2 Comments

Luke 16: Let it go (ikke sangen)

 

Denne julekalenderen handler om ting jeg har lært (eventuelt ting jeg burde ha lært) så langt i livet.

Denne luka handler om noe vi alle vet, men som er vanskelig for oss som mennesker, helt grunnleggende å forholde oss til. Av en eller annen grunn så vokser vi opp med troen på at vi kan planlegge, og på strukturert vis, bygge livet og tilværelsen akkurat som vi vil. Det er bra det altså, det er bra med en plan, men vi glemmer å lese det med de små bokstavene, ganske ofte.

Neders på alt i livet, nederst på forhold, kropp, sinnstilstand, vennskap, jobbsituasjon, status, så står det skrevet med små bokstaver; «Kommer til å forandre seg». Det burde i alle fall stått det, og det burde kanskje til og med stått med store bokstaver, som en fet overskrift. Da hadde vi ikke fått så bakoversveis når rynkene kommer og livet endres.

Det er ingen ting i livet som ikke forandrer seg. Det er ingen ting som forblir konstant, som er akkurat det samme hele tiden, som det en gang var. Vi prøver selvfølgelig, vi prøver å tviholde på det som er bra, klamrer oss fast, nekter å slippe taket. Det er som om vi tror at det faktisk finnes en liten mulighet, en bitteliten mulighet, for at akkurat dette forholdet, akkurat denne ferien, eller denne sveisen, kommet til å vare for evig. Og noen forhold varer jo hele livet, det er sant. Men de forandrer seg. Det er ingenting som forblir akkurat sånn som de er. I alle fall ikke gode sveiser.

Er det ikke rart at vi får angst av det? Tenk så mye vi bruker krefter på å tviholde på ting? Hvorfor er vi så sjukt dårlige på å gi slipp? Ikke at jeg er noe bedre selv ass. Jeg har tviholdt på meninger (lenge etter at jeg ikke mente dem lenger), jeg har tviholdt på venner (etter at vi egentlig ikke hadde det så gøy mer), på kjærester (selv om jeg ikke var forelsket), på jobber (selv om jeg ikke egentlig trivdes) på tradisjoner (selvom de ikke gir meg noe)  og ikke minst på ting. Skap og skuffer har vært fulle av ting som en gang har betydd mye (eller i alle fall noe). Jeg sier til ungen min hver uke at han ikke må vokse mer, at han ikke må bli større. Jeg vil bare at han skal være akkurat sånn som han er nå.

Litt etter litt, så har jeg lært at det ikke er slutten på eksistensen å la ting forandre seg. Det å slippe taket, akseptere endring, det er faktisk ikke farlig. Det føles farlig, jeg kan få grunnleggende angst for det ukjente. Men i den angsten, så ligger det en liten kiling i magen som ikke er forferdelig. En nysgjerrig liten kiling i magen, som er sånn «whouææh, hva kommer til å skje nå? Hvilke kule ting kommer til å skje nå??». For hver halvdårlige kjæreste, tradisjon, sveis, utdaterte vennskap, klesplagg eller holdning man gir slipp på, så blir det nemlig plass til noe nytt.

Er det noen andre enn meg som får sånn kiling i magen? Det kan føles farlig, men samtidig gøy og koko og trist og nervepirrende. Det er litt sånn som det føles når man sitter i en berg og dal-bane på vei opp mot det høyeste punktet.

Og det er jo det som er meningen!! Vi er ikke skapt for at alt skal være helt likt hele tiden. Ting kommer aldri til å være sånn som det var, det kommer nye tider, nye muligheter, nye idéer, nye folk og nye ting hele tiden. Verden utvikler seg, vi utvikler oss, barna vokser, håret gror, kroppen blir rynkete, jobber mistes og fås, kjærester forelsker seg, slår opp og forelsker seg igjen.

Hvis jeg prøver å akseptere at endring er selve poenget, hvis jeg leser det som står med liten skrift (eller burde stått da, dere skjønner hva jeg mener), så blir alt jeg har akkurat nå, litt mer verdt. Det som er bra, det blir jeg mer takknemlig for. Sånn som barnet mitt, at han er fin og frisk og har sånne deilige kinn. Han kommer ikke til å være sånn for alltid, og det gjør at de kinnene er ekstra mye verdt akkurat nå.

De ubrukelige tingene, de kjipe relasjonene, de tradisjonene som ikke gir deg noe, eller den jobben du ikke egentlig liker, det trenger man ikke klamre seg fast i. Du kan bare slippe taket, det er ikke farlig. Kast det du ikke vil ha lenger, send det videre. Så blir det plass til noe annet. Det kommer til å bli skikkelig bra.

God fredag folkens!

Ta litt ekstra vare på dere selv og hverandre nå i jule-innspurten, det er meningen at man faktisk skal ha det hyggelig.

🙂 Thea.

 

 

2 Comments

  1. Et fantastisk blogginnlegg! Og SÅ aktuelt i julen, da endringer er ekstra sårt. Særlig hvis julen ikke blir akkurat sånn den alltid har vært..

    Får litt prestasjonsangst av å ta vare på øyeblikket jeg da, og sette pris på det! Ha, ha:-) Hvordan skal jeg få satt nok pris på at alle jeg er glad i er friske for eksempel? En massiv oppgave:-) Puh!

    Takk for at du lager disse fantastisk innleggene til ettertanke<3

    1. ❤️❤️❤️ Takk!!! Ja, vi får sikkert ikke opplevd 100% alle de øyeblikkene, det blir man jo helt stressa av å tenke på 😂 Men noen får vi til! God helg!! 😘

Legg inn en kommentar