Luke 23: Ikke være der hvor du i grunnen ikke er

Denne julekalenderen handler om ting jeg har lært (eventuelt ting jeg burde ha lært) så langt i livet.

Det er dagen før dagen, kvelden før kvelden. Kanskje den beste av alle dagene i året, når kilingen i magen er aller sterkerst. Ikke så mye nå som tidligere, da jeg var barn var det jo på denne dagen det for alvor begynte å dra seg til, man kunne nesten bli kvalm.

Jeg har to luker igjen i denne kalenderen, litt rare kalenderen. Denne nest siste, som åpnes på årets mest forventningsfulle dag, den tro jeg blir nødt til å handle om å være tilstede.

Jeg vet man fort kan tenke at det høres ut som new age-greier, annenhver yogadame på instagram snakker om å være tilstede hele tiden, mens de sitter med kroppene sine i vridde pososjoner og spiser spirer. Men det er faktisk noe jeg har lært (eller i alle fall er i gang med å lære).

Å være tilstede betyr jo at man er der man er. Ganske ofte er kroppen min et sted, men hodet et annet, jeg kan for eksempel sitte i et møte, eller i en middag, og så vil alle rundt kunne fortelle deg at «Joda, Thea var sammen med oss» i det møtet eller den middagen, men det er egentlig en sannhet med modifikasjoner. Jeg var der med, jeg satt der, fysisk tilstede, men jeg hadde tankene mine på noe annet, ungen min, jobben, bloggen, på det jeg skulle etterpå, på det jeg gjørde i stad. Jeg hopper selvsagt inn i samtalen, jeg er ikke helt ute liksom, men jeg er heller ikke helt tilstede. Får kanskje ikke med meg fjes, glimt av det som skjer i dem, smaken av middagen, stemningen i rommet.

I dag, siden det bare er en dag igjen til jul, siden det er denne dagen ungen min har ventet på så lenge, jeg har ventet på så lenge, så skal jeg være tilstede. Vi skal pynte juletre hos mamma, vi skal spise julegrøt og se «Grevinnen og Hovmesteren» og det skal kokes tunge og dekkes bord. Det er viktig at jeg får det med meg.

I Jungelboken, en av mine favorittfilmer (og bøker og teaterstykker) fra jeg var liten, så sier Baloo i en sang; «Du må ikke være der, hvor du i grunnen ikke er». Så i dag skal jeg ikke være med hodet mitt et sted jeg ikke er med kroppen. Det vil si, jeg skal konsentrere meg om det øyeblikket jeg sitter i.

Men hvordan gjør man det? Hjernen spinner jo hele tiden over til andre planer, det som ligger foran, og til det som har skjedd, kanskje minner fra tidligere juler, fine eller ikke så fine. Så hopper hjernen til den pakken du fortsatt mangler, til litt dårlig samvittighet for at du ikke fikk vasket det hjørnet hjemme likevel, eller til bekymring over noe på jobben. Det er relativt uungåelig. Trikset ligger i å gjenkjenne at det er det som skjer, observere at hjernen er på vei til å strekke oppmerksomheten ned mot telefonen og livet der inne for eksempel, og så med et vennlig lite røsk, dra oppmerksomheten tilbake til der du er.

Det kan hjelpe å konse litt på lydene rundt deg, de små og de store. Det kan hjelpe å puste dypt, så ofte du kommer på det, skikkelig dypr og rolig, og kjenne følelsen av kroppen din, og så må man liksom tillate det. Altså tillate at man med hele seg akkurat nå, skal være akkurat der man er. Slippe tak i det som kommer i morgen, og det som var igår, for det ene er jo fortid, og gjelder ikke lenger, og det andre er fremtid, og har ikke skjedd enda. Det er som er poenget.

Du trenger på ingen måte bli sittende i lotusstilling og si «Ommmmmmm», det vil være rart både på jobb og ved juletrepynting, du kan helt fint fokusere på øyeblikket inni deg.

Jeg vil nemlig få med meg julen, spesielt i dag. For det er i dag øynene til ungen min er spesielt glitrende, det er i dag alt gjøres klart. Hvis jeg puster litt dypere enn ellers, holder fokus på det jeg er i, så kommer den julestemningen til å komme krypende gjennom kroppen. Lyden av foreldrene mine som prøver å få juletreet rett, av musikken på den gamle plate vi spiller hver lille julaften, men som egentlig ikke har noe med jul å gjøre (det er noe latin-amerikansk folkemusikk), lukten av kanel og granbar og risgrøt og røkelse), følelsen av å stryke Mammas damasksevietter (min jobb hvert år), og til slutt stemningen i sofaen når vi ser på «Grevinnen og Hovmesteren» sammen, og må forklare Tidemann hvorfor han gamle mannen blir så rar.

Jeg skal få med meg alt i dag. Jeg begynner nå, med den kaffen som venter på meg.

Ha en veldig deilig lille julaften, folkens!

🙂 Thea.

 


Velkommen til en slags julekalender! Lukene vil åpnes her (nesten) hver morgen klokka 07.00 (men deles muligens ikke på facebook før noe senere). Håper dere liker den, da må dere gjerne dele og invitere vennene deres (hvis ikke kan dere bare klikke dere videre på internett, det er null stress). God jul!

Legg inn en kommentar