6 Comments

Luke 13: Det blir som det blir

 

Denne julekalenderen handler om ting jeg har lært (eventuelt ting jeg burde ha lært) så langt i livet.

På selveste Lucia-dagen, når stressa foreldre må rekke å bake lussekatter og huske glitter og sånn hvit kjortel, og barna gleder seg og det er trangt på skoler og i barnehager fordi alle skal se sine søte små synge en sang om en helgen vi ikke vet noe særlig om, så kan dette kanskje passe?

Jeg har nemlig lært meg, eller jeg holder fortsatt på å lære meg, noe helt essensielt. Du skjønner, jeg er en mester i å se for meg ting med urealistisk filter. Se for meg hvordan vi skal svinge inn i skolegården i god tid, med fin og nystrøket hvit kjortel, glitteret på stell og sangteksten i hodet, at ungen min skal være i strålende fornøyd, veloppdragen og at jeg skal være opplagt og harmonisk.

Eller jeg kan se for meg at kvelden skal bli ekstremt produktiv, men samtidig hyggelig, hvor jeg skal ordne med huslige sysler etter en lang (men effektiv) arbeidsdag, kanskje jeg til og med skal høre på julemusikk og slenge sammen noen fløtekarameller? Sånne instagramvennlige fløtekarameller med havsalt? Det kan jeg se for meg, som om det allerede har skjedd.

Men det har det ikke, og realiteten blir at vi ikke hadde Lucia-kostyme og jeg ender nok en gang med å surre et gammalt laken og noe pistrete glitter fra i fjor rundt en mindre fornøyd unge som ble smittet av mitt irriterte humør fordi jeg glemte å skru på klokka og våknet for sent. Og når jeg først kommer hjem fra en muligens mindre effektiv dag så er det eneste jeg har lyst til å ligge i sofaen og se på «Snøfall «eller «Say yes to the dress» (et program jeg både elsker og hater og ikke blir kvitt), og klesvasken må settes på en gang til fordi nå lukter den surt, og aldri i livet om jeg skal lage fløtekarameller, dessuten har vi ikke mer salt. Glemte å handle salt. «Mangler du salt, mangler du alt» sier’em, og det føles som om de har helt rett.

Det jeg har lært da, det jeg i alle fall holder på å lære, det er at ting blir som de blir. For hver gang jeg sier det til meg selv, så blir det litt mindre farlig at livet ikke ser ut i virkeligheten som det gjorde i hodet mitt. Jeg kan selvsagt prøve, jeg kan godt drømme meg bort og ha ambisjoner, men når alt kommer til alt så er det faktisk ikke helt under min kontroll. I alle fall ikke alltid. Og selv når det er under min kontroll, og jeg bare burde ha planlagt bedre, men ikke gjorde nettopp det, så er det faktisk også helt greit. Så lenge man ikke går i bakken hver gang noe skjærer seg, hver gang man failer sitt imaginære (og urealistiske) selv, så gjør det ingenting.

For ingen andre får det helt til heller, det bare ser sånn ut. Bak hvert bilde av fløtekarameller med havsalt på instagram så ligger det en sur klesvask i en maskin, en trassig unge på gulvet, i det minste noen hybelkaniner eller sporadisk latskap. Det våger jeg å påstå nokså sikkert. Jeg tror faktisk det er en betingelse for at de karamellene skal bli gode.

Det er som det er, og det blir som det blir. Så få rman bare prøve og noen ganger ligner faktisk livet på forventingene (men som regel ikke). Nå ble jeg fysen på sånne karameller ass. Må huske å kjøpe salt.

Ha en fin dag, folkens!

🙂

 


Velkommen til en slags julekalender! Lukene vil åpnes her hver morgen klokka 07.00 (men deles muligens ikke på facebook før noe senere). Håper dere liker den, da må dere gjerne dele og invitere vennene deres (hvis ikke kan dere bare klikke dere videre på internett, det er null stress). God førjulstid, fine folk!

6 Comments

  1. Åh hvor jeg kjenner meg igjen…! Hvor er det rart at man ikke bliver klokere. Men kanskje er det forestillingen om at man får det til på en «perfekt» måte som holder en oppe?
    Hilsen fra en som nettopp på andre året på rad kom for sent til at ungen kunne se de store gå lucia i bhg…:-( au…

Legg inn en kommentar