jeg var ungdom og tøff i trynet, og bedrevitende og opptatt av å være kul, det var hvor vanvittig mange bra kvinnemennesker verden har servert meg. Ikke bare har jeg en fantastisk mor, jeg har også søstre, to helt enestående, vidunderlige folk, som gjør hver dag i livet bedre, og i tillegg en haug med venninner. Jeg har på en måte vunnet i lotto (hvis det hadde fantes et kvinnelotteri. Eh, det høres litt feil ut, men dere skjønner).

Noen av dem har jeg kjent lenge, de ser jeg ikke så ofte, men de er der. De kjenner alle detaljene i livet mitt, selv de jeg ikke husker selv. De kan navnene på guttene som gikk i klassen, lærerne som var rare, de husker telefonnummeret du hadde i barndomshjemmet, da man ikke måtte slå mer enn seks siffer for å komme frem, og regningen fort ble dyr hvis man skravlet for lenge (husker du det Pappa? Det var tider!).

Andre damer har kommet inn i livet mitt etterhvert, gjennom jobb, gjennom felles venner eller helt tilfeldig. Damene i livet mitt er de rauseste, varmeste, smarteste, kuleste folka jeg kjenner. De er veldig forkjellige, noen er nære i hverdagen, til timeslange samtaler på telefon fordi man ikke orker å gå ut av sofaen, men likevel vil snakke om de ubetydelige tingene, som for eksempel det som har skjedd på butikken en vanlig tirsdag. Andre møter jeg sjeldent, de dukker bare opp innimellom, og minner meg på hvor bra de er. Alle er inspirerende, alle gjør meg litt rørt.

De kan snakke om alt, fra de dypeste daler til de høyeste topper i livet; de bare er der. Noen er rå på fest, kan danse hele natten, blir for fulle, spise en kebab og så gå tilbake for å danse mer. Andre er best på frokost, hyttetur, eller prosjekter. Alle backer hverandre, ingen slenger dritt, de er følsomme og skarpe, lune og morsomme. Hvis noen får barn, så står de andre rundt og tar i mot, om det er snørr og tårer, morsmelk, frustrasjon eller ren og skjær glede og begeistring.

Jeg er rett og slett så heldig å ha en kvinnebuffet i livet mitt, en stor og variert, og veldig imponerende kvinnebuffet. Det er faen ikke verst, det skulle jeg gjerne reist tilbake i tid og vist ungdoms-Thea. Hun hadde sikkert blitt furten, men det hadde vært gøy.

Jeg har lært at damer er damer best. Og jeg er sjukt stolt over de eksemplarene kvinnemennesker jeg kjenner. Takk for at dere er så rå, takk for all kjærligheten, takk for alt dere lærer meg.

Til alle dere andre imponerende damer, som jeg ikke enda har rukket å bli kjent med; Det gleder jeg meg til!!! Ta vare på de venninnene deres, de som alltid backer, de som aldri dømmer, de er faktisk noe av det beste som fins.

God lørdag folkens!

<3 Thea.

PS: Til dere fine menn som leser dette, ikke bli snurte nå. Mange av dere har akkurat like mye plass i hjertet mitt som damene over. Men jeg må bare få trekke frem kvinsa i denne luken. Elsker dere også.

 

 

2 Comments

Luke 16: Let it go (ikke sangen)

 

Denne julekalenderen handler om ting jeg har lært (eventuelt ting jeg burde ha lært) så langt i livet.

Denne luka handler om noe vi alle vet, men som er vanskelig for oss som mennesker, helt grunnleggende å forholde oss til. Av en eller annen grunn så vokser vi opp med troen på at vi kan planlegge, og på strukturert vis, bygge livet og tilværelsen akkurat som vi vil. Det er bra det altså, det er bra med en plan, men vi glemmer å lese det med de små bokstavene, ganske ofte.

Neders på alt i livet, nederst på forhold, kropp, sinnstilstand, vennskap, jobbsituasjon, status, så står det skrevet med små bokstaver; «Kommer til å forandre seg». Det burde i alle fall stått det, og det burde kanskje til og med stått med store bokstaver, som en fet overskrift. Da hadde vi ikke fått så bakoversveis når rynkene kommer og livet endres.

Det er ingen ting i livet som ikke forandrer seg. Det er ingen ting som forblir konstant, som er akkurat det samme hele tiden, som det en gang var. Vi prøver selvfølgelig, vi prøver å tviholde på det som er bra, klamrer oss fast, nekter å slippe taket. Det er som om vi tror at det faktisk finnes en liten mulighet, en bitteliten mulighet, for at akkurat dette forholdet, akkurat denne ferien, eller denne sveisen, kommet til å vare for evig. Og noen forhold varer jo hele livet, det er sant. Men de forandrer seg. Det er ingenting som forblir akkurat sånn som de er. I alle fall ikke gode sveiser.

Er det ikke rart at vi får angst av det? Tenk så mye vi bruker krefter på å tviholde på ting? Hvorfor er vi så sjukt dårlige på å gi slipp? Ikke at jeg er noe bedre selv ass. Jeg har tviholdt på meninger (lenge etter at jeg ikke mente dem lenger), jeg har tviholdt på venner (etter at vi egentlig ikke hadde det så gøy mer), på kjærester (selv om jeg ikke var forelsket), på jobber (selv om jeg ikke egentlig trivdes) på tradisjoner (selvom de ikke gir meg noe)  og ikke minst på ting. Skap og skuffer har vært fulle av ting som en gang har betydd mye (eller i alle fall noe). Jeg sier til ungen min hver uke at han ikke må vokse mer, at han ikke må bli større. Jeg vil bare at han skal være akkurat sånn som han er nå.

Litt etter litt, så har jeg lært at det ikke er slutten på eksistensen å la ting forandre seg. Det å slippe taket, akseptere endring, det er faktisk ikke farlig. Det føles farlig, jeg kan få grunnleggende angst for det ukjente. Men i den angsten, så ligger det en liten kiling i magen som ikke er forferdelig. En nysgjerrig liten kiling i magen, som er sånn «whouææh, hva kommer til å skje nå? Hvilke kule ting kommer til å skje nå??». For hver halvdårlige kjæreste, tradisjon, sveis, utdaterte vennskap, klesplagg eller holdning man gir slipp på, så blir det nemlig plass til noe nytt.

Er det noen andre enn meg som får sånn kiling i magen? Det kan føles farlig, men samtidig gøy og koko og trist og nervepirrende. Det er litt sånn som det føles når man sitter i en berg og dal-bane på vei opp mot det høyeste punktet.

Og det er jo det som er meningen!! Vi er ikke skapt for at alt skal være helt likt hele tiden. Ting kommer aldri til å være sånn som det var, det kommer nye tider, nye muligheter, nye idéer, nye folk og nye ting hele tiden. Verden utvikler seg, vi utvikler oss, barna vokser, håret gror, kroppen blir rynkete, jobber mistes og fås, kjærester forelsker seg, slår opp og forelsker seg igjen.

Hvis jeg prøver å akseptere at endring er selve poenget, hvis jeg leser det som står med liten skrift (eller burde stått da, dere skjønner hva jeg mener), så blir alt jeg har akkurat nå, litt mer verdt. Det som er bra, det blir jeg mer takknemlig for. Sånn som barnet mitt, at han er fin og frisk og har sånne deilige kinn. Han kommer ikke til å være sånn for alltid, og det gjør at de kinnene er ekstra mye verdt akkurat nå.

De ubrukelige tingene, de kjipe relasjonene, de tradisjonene som ikke gir deg noe, eller den jobben du ikke egentlig liker, det trenger man ikke klamre seg fast i. Du kan bare slippe taket, det er ikke farlig. Kast det du ikke vil ha lenger, send det videre. Så blir det plass til noe annet. Det kommer til å bli skikkelig bra.

God fredag folkens!

Ta litt ekstra vare på dere selv og hverandre nå i jule-innspurten, det er meningen at man faktisk skal ha det hyggelig.

🙂 Thea.

 

 

2 Comments

Om sinnanisser og julesanger

 

Jeg er dritgod på julesanger. Bare å si fra hvis noen vil ha tekstene.

Sinnanissene skriker ut over det ganske land, når julesangene blir redigert. De konspiratoriske fjøsnissene tror det handler om muslimer som tar over landet vårt, hetsenissene sender masse dritt til en rektor som prøver å forklare seg, mens ingen involverte egentlig selv kan teksten på «Deilig er jorden» utenat.

Da jeg så det eksplodere på Facebook i går (og videre i dag), at en skole hadde skrevet om julesangene for å ikke støte noen (noe som viste seg å være en misforståelse), så kjente jeg at det rørte seg noe inni meg. Side om side med bildene av døde barn i Aleppos ruiner, og poster om «ribbe versus pinnekjøtt», så dukket alle nisseluene opp i form av sinnafjes og «Nå er det faenmeg nok!!»-skrik i kommentarfeltene.

Mens jeg spiste av godteriet på pepperkakehuset (ikke si noe), så tenkte jeg på dette sinnet som ligger veldig latent i folk. Hvordan vi føler oss lett støtt, lett angrepet, lett undertrykket. Hvorfor er det sånn at vi som har så mye, kan så mye og får så mye, er såååå sinna? Så innmari redde?

Jeg vet at ikke kommentarfeltene er representative for folk flest, takk Gud for det (Nei, forresten; takk og lov for det, burde jeg vel si), men det forundrer meg likevel.

Hva er det som gjør at folk (selv noen av mine Facebookvenner kan jeg se) blir oppriktig opprørte over at noen musikklærere har skrevet om en julesang? Som etterhvert viser seg at ikke en gang skal brukes?

Jeg er helnorsk, jeg elsker jul, jeg elsker stemningen, sangene, treet, pakkene. Jeg forteller ungen min om gull, røkelse og myrra (prøv å forklar noen hva myrra er til noen, det ække så lett), de hellige tre konger og Jesusbarnet. Jeg blir rørt til tårer når han synger «Vi tenner våre lykter» (den kan alle synge, forresten, anbefales) med klassen på skoleavslutningen, og jeg er den eneste jeg kjenner (seriøst) som kan alle versene på «Deilig er jorden» og ikke trenger å nynne den når vi går rundt juletreet.

Vi er ikke under angrep folkens. Det er ikke noe å være redd for. At noen mennesker sier fra når de føler julen blir for kristen, og dermed forkynnende på skolen, er egentlig helt lov. Kanskje litt hårsårt? Det kan jeg være enig i. Men helt innafor. Skolen skal nemlig ikke forkynne, det har vi bestemt. Så bør vi muligens rydde opp i hva som er religion, hva som er tradisjon og hva som er kultur? Er det noe av jula vi faktisk kan beholde, som alle er enige om? Det hadde vært hyggelig.

Folk skriker om «nasjonalskatter», «identitet» og lurer på hvor «de norske tradisjonene» blir av. De har vel aldri først og fremst kommet blitt holdt i hevd av den noske skolen? Det er vel vi, i familien, med venner og kjente, naboer og andre fine folk, som skal skape de tradisjonene? Sammen med NRK da, og «Grevinnen og Hovmesteren».

Jeg skulle forøvrig litt ønske vi kunne feire alt jeg, feire det som feires kan liksom. Kall meg grådig, men jeg vil gjerne ha i pose og sekk. Gi meg Id, gi meg Hanukkah, gi meg mat og glede og gaver og fest over en lav sko.

Mulig dette setter sinnene i kok (eller jeg nå virker naiv, men jeg er bare glad i fest). Mulig at noen mener det er «landsforrædersk» av meg, og at hatnisser nå er på vei til denne bloggen, til dere vil jeg si; «Velkommen! Her er det bare lov til å være hyggelig, hvis du ikke føler for å være det, så kan du gå videre på internett.»

Å være norsk handler ikke først og fremst om teksten på «Deilig er jorden», eller noen av de andre symbolene som blir løftet fram av sinnanisser. Hvis du er over snittet opptatt av julesanger, så kan du vel lære ungene dine sangene selv? Det gjør jeg, vi er nesten i mål med «Et barn er født i Betlehem».

Slapp av folkens, pust med magen, tenn noen stearinlys (jada, det er dårlig for inneklima, men det er jo så hyggelig). Send noen penger til folk som faktisk har det skikkelig tøft (for eksempel send «Syria» til 2272 og støtt Røde Kors med 200,-)

 

Og før noen klikker på meg i kommentarfeltet her, hør på denne julelåta. Den er fin ass.

Ha en deilig kveld, alle sammen!

🙂 Thea.

 

 

 

2 Comments

Luke 15: Slumremor med lebestift

 

Denne julekalenderen handler om ting jeg har lært (eventuelt ting jeg burde ha lært) så langt i livet.

Nok en gang ser jeg med nødt til å gå for en luke med noe jeg burde ha lært, noe jeg er sikker på at folk flest kan for lengst, men for min del fortsatt ikke har gått gjennom  i pannebrasken.

Det handler om slumring. Hvorfor jeg i løpet av mine år på denne jorden, minå år som skoleelev, student og arbeidsliv, ikke har lært selve kunsten å stå opp, det vet jeg ikke. Man skulle tro at et såpass oppegående menneske, for det føler jeg jo at jeg er, et menneske med barn og jobb og avtaler i kalenderen og sånn, visste bedre enn å trykke på slumreknappen. Det gjør jeg TYDELIGVIS ikke.

I skrivende stund sitter jeg med så mye søvn i øynene at jeg kniper det ene igjen for å se skjermen, jeg har striper fra putevaret i panna og på kinnet (kjenner faktisk at kroppen lengter tilbake til den dyna der oppe). Jeg har egentlig ikke tid til å skrive om det en gang, for jeg burde vært på vei til jobb, i alle fall i forhold til min egen plan.

Denne morgenen skulle jeg nemlig imponere meg selv. Jeg skulle være en sånn som sto opp klokka seks, skrev noen velvalgte ord, ryddet på køkkenet, lagde meg en sunn frokost, før jeg hentet en kopp rykende varm kaffe på café og gikk til jobb.  Skulle komme på kontoret tidligere enn alle, være hun flinke, med roer i kinnene etter en frisk spasertur.  Men så skjedde det med slumreknappen, knappen som egentlig er selve djevelens verk, spør du meg.

For den trøtte hjernen og den dorske kroppen bestemte seg for å rotte seg sammen, de spekulerte tydeligvis, mens den imponerende og ambisiøse delen av meg sov, og bestemte seg for et komplott. Det besto i å reise seg når klokka ringte, gå over rommet (ja, for jeg har vært utsatt for dette før, så klokka ligger på den andre siden av rommet), og trykke på «slumre». Jeg husker ikke noe av det. «Jeg var ikke der, jeg aner ikke hva som skjedde», blir jeg fristet til å si.

Jeg vet bare at her sitter jeg, nok en gang, med to timer tapt til sengevarmen, og sovesveis, og dårlig tid. Hele planen må omgjøres, jeg blir ikke hun dama i dag. Jeg blir hun med unnskyldende smil og rød striper i panna, som spiser lunsj til frokost og later som om hun ikke forsov seg.

Hvis jeg forter meg, så kan det hende jeg rekker en kaffe på trikken. Og jeg kan alltids ta på meg lebestift, da er det ingen som merker det. Lebestift får alle til å tro at man er en sånn person som ikke slumrer, som har ting på stell og alltid er presis.

Det er derfor jeg har (helt seriøst) 42 lebestifter. If you can’t make it; fake it.

Ha en god dag, folkens!

🙂

2 Comments

Luke 14: Usikkerhet er roten til alt ondt (i alle fall mye dritt)

 

Denne julekalenderen handler om ting jeg har lært (eventuelt ting jeg burde ha lært) så langt i livet.

Jeg må innrømme at jeg hver dag bekymrer meg for om denne julekalenderen er for banal. For alle vet kanskje disse tingene? Og hvem er liksom jeg til å dele «visdom»? Hvorfor trodde jeg at dette var en god idé? Jeg har allerede spurt både søstre og venninner om jeg driter meg ut, jeg kan få litt fylleangst (på tross av at jeg har vært helt edru) av både ting jeg skriver i denne kalenderen, av andre innlegg, ja noen ganger av hele bloggen.

Hvorfor skriver jeg om livet mitt? Hvorfor skriver jeg om barnet mitt? Er jeg helt ute egentlig, og kommer til å våkne opp med anger over å ha delt på på internett om noen år? Hvorfor tror jeg at noen vil lese dette? Hvem tror jeg at jeg er?

Den stemmen er det kanskje flere som har inni hodet sitt? Du vet, den tvileren som ikke holder kjeft, den som stiller kritiske spørsmål til alt, til hvordan man ser ut, til hva man gjør, til hvem man er. Hvis jeg hadde hørt på den tvileren, den usikre og skjelvende kritikeren, så hadde ganske mye i livet mitt vært annerledes.

En ting er at jeg aldri i verden hadde hatt en blogg. «Hva er det du driver med, er det ikke sjukt nørd å skrive ting til folk du ikke kjenner?». Jeg hadde heller ikke vært så veldig glad, jeg hadde sjelden vært stolt over ting jeg gjør, jeg hadde nok aldri vært fornøyd med hverken fjes eller skrott, jeg hadde alltid lurt på om folk jeg møtte egentlig synes jeg var noe særlig. Jeg hadde ikke hatt den jobben jeg har nå, jeg hadde overhodet ikke hatt en podcast. Kanskje jeg heller ikke hadde hatt et barn? Det krever selvtillit og mot, å tro man kan bli en duganes mor, for ikke å snakke om noens kjæreste.

Hvis jeg hadde hørt på den stemmen, som definitivt er der, noen ganger sterkere enn andre, så hadde jeg også skult mer på andre. Folk som tør å stikke seg frem, gå inn i et rom og bare være sånn som de er, folk som tør å le høyt, som tør å gå for idéene sine, tro på egne prosjekter, de som er fornøyde med seg selv.

Jeg hadde nok ikke unnet folk suksess i særlig grad. Jeg hadde stått i hjørnet og skult, himlet med øynene over at folk trodde de var noe. Gud forby hvis de i tillegg tjente penger på noe av det de satte i gang, og hvis de i tillegg var pene eller tydelig fornøyde med eget utseende? Ville muligens sendt dem hat, via sure blikk, fra skyggen i kroken av rommet. Eller bare skrevet dritt til folk på internett.

Vel, jeg hører ikke så mye på den stemmen. Den er der, den har alltid vært der, og den kan kanskje være bittelitt hjelpsom noen ganger, for den holder beina mine plantet på jorda. Stemmens hensikt er nemlig å beskytte meg, den tilhører en livredd del av mitt indre, som skjelver av frykt for å bli avvist, eller for å mislykkes. Men den har ikke rett. Den er som en skrikete unge, som trenger en klem, litt trøst, før man går videre i livet.

Når du møter folk som himler med øynene, som skuler, som ikke unner deg det fine du får til, som sender deg drittkommentarer på internett, eller mener du på en eller annen måte ikke er god nok, så kan du være relativt bombesikker på at det er den stemmen som har tatt overhånd i dem. Usikkerhet er roten til alt ondt, ikke bare hos deg selv, men hos alle andre også. Hos sjefer, statsledere, kjekkaser, lærere, foreldre i barnehagen, venninner, nettroll, naboer og folk på byen. Usikre folk finnes overalt. De dekker det gjerne godt til, pakker det inn og prøver å overbevise deg om at det faktisk er deg det er noe galt med.

De vil jekke deg ned, gjemme deg bort, kjefte, kue, holde igjen, gjøre deg flau, skamfull og liten. Akkurat det min egen kritiske røst hvisker til meg på sårbare dager.

Jeg kjenner den godt, den stemmen. Den blir nok aldri helt borte, den kan bare få være der i bakgrunnen. Den kan få surre rundt og minne meg om alt jeg ikke skal tro på.

For det er jæskla viktig å ikke høre på hva den sier. Da kommer du ingen vei. Hvis alle til enhver tid, hadde hørt på den usikre, kritiske stemmen inni hodene sine, så hadde faktisk ingen kommet noen vei. Ingen hadde vært fornøyde, rause og glade, ingen hadde turt å by på seg selv, ingen hadde gitt hverandre komplimenter, ingen hadde applaudert. Vi hadde ikke hatt noe kunst, ingen hadde turt å bli ledere, ingen hadde gått inn i politikken. Ingen hadde flørtet, elsket og ligget med hverandre, ingen hadde laget musikk, ingen hadde kost seg,  og ingen hadde vært noe særlig morsomme.

Så, hva skjer hvis du ikke hører på den stemmen i dag? Bare vender oppmerksomheten mot de andre stemmene, de med idéer, selvtillit, den stemmen som synes du er fin, den som ler av vitsene dine og synes du er kul? Det er de du skal bruke oppmerksomheten din på, det er de som faktisk har noe å melde, det er de som har rett.

For min del så blir det blogginnlegg da, for fraværet av den selvkritiske og usikre stemmen, gjør at jeg tør å skrive noe. Og så blir det podcast. Jeg skal nemlig i studio i dag. Og så blir jeg en morsommere mamma, en bedre ansatt, en rausere venninne og kulere søster. I tillegg til at jeg selvsagt blir gladere og mye greiere mot andre. Ikke verst bare det.

Ha en fin onsdag folkens!

🙂

 

 

 

 

6 Comments

Luke 13: Det blir som det blir

 

Denne julekalenderen handler om ting jeg har lært (eventuelt ting jeg burde ha lært) så langt i livet.

På selveste Lucia-dagen, når stressa foreldre må rekke å bake lussekatter og huske glitter og sånn hvit kjortel, og barna gleder seg og det er trangt på skoler og i barnehager fordi alle skal se sine søte små synge en sang om en helgen vi ikke vet noe særlig om, så kan dette kanskje passe?

Jeg har nemlig lært meg, eller jeg holder fortsatt på å lære meg, noe helt essensielt. Du skjønner, jeg er en mester i å se for meg ting med urealistisk filter. Se for meg hvordan vi skal svinge inn i skolegården i god tid, med fin og nystrøket hvit kjortel, glitteret på stell og sangteksten i hodet, at ungen min skal være i strålende fornøyd, veloppdragen og at jeg skal være opplagt og harmonisk.

Eller jeg kan se for meg at kvelden skal bli ekstremt produktiv, men samtidig hyggelig, hvor jeg skal ordne med huslige sysler etter en lang (men effektiv) arbeidsdag, kanskje jeg til og med skal høre på julemusikk og slenge sammen noen fløtekarameller? Sånne instagramvennlige fløtekarameller med havsalt? Det kan jeg se for meg, som om det allerede har skjedd.

Men det har det ikke, og realiteten blir at vi ikke hadde Lucia-kostyme og jeg ender nok en gang med å surre et gammalt laken og noe pistrete glitter fra i fjor rundt en mindre fornøyd unge som ble smittet av mitt irriterte humør fordi jeg glemte å skru på klokka og våknet for sent. Og når jeg først kommer hjem fra en muligens mindre effektiv dag så er det eneste jeg har lyst til å ligge i sofaen og se på «Snøfall «eller «Say yes to the dress» (et program jeg både elsker og hater og ikke blir kvitt), og klesvasken må settes på en gang til fordi nå lukter den surt, og aldri i livet om jeg skal lage fløtekarameller, dessuten har vi ikke mer salt. Glemte å handle salt. «Mangler du salt, mangler du alt» sier’em, og det føles som om de har helt rett.

Det jeg har lært da, det jeg i alle fall holder på å lære, det er at ting blir som de blir. For hver gang jeg sier det til meg selv, så blir det litt mindre farlig at livet ikke ser ut i virkeligheten som det gjorde i hodet mitt. Jeg kan selvsagt prøve, jeg kan godt drømme meg bort og ha ambisjoner, men når alt kommer til alt så er det faktisk ikke helt under min kontroll. I alle fall ikke alltid. Og selv når det er under min kontroll, og jeg bare burde ha planlagt bedre, men ikke gjorde nettopp det, så er det faktisk også helt greit. Så lenge man ikke går i bakken hver gang noe skjærer seg, hver gang man failer sitt imaginære (og urealistiske) selv, så gjør det ingenting.

For ingen andre får det helt til heller, det bare ser sånn ut. Bak hvert bilde av fløtekarameller med havsalt på instagram så ligger det en sur klesvask i en maskin, en trassig unge på gulvet, i det minste noen hybelkaniner eller sporadisk latskap. Det våger jeg å påstå nokså sikkert. Jeg tror faktisk det er en betingelse for at de karamellene skal bli gode.

Det er som det er, og det blir som det blir. Så få rman bare prøve og noen ganger ligner faktisk livet på forventingene (men som regel ikke). Nå ble jeg fysen på sånne karameller ass. Må huske å kjøpe salt.

Ha en fin dag, folkens!

🙂

 


Velkommen til en slags julekalender! Lukene vil åpnes her hver morgen klokka 07.00 (men deles muligens ikke på facebook før noe senere). Håper dere liker den, da må dere gjerne dele og invitere vennene deres (hvis ikke kan dere bare klikke dere videre på internett, det er null stress). God førjulstid, fine folk!

2 Comments

Teknologiske barn og analoge foreldre

 

Dette er min hverdag. Er det greit at det også er barnet mitt sin hverdag? (bortsett fra snusen og kaffen da, får være grenser).

Er det greit å plassere ungen sin foran en skjerm så man får sove lenger om morgenen? Er det innafor at han ser to timer på barne-TV alene så jeg får dekket søvnbehovet mitt? Blir han dum av det? Er jeg en dårligere mor enne de som tar med seg ungen ut og graver snøhule på morgenkvisten? Og hva med TV-spill? Er det verre eller bedre enn å spille på mobilen? Barnet mitt er helt bananas etter TV-spill, men i mitt hode er det synonymt med selve djevelen. Kan han få se på YouTube? Hvor lenge eventuelt? Burde vi heller kjøpe truger og kle oss med ull innerst og sove mer i telt?

Da jeg var liten var mine foreldre ganske skeptiske til TV. I alle fall Mamma, hun snakket mye stygt om parabol, kabel-TV og kommersielle kanaler. Vi så barne-TV, og det var det. Kanskje «Midt i smørøyet» da vi ble eldre, og etterhvert «Detektimen». Da husker jeg følelsen av å få sitte oppe litt ekstra, med potetgull i en liten skål på fredagskvelden, og diskutere hvem som var morderen med foreldrene mine. TV var å skeie ut, for vi skulle helst gå på ski og leke i hagen og sånn. «Det er så deilig uten den boksen» pleide Mamma å si da vi var på hytta. Selv da det regnet og var stiv kuling, og vi ikke hadde noen fulltallige kortstokker (men måtte tegne våre egne), så insiterte hun på at det var best uten TV.

Tidene har forandret seg, nå har Mamma Apple TV og Netflix og pad og mac og iPhone. Ingen sier lenger at man blir firkanta i øynene av TV eller at vi bare trenger NRK 1. Noen stabeiser finnes fortsatt, men jevnt over er de som motsetter seg teknologi i 2016 på vei til å dø ut. Likevel gnager det i meg, for er det greit at min sønn på seks spiller TV-spill? I mitt hode har det et uforklarlig skittent slør over seg. Det er som å gi ham sukker til frokost hver dag. Hvorfor føler jeg det?

Trenger jeg egentlig å skamme meg over at han er en kløpper på iPhonen? Skal jeg stritte i mot, eller slippe ham til? Er det lov å skryte av at han er helt rå på noen av spillene? Eller skal jeg late som vi bare bruker teknologiske dupeditter en sjelden gang, lyve om at vi er mer ute i naturen og bruker tid på å bake og bygge ting, enn på å drive med dingser?

En del av svarene på disse spørsmålene får du denne uken i Foreldrerådet (hør episoden nederst her). Det viser seg nemlig at min generasjon er «teknologiske innvandrere», og vi er faktisk ikke så veldig integrerte. På tross av at jeg har blogg og face og insta og snap, så tilhører min sønn en annen generasjon. Han er fullintegrert nemlig, og det kan være lurt av meg å åpne øynene og henge med, ikke høre på min gammeldagse skam. Spørsmålet handler ikke om man skal si ja eller nei til teknologi, det toget har gått for lenge siden (det må vi alle innse, med mindre du er av typen som bor i en analog trehytte, men da leser du muligens ikke dette).

Vi må inn i teknologien selv, slutte å skamme oss, vi må skjønne hva ungene våre driver med, se det fra dere perspektiv, se mulighetene, ha oversikt.

Ukas gjest er kommunikasjonsrådgiver, teknologiekspert og trebarnsfar Hans-Petter Nygård-Hansen.  La meg si det sånn; møtet jeg hadde med ham gjorde at jeg har begynt å google TV-spill. Mulig en liten gutt blir svært overrasket til jul (dere må ikke sladre!).

🙂 Thea.

 

Hans-Petter satte noen skap på plass for meg, og åpnet for at ungen min muligens får det han ønsker seg mest til jul.

Luke 12: Choose or die (kanskje litt dramatisk tittel, men det høres kult ut)

 

Denne julekalenderen handler om ting jeg har lært (eller burde ha lært) så langt i livet.

Noen venninner og jeg diskuterte veien en gang, i en bil, før GPS var allemannseie. Jeg husker ikke hvor vi skulle, og det er egentlig ikke relevant for dette innlegget heller, men la oss for all enkelhelts skyld si at vi skulle til Lillehammer. Vi skulle til Lillehammer og visste ikke veien. Og i bilden sitter tre jenter, en med sterke meninger og to med mindre sterke meninger (jeg har jo vanligvis sterke meninger, men altså ikke i dette tilfellet).

Det blir da sånn at hun ene med sterke meninger tar en avgjørelse om at vi skal til høyre, så vi tar til høyre. Vi kom helt feil, og måtte kjøre tilbake og snu og inn på en bensinstasjon og sånn, men hun med de sterke meningene var like fornøyd. Man kunne ikke spore tvil eller flauhet i fjeset hennes, det kan man sjelden når det gjelder henne. Da vi kom oss tilbake på veien så tok vi istedenfor venstre, og etter en hyggelig og litt kronglete tur, så kom vi frem til slutt.

Senere på denne turen, så snakket jeg litt med denne venninnen, og lurte på hvorfor hun allid var så trygg og skråsikker. Og da sa hun «jeg visste heller ikke veien til Lillehammer, men noen må ta en avgjørelse, ellers kommer vi oss jo ingen steder. Så da sa jeg høyre. Og så var det ikke høyre, men da hadde jeg i alle fall ment noe om det. Så fikk vi eliminert høyre, liksom. Hvis ikke hadde vi jo bare stått der fortsatt.»

Jeg har tenkt på det venninnen min sa skikkelig mange ganger siden. Hun vet ikke det, det er sikkert 12 år siden vi skulle til «Lillehammer», og det var bare noe hun svarte på et spørsmål hun ble stilt der og da. I hodet mitt surrer derimot hennes forklaring fortsatt, fordi hun (kanskje uten å vite det) sa noe skikkelig klokt den gangen.

Det å faktisk gjøre seg noen valg, både i hverdagen, i jobben og i livet, det er dritviktig. Hvis man bare venter på at svaret skal komme dalene, vente på å bli klar, vente til man er helt sikker på at det kommer til å gå bra, så risikerer man å vente forgjeves. Rett og slett. Man blir et sånt støvete skjelett som aldri turte å ta en avgjørelse, og dermed aldri kom seg til Lillehammer (det er jo ikke nødvendigvis dit man har mest lyst til å ende, men dere skjønner hva jeg mener).

Vi møter lammende mange alternativer i våre vestlige, priveligerte liv, og det kan gjøre oss så forvirra at vi bare blir sittende fast. For min del kan selv de minste ting være umulige noen ganger, som å velge hvilken take away-mat jeg vil ha levert på døra. Alternativene er så deilige og mange, at jeg blir sittende i timesvis og scrolle, før jeg til slutt kapitulerer og restaurantene har stengt. Livet mitt forsvinner mellom fingrene på meg, mens jeg scroller meg bort i Foodora-appen.

Jeg har lagt meg for vane å kopiere kloke mennesker jeg møter, folk som på ett eller annet vis er smartere enn meg, og så bare gjør jeg de samme tingene som dem. Sånn sett er liksom livet en buffet, hvor man kan ta med seg kule triks man ser på veien. Og dette trikset har jeg hatt skikkelig mye bruk for. For selv om man tar feil, velger feil vei, feil utdanning, feil kjæreste, feil hobby, feil sveis, og feil leilighet, så har man i alle fall gjort noe. Og det er, såvidt jeg kan se, veldig mye bedre enn å sitte og vente. For den perfekte timingen/løsningen/kåken/kjæresten/jobben/middagen (stryk det som ikke passer) kommer sjelden, i alle fall i mitt liv.

Så får man kanskje heller ta en u-sving, gå på en smell, hive seg rundt og stake opp ny kurs, men man sitter i alle fall ikke på gjerdet til man er gammel og grå. Ikke et vondt ord om å tenke seg godt om altså, det kan være fint å la idéer modne og kanskje til og med sove på avgjørelser innimellom, men ikke i årevis. Det er ikke så farlig, bare velg en av veiene, og se hvor du ender. Og så er det ingen skam å snu hvis du tok feil, men da fikk du deg i alle fall en tur. Og turer er visst noe som gjør oss bra, nesten uansett har jeg inntrykk av.

Ha en deilig mandag, folkens!

🙂 Thea.

 

6 Comments

Sippeguri

 

Post-bursdagsstemning tredje søndag i advent. Det betyr bygging av ny lego og generell hygge.

Når man endelig fyller seks år, så kan det hele bli ganske overveldende. For bursdag er noe man har tenkt på helt siden i fjor, sommerfuglene har blafret i magen i månedsvis, og forventingene har vært skyhøye. Med kake i kroppen, sjokolade på skjorta og restene omsider stappet ned i fryseren (har du lest om kampen? Er det bare meg eller?) så senker stillheten seg.

For nøyaktig seks år siden så lå jeg på Riksen med puppene ute og visste ikke hvordan jeg skulle skifte bleie på den lille frosken av et menneskebarn vi hadde laget. Lite visste jeg om hvordan det skulle bli, jeg visste ikke hvem han var, jeg kjente ham ikke i det hele tatt. Det er faenmeg rimelig koko at man kan lage helt nye mennesker ass. Viste seg heldigvis at han var en fin fyr, en av de beste (vil jeg si da, men jeg har hørt at det er noe alle mødre sier).

Vi fikk «Heksene» av Roald Dahl! Elsker den boka, gleder meg mer enn ungen til å lese den igjen.

Jeg må innrømme at jeg har vært en svært lettrørt type de siste dagene. Jeg har sippet på julefrokost, på bursdagmorgen, når ungen min sang «Vi tenner våre lykter», jeg har sippet av «Snøfall» og av julestemningen på Nationaltheateret. Man blir jo bløthjertet og lettrørt og sippete av å ha barn, men det overrasker meg at det ikke gir seg på noe tidspunkt. Man skulle vel tro at det tones noe ned, etter seks år i mammakarrieren, men det er faktisk motsatt. Hvorfor det? Fortsetter det sånn hele livet? Kommer jeg til å stå med tårer i øynene ved hver høytid resten av livet? Det er det isåfall ingen som har forberedt meg på.

Nå skal denne sippegurien bygge noen klosser før leggetid (jeg er helt rå på lego, det må jeg bare få si), og så skal jeg lande i sofaen. For det er et par timer helg igjen, og de akter jeg ikke å gå glipp av.

God søndag!

<3

Foffa har for vane å tegne selvportrett på gavene han gir bort. Faktisk ganske treffende selvportretter (bortsett fra den svært spinkle kroppen).