Luke 19: Den viktige kilingen

 

Denne julekalenderen handler om ting jeg har lært (eventuelt ting jeg burde ha lært) så langt i livet.

Med fare for at dette begynner å likne på en håpløs selvhjelpskalender (hjælp!), så er det en ting jeg føler for å skrive om. Jeg synes selvhjelps-bøker er kleine, og enda kleinere synes jeg det er med folk som gir svulstige råd, spesielt hvis de egentlig ikke er eksperter på området (og du ikke ba om råd i utgangspunktet).

Likevel altså, her kommer en luke som kanskje ligger i grenseland på det området (skipp videre på internett hvis du vil, nå er du advart).

Noen få ganger i livet så står man i sutuasjoner hvor det kiler litt ekstra i magen. Kanskje er det ikke kiling for alle, kanskje suser det i hodet på noen, kanskje merkes det helt andre steder for andre, men for min del må det beskrives som kiling. Kanskje et sug liksom, nederst i magen.

Jeg kan telle på litt over en hånd, de gangene det har skjedd, sånn på ordentlig. Det har vært når jeg har stått i situasjoner, hvor en mulighet har presentert seg, som jeg vet jeg egentlig ikke er helt klar for, men som jeg har lyst til likevel. Det skjedde for eksempel da jeg var 22 år og var på årsmøtet på radiOrakel. Vi skulle velge ny redaktør, og jeg fikk en oppfordring fra en av de tøffeste damene der. Hun mente jeg skulle stille til valg.

Jeg var ung og uerfaren, usikker, og følte meg absolutt ikke klar for (eller verdig) den jobben. Men jeg kjente den kilingen i magen. Det var første gang jeg hoppet uti en sånn utfordring, med lukkede øyne, bare fordi jeg ikke kunne leve videre uten å ha prøvd. Jeg husker hele kvelden som en film mer enn som virkelighet. Men jeg ble redaktør, bare så det er klart.

Heldigvis er jeg ikke sånn med strikkhopp, dop eller fartsfylte greier, jeg søker ikke crazytown-opplevelser, og er på ingen måte en adrenalinjunkie. Men de gangene i livet hvor muligheter har kommet min vei, være seg å flytte til utlandet, si ja til å få et barn, hoppe ut av en jobb og inn i en annen, eller starte denn bloggen og etterhvert Foreldrerådet, de har alle innebåret den samme kilingen.

Den kommer alltid akkompagnert med usikkerhet, frykt, både for å feile, for å bli misforstått og for ikke å være bra nok. Noen ganger blir det overveldende, da jeg gikk gravid med Tidemann kjente jeg på skikkelig mye usikerhet. Jeg var så utrolig redd for å ikke få det til, ikke bli den mammaen jeg følte jeg burde være.

De tingene jeg har lært at hjelper meg, når jeg blir pissnervøs, usikker og klein, er blant annet å stille meg selv retoriske spørsmål som; Kommer du fortsatt til å ha familien din når du gjør dette? Kommer søstrene og foreldrene dine fortsatt til å like deg? Kommer du til å ha sofaen din, med pleddet og sånn, hvis du går for denne idéen? Kommer du til å fortsatt være frisk og ha kroppen din i behold? Kommer vennene dine fortsatt til å elske deg? Er det muligheter for at dette kan bli skikkelig gøy?

Svaret på de spørsmålene er som regel ja (hvis ikke dropper jeg det ganske fort). Det er nemlig sånn at risikoen man føler, ofte handler om ego, selvbevissthet og andre ting som egentlig ikke bør få styre livet (mener jeg i alle fall).

Vi er på vei mot et nytt år, og jeg er egentlig ikke så fan av nyttårsforsetter, for jeg mener de kan gjøres hver dag (man trenger ikke vente til den overvurderte kvelden hvis det er noe man vil forandre). Men man får kanskje en ekstra piff med blank kalender, og jeg vil bare så innmari oppfordre dere til å ta sånn kiling i magen på alvor.

Du kan bruke mine kontrollspørsmål hvis du vil, eller finne på dine egne, men hvis du kjenner at du har et prosjekt, en idé, noe som ligger langt nede i magen og ulmer litt, så må du bare kjenne etter ass. Den følelsen kommer ikke så veldig ofte, og jeg tror det er ganske viktig å ta den på alvor. Tenk på alt det kule som kan skje!

Livet kan bli rimelig gøy hvis man bare legger fra seg selvbegrensningen et øyeblikk.

Ha en god mandag folkens!

🙂 Thea.

 


Velkommen til en slags julekalender! Lukene vil åpnes her hver morgen klokka 07.00 (men deles muligens ikke på facebook før noe senere, det vil si når jeg står opp). Håper dere liker den, da må dere gjerne dele og invitere vennene deres (hvis ikke kan dere bare klikke dere videre på internett, det er null stress). God førjulstid, fine folk!

 

Legg inn en kommentar