2 Comments

Luke 24: Takk <3

 

Denne julekalenderen handler om ting jeg har lært (eventuelt ting jeg burde ha lært) så langt i livet.

Det er den store dagen, det er det vi har ventet på, det er nå det skjer. Om noen timer så er selve julaften her, Sølvguttene synger, i mange hjem er forventingene til kvelden så stor at taket nesten løfter seg, i andre stuer er det stille. Kontrastene mellom de som har mye og de som har lite, blir veldig tydelig på en dag som denne. Kontrastene mellom de som får forventingene innfridd, og de som absolutt ikke får det, mellom de som har mange, og de som ikke har noen, de blir brutalt tydelige.

Denne julekalenderen handler om ting jeg har lært, eller holder på å lære. Og den siste luka handler om det aller viktigste kanskje, noe man ikke skjønner når man er liten, men blir veldig klar over etterhvert. Å være takknemlig. Vi lærer ungene våre å si takk, med en gang de lærer å prate. De får inn høflighet fra starten av, men da handler det mest om plikt, om bordskikk og sosialt spill og at man skal fungere i samfunnet.

Når man etterhvert vokser opp, ser at ting er forgjengelige, at de går over, at verden forandrer seg, så kan man få litt panikk. Og så begynner man å skjønne at det eneste man kan gjøre er å sørge for å være tilstede når gode ting skjer, få det med seg, og være takknemlig for det. Det er vel og bra å si «takk», for eksempel for gaver, for hjelpen, for maten eller for seg. Men så vidt jeg kan forstå, så er det viktigste å faktisk selv, helt alene på privaten, kjenne på takknemmelighet.

Noen ganger ligger jeg i sengen etter en litt kjip dag, og kjenner meg alene, eller dum, eller utilpass. Det kan selv skje på dager som disse, kanskje enda mer da, for alle er så feststemte, elt er så «fantastisk» og livet skal bar være glede og fryd. Men så kjenner man kanskje ikke helt på den idyllen selv, kanskje er noen irriterende, kanskje har man (på tross av at man vet bedre) hatt høye forventinger selv, og blir skuffet når de ikke innfris.

Da pleier jeg å hente frem takknemeligheten. Det høres så svulstig ut (men det er kanskje lov på en dag som denne?), det handler egentlig bare om å dra frem det man er glad for.

Uansett hvordan dagen min er, så er jeg alltid glad for ungen min, jeg kan alltid starte der. Jeg er så takknemmelig for at han er akkurat mitt barn, for at han elsker meg, for at jeg får være hans, for måten han snakker på, for kinnene hans når han ler (egentlig kinnnene hans uansett), for at jeg fikk et barn, og for at det (tross humper i veien, det må jeg innrømme) stort sett går veldig bra med oss.

Og så strømmer det på; jeg er så takknemmelig for familien min, for vennene, for folka jeg har rundt meg, for jobben, for leiligheten, for landet jeg  bor i, for Knut og for at jeg turte å starte denne bloggen Jeg er så sjult glad for at jeg kan holde på med ting jeg elsker, for Foreldrerådet, og for alle dere som sender meldinger, liker, applauderer og deler, når jeg deler av meg her. Dere gjør hverdagen min skikkelig fin, visste dere det?

Uansett hvor ensom eller liten jeg kan føle meg innimellom (og det gjør vi alle, det vet jeg heldigvis), så klarer jeg alltid å hoste opp noe takknemmelighet av sekken. Det blir lettere for hver gang. Og så har jeg lest et sted at takknemmelighet avler lykke, det er jo en jæskla god grunn til å fortsette.

Ta vare på hverandre i dag, folkens. Ta vare på de du er glad i, på naboen, på hun sure i butikken, ta vare på katten din, hunden din, barna dine, og ta nå endelig vare på deg selv også. Nyt hvert fine øyeblikk, smak ordentlig på maten, ta inn alle inntrykk, klem litt ekstra på noen du liker, slipp ut magen, le høyt, slapp av, være takknemmelig for det du har, det du er og det du får til.

Ha en riktig fredelig og god jul, og takk for at dere leser <3

🙂 Thea.

 

2 Comments

Legg inn en kommentar