2 Comments

Luke 15: Slumremor med lebestift

 

Denne julekalenderen handler om ting jeg har lært (eventuelt ting jeg burde ha lært) så langt i livet.

Nok en gang ser jeg med nødt til å gå for en luke med noe jeg burde ha lært, noe jeg er sikker på at folk flest kan for lengst, men for min del fortsatt ikke har gått gjennom  i pannebrasken.

Det handler om slumring. Hvorfor jeg i løpet av mine år på denne jorden, minå år som skoleelev, student og arbeidsliv, ikke har lært selve kunsten å stå opp, det vet jeg ikke. Man skulle tro at et såpass oppegående menneske, for det føler jeg jo at jeg er, et menneske med barn og jobb og avtaler i kalenderen og sånn, visste bedre enn å trykke på slumreknappen. Det gjør jeg TYDELIGVIS ikke.

I skrivende stund sitter jeg med så mye søvn i øynene at jeg kniper det ene igjen for å se skjermen, jeg har striper fra putevaret i panna og på kinnet (kjenner faktisk at kroppen lengter tilbake til den dyna der oppe). Jeg har egentlig ikke tid til å skrive om det en gang, for jeg burde vært på vei til jobb, i alle fall i forhold til min egen plan.

Denne morgenen skulle jeg nemlig imponere meg selv. Jeg skulle være en sånn som sto opp klokka seks, skrev noen velvalgte ord, ryddet på køkkenet, lagde meg en sunn frokost, før jeg hentet en kopp rykende varm kaffe på café og gikk til jobb.  Skulle komme på kontoret tidligere enn alle, være hun flinke, med roer i kinnene etter en frisk spasertur.  Men så skjedde det med slumreknappen, knappen som egentlig er selve djevelens verk, spør du meg.

For den trøtte hjernen og den dorske kroppen bestemte seg for å rotte seg sammen, de spekulerte tydeligvis, mens den imponerende og ambisiøse delen av meg sov, og bestemte seg for et komplott. Det besto i å reise seg når klokka ringte, gå over rommet (ja, for jeg har vært utsatt for dette før, så klokka ligger på den andre siden av rommet), og trykke på «slumre». Jeg husker ikke noe av det. «Jeg var ikke der, jeg aner ikke hva som skjedde», blir jeg fristet til å si.

Jeg vet bare at her sitter jeg, nok en gang, med to timer tapt til sengevarmen, og sovesveis, og dårlig tid. Hele planen må omgjøres, jeg blir ikke hun dama i dag. Jeg blir hun med unnskyldende smil og rød striper i panna, som spiser lunsj til frokost og later som om hun ikke forsov seg.

Hvis jeg forter meg, så kan det hende jeg rekker en kaffe på trikken. Og jeg kan alltids ta på meg lebestift, da er det ingen som merker det. Lebestift får alle til å tro at man er en sånn person som ikke slumrer, som har ting på stell og alltid er presis.

Det er derfor jeg har (helt seriøst) 42 lebestifter. If you can’t make it; fake it.

Ha en god dag, folkens!

🙂

2 Comments

  1. Hehe, FANTASTISK!! Du skriver så morsomt og så bra, gleder meg til hvert innlegg. Kom innom bloggen din litt tilfeldig for et par måneder siden, og etter det har jeg vært hektet. Ha en fantastisk dag, med eller uten lebestift. Tenker at du ser flott ut, uansett.

Legg inn en kommentar