2 Comments

Luke 21: Inferno på trikken

 

Denne julekalenderen handler om ting og triks jeg har lært så langt i livet.

Jeg har et triks mot kjedsomhet. Jeg har flere, men dette er det jeg har brukt lengst, jeg tenker nesten på det hver dag. Når jeg sitter på trikken, i et kjedelig møte, eller for eksempel står i kø på apoteket, så går hjernen min helt automatisk inn i dette trikset, for å få tiden til å gå.

Det er kanskje litt rart, mulig jeg kommer pussig ut av dette (men det er bedre enn det andre, det kan jeg ikke fortelle om faktisk). Jeg bruker altså disse kjedelige stundene rundt fremmede folk, på å se for meg dramatiske scenarioer.

Hvis jeg sitter på trikken og det er kø, folk står med sure tryner rundt meg og puster morgenånde på hverandre og ser på telefonene sine, så later jeg som vi havner i en krisesituasjon. Inni hodet mitt altså, alt dette foregår utelukkende inni hodet mitt. Viktig å understreke.

Jeg ser for meg en scene som likner litt på «Speed» hvis dere har sett den filmen? En blanding av «Speed» og «Lost». At vi i denne trikken havner i en krisesituasjon, vi havner i en kjempekrise, hvor vi må overleve og redde oss selv, finne løsninger. Vi står plutselig ansikt til ansikt med døden, eller i alle fall noe veldig farlig, og så må vi som gruppe finne ut av ting.

Jeg skuler så på de ulike medpassasjerene og prøver å se for meg hvem som hadde tatt hvilken rolle. Hvem hadde vært den som begynte å gråte først? Sannsynligvis han store mannen i hjørnet med tatovering på halsen. Han ser sårbar og liten ut under den svære jakka.

Hvem hadde analysert situasjonen og funnet en rømningsvei eller en tyggis vi kunne limt sammen med noe annet så vi hadde sluppet unna krisen (mulig jeg også er preget av «McGyver»)? Det er ganske ofte en liten spinkel og litt eldre dame. Gjerne den eneste som ikke ser på telefonen sin. Hun møter kanskje blikket mitt, og for et øyeblikk glemmer jeg at hun ikke kan se hva jeg tenker, og blir litt flau. Men så bare stirrer jeg tilbake, for å se hvem som trekker seg først. Hvis hun ikke ser bort, så er hun definitivt den som kommer til å fikse biffen når vi havner i krise.

De jentene som fniser bak meg, som har kjempelange øyvipper og like klær, de kommer overraskende ut av scenarioet som de tøffeste. De viser seg å være ekstremt sterke og bærer den gråtende mannen i hjørnet opp på trikkens tak, for å redde ham ut av flammene, som nettopp har inntatt hjernen min. Det hele blir bare mer og mer dramatisk. Kanskje er det en kjekkas der, en sånn tilfeldig søt fyr som står ved døren, og han får tilelt en eller annen helterolle. Selvsagt. Helt til han ikke slipper ut folk som skal av på neste stasjon (det er så irriterende med de som ikke gjør det!! Er det mulig!?), da blir han degradert til en av de som omkommer i flammehavet i siste liten. Sånn går det.

Det kan selvsagt oppstå romantikk i disse scenarioene også, kanskje et eldre par finner hverandre i oppstyret, og husker at de møttes en gang for lenge siden, men aldri egentlig har glemt den kvelden. Og nå møtes de igjen, mellom Hausmannsgate og Brugata, i denne enorme krisen vi alle er stuck i, og så blir de gjenforent. Det hele er fryktelig vakkert og folk applauderer og gråter og det kommer høy musikk, selv om vi er midt i en svært prekær situasjon. Nydelig.

Før jeg vet ordet av det så er jeg fremme på jobb, møtet er over eller det er min tur i køen. Og da er det bare å late som ingenting, jeg går fra mine nye venner, de jeg har kjempet og grått med, og fortsetter dagen som om ingenting har hendt. Kan få lyst til å vinke noen ganger, men herregud, det gjør jeg selvfølgelig ikke. Er jo ikke helt koko heller.

Ha en god dag (og en koselig trikketur), fine folk!

🙂 Thea.

 

2 Comments

  1. Haha, fantastisk! Det skal jeg jammen meg prøve! Kan tenke meg det er utrolig vanskelig å la være å vinke farvel, man har jo tross alt blitt godt kjent i brannkaoset. Dagens!

Legg inn en kommentar