2 Comments

Luke 14: Usikkerhet er roten til alt ondt (i alle fall mye dritt)

 

Denne julekalenderen handler om ting jeg har lært (eventuelt ting jeg burde ha lært) så langt i livet.

Jeg må innrømme at jeg hver dag bekymrer meg for om denne julekalenderen er for banal. For alle vet kanskje disse tingene? Og hvem er liksom jeg til å dele «visdom»? Hvorfor trodde jeg at dette var en god idé? Jeg har allerede spurt både søstre og venninner om jeg driter meg ut, jeg kan få litt fylleangst (på tross av at jeg har vært helt edru) av både ting jeg skriver i denne kalenderen, av andre innlegg, ja noen ganger av hele bloggen.

Hvorfor skriver jeg om livet mitt? Hvorfor skriver jeg om barnet mitt? Er jeg helt ute egentlig, og kommer til å våkne opp med anger over å ha delt på på internett om noen år? Hvorfor tror jeg at noen vil lese dette? Hvem tror jeg at jeg er?

Den stemmen er det kanskje flere som har inni hodet sitt? Du vet, den tvileren som ikke holder kjeft, den som stiller kritiske spørsmål til alt, til hvordan man ser ut, til hva man gjør, til hvem man er. Hvis jeg hadde hørt på den tvileren, den usikre og skjelvende kritikeren, så hadde ganske mye i livet mitt vært annerledes.

En ting er at jeg aldri i verden hadde hatt en blogg. «Hva er det du driver med, er det ikke sjukt nørd å skrive ting til folk du ikke kjenner?». Jeg hadde heller ikke vært så veldig glad, jeg hadde sjelden vært stolt over ting jeg gjør, jeg hadde nok aldri vært fornøyd med hverken fjes eller skrott, jeg hadde alltid lurt på om folk jeg møtte egentlig synes jeg var noe særlig. Jeg hadde ikke hatt den jobben jeg har nå, jeg hadde overhodet ikke hatt en podcast. Kanskje jeg heller ikke hadde hatt et barn? Det krever selvtillit og mot, å tro man kan bli en duganes mor, for ikke å snakke om noens kjæreste.

Hvis jeg hadde hørt på den stemmen, som definitivt er der, noen ganger sterkere enn andre, så hadde jeg også skult mer på andre. Folk som tør å stikke seg frem, gå inn i et rom og bare være sånn som de er, folk som tør å le høyt, som tør å gå for idéene sine, tro på egne prosjekter, de som er fornøyde med seg selv.

Jeg hadde nok ikke unnet folk suksess i særlig grad. Jeg hadde stått i hjørnet og skult, himlet med øynene over at folk trodde de var noe. Gud forby hvis de i tillegg tjente penger på noe av det de satte i gang, og hvis de i tillegg var pene eller tydelig fornøyde med eget utseende? Ville muligens sendt dem hat, via sure blikk, fra skyggen i kroken av rommet. Eller bare skrevet dritt til folk på internett.

Vel, jeg hører ikke så mye på den stemmen. Den er der, den har alltid vært der, og den kan kanskje være bittelitt hjelpsom noen ganger, for den holder beina mine plantet på jorda. Stemmens hensikt er nemlig å beskytte meg, den tilhører en livredd del av mitt indre, som skjelver av frykt for å bli avvist, eller for å mislykkes. Men den har ikke rett. Den er som en skrikete unge, som trenger en klem, litt trøst, før man går videre i livet.

Når du møter folk som himler med øynene, som skuler, som ikke unner deg det fine du får til, som sender deg drittkommentarer på internett, eller mener du på en eller annen måte ikke er god nok, så kan du være relativt bombesikker på at det er den stemmen som har tatt overhånd i dem. Usikkerhet er roten til alt ondt, ikke bare hos deg selv, men hos alle andre også. Hos sjefer, statsledere, kjekkaser, lærere, foreldre i barnehagen, venninner, nettroll, naboer og folk på byen. Usikre folk finnes overalt. De dekker det gjerne godt til, pakker det inn og prøver å overbevise deg om at det faktisk er deg det er noe galt med.

De vil jekke deg ned, gjemme deg bort, kjefte, kue, holde igjen, gjøre deg flau, skamfull og liten. Akkurat det min egen kritiske røst hvisker til meg på sårbare dager.

Jeg kjenner den godt, den stemmen. Den blir nok aldri helt borte, den kan bare få være der i bakgrunnen. Den kan få surre rundt og minne meg om alt jeg ikke skal tro på.

For det er jæskla viktig å ikke høre på hva den sier. Da kommer du ingen vei. Hvis alle til enhver tid, hadde hørt på den usikre, kritiske stemmen inni hodene sine, så hadde faktisk ingen kommet noen vei. Ingen hadde vært fornøyde, rause og glade, ingen hadde turt å by på seg selv, ingen hadde gitt hverandre komplimenter, ingen hadde applaudert. Vi hadde ikke hatt noe kunst, ingen hadde turt å bli ledere, ingen hadde gått inn i politikken. Ingen hadde flørtet, elsket og ligget med hverandre, ingen hadde laget musikk, ingen hadde kost seg,  og ingen hadde vært noe særlig morsomme.

Så, hva skjer hvis du ikke hører på den stemmen i dag? Bare vender oppmerksomheten mot de andre stemmene, de med idéer, selvtillit, den stemmen som synes du er fin, den som ler av vitsene dine og synes du er kul? Det er de du skal bruke oppmerksomheten din på, det er de som faktisk har noe å melde, det er de som har rett.

For min del så blir det blogginnlegg da, for fraværet av den selvkritiske og usikre stemmen, gjør at jeg tør å skrive noe. Og så blir det podcast. Jeg skal nemlig i studio i dag. Og så blir jeg en morsommere mamma, en bedre ansatt, en rausere venninne og kulere søster. I tillegg til at jeg selvsagt blir gladere og mye greiere mot andre. Ikke verst bare det.

Ha en fin onsdag folkens!

🙂

 

 

 

 

2 Comments

Legg inn en kommentar