2 Comments

Teknologiske barn og analoge foreldre

 

Dette er min hverdag. Er det greit at det også er barnet mitt sin hverdag? (bortsett fra snusen og kaffen da, får være grenser).

Er det greit å plassere ungen sin foran en skjerm så man får sove lenger om morgenen? Er det innafor at han ser to timer på barne-TV alene så jeg får dekket søvnbehovet mitt? Blir han dum av det? Er jeg en dårligere mor enne de som tar med seg ungen ut og graver snøhule på morgenkvisten? Og hva med TV-spill? Er det verre eller bedre enn å spille på mobilen? Barnet mitt er helt bananas etter TV-spill, men i mitt hode er det synonymt med selve djevelen. Kan han få se på YouTube? Hvor lenge eventuelt? Burde vi heller kjøpe truger og kle oss med ull innerst og sove mer i telt?

Da jeg var liten var mine foreldre ganske skeptiske til TV. I alle fall Mamma, hun snakket mye stygt om parabol, kabel-TV og kommersielle kanaler. Vi så barne-TV, og det var det. Kanskje «Midt i smørøyet» da vi ble eldre, og etterhvert «Detektimen». Da husker jeg følelsen av å få sitte oppe litt ekstra, med potetgull i en liten skål på fredagskvelden, og diskutere hvem som var morderen med foreldrene mine. TV var å skeie ut, for vi skulle helst gå på ski og leke i hagen og sånn. «Det er så deilig uten den boksen» pleide Mamma å si da vi var på hytta. Selv da det regnet og var stiv kuling, og vi ikke hadde noen fulltallige kortstokker (men måtte tegne våre egne), så insiterte hun på at det var best uten TV.

Tidene har forandret seg, nå har Mamma Apple TV og Netflix og pad og mac og iPhone. Ingen sier lenger at man blir firkanta i øynene av TV eller at vi bare trenger NRK 1. Noen stabeiser finnes fortsatt, men jevnt over er de som motsetter seg teknologi i 2016 på vei til å dø ut. Likevel gnager det i meg, for er det greit at min sønn på seks spiller TV-spill? I mitt hode har det et uforklarlig skittent slør over seg. Det er som å gi ham sukker til frokost hver dag. Hvorfor føler jeg det?

Trenger jeg egentlig å skamme meg over at han er en kløpper på iPhonen? Skal jeg stritte i mot, eller slippe ham til? Er det lov å skryte av at han er helt rå på noen av spillene? Eller skal jeg late som vi bare bruker teknologiske dupeditter en sjelden gang, lyve om at vi er mer ute i naturen og bruker tid på å bake og bygge ting, enn på å drive med dingser?

En del av svarene på disse spørsmålene får du denne uken i Foreldrerådet (hør episoden nederst her). Det viser seg nemlig at min generasjon er «teknologiske innvandrere», og vi er faktisk ikke så veldig integrerte. På tross av at jeg har blogg og face og insta og snap, så tilhører min sønn en annen generasjon. Han er fullintegrert nemlig, og det kan være lurt av meg å åpne øynene og henge med, ikke høre på min gammeldagse skam. Spørsmålet handler ikke om man skal si ja eller nei til teknologi, det toget har gått for lenge siden (det må vi alle innse, med mindre du er av typen som bor i en analog trehytte, men da leser du muligens ikke dette).

Vi må inn i teknologien selv, slutte å skamme oss, vi må skjønne hva ungene våre driver med, se det fra dere perspektiv, se mulighetene, ha oversikt.

Ukas gjest er kommunikasjonsrådgiver, teknologiekspert og trebarnsfar Hans-Petter Nygård-Hansen.  La meg si det sånn; møtet jeg hadde med ham gjorde at jeg har begynt å google TV-spill. Mulig en liten gutt blir svært overrasket til jul (dere må ikke sladre!).

🙂 Thea.

 

Hans-Petter satte noen skap på plass for meg, og åpnet for at ungen min muligens får det han ønsker seg mest til jul.

2 Comments

  1. Vanskelig tematikk, vi er der sjøl, med to barn på snart 8 og 10. For det første er det vanskelig å være konsekvent – jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har bedt barna mine få nesene ut av skjermen, fra bak min egen mobil. Nå er jo ungene så store, at rekylen treffer meg i trynet umiddelbart, de skjønner jo at jeg ikke alltid «gjør viktige ting» bak den skjermen. Jeg tror at hvis man føler det trøblete med unger og skjermbruk, så kan man ta en titt på seg sjøl først.

    Det andre vi har merket, er at det blir betydelig mer krangling når ungene bruker mye tid på mobilen. I perioder har vi tatt det helt bort, og ungene gir selv uttrykk for at de føler seg bedre. Når jeg ser at de er helt mygla etter en time med spilling, kommenterer jeg det – kjenn etter hvordan du føler deg i kroppen nå – og de kjenner det på seg selv. Jeg syns det er problematisk hvis de er så opptatt av spill, at de har mest lyst til å spille mens de er sammen med venner, eller vi er på besøk eller på tur. Det er gjerne når det kommer dit at vi har satt ned foten.

    Jeg kjenner også på denne tristessen og melankolien ved alt som blir borte når man bruker så mye tid på noe såpass passiviserende som skjermbruk tross alt er. Det er som du er inne på, på grensen til skambelagt.Samtidig husker jeg jo føkkings ENDELØSE søndager fra min egen barndom, der jeg omtrent kjedet meg ut av min egen hjerne. Jeg leste Donald- blader for trettenhundrede gang (hvor utviklende er det, liksom?) og tegnet gråtende øyne alene på rommet mitt. Det er jo ikke sånn at vi var ute og sprang dagen lang, vi heller.

    Hver nye generasjon er klokere enn den forrige. Barna våre vil ha all tilgjengelig informasjon i verden rett under fingertuppene sine, til enhver tid. De er nødt til å bli klokere av det, og de er nødt til å lære å navigere i den verdenen. Men som med alt annet, er det en balansegang. De må lære å klatre i trær også. 🙂

    Når du er inne på det, har jeg funnet meg selv foran skjermen i samme øyeblikk som du har postet nytt innlegg de fem, seks siste gangene, og nå som jeg skrev så klokt om balansen, føler jeg behov for å presisere at dette beror på tilfeldigheter – ikke at jeg sitter pålogget døgnet rundt, haha!

    1. Du skriver mye klokt her. Jeg har jo ikke fasiten, men sjekk ut episoden som ligger over, han har noen gode råd. Man må jo balansere det, være avlogget, ute, med venner og sånn også. Men det hadde vært digg å legge skammen fra seg ass. 😊❤️

Legg inn en kommentar