Luke 12: Choose or die (kanskje litt dramatisk tittel, men det høres kult ut)

 

Denne julekalenderen handler om ting jeg har lært (eller burde ha lært) så langt i livet.

Noen venninner og jeg diskuterte veien en gang, i en bil, før GPS var allemannseie. Jeg husker ikke hvor vi skulle, og det er egentlig ikke relevant for dette innlegget heller, men la oss for all enkelhelts skyld si at vi skulle til Lillehammer. Vi skulle til Lillehammer og visste ikke veien. Og i bilden sitter tre jenter, en med sterke meninger og to med mindre sterke meninger (jeg har jo vanligvis sterke meninger, men altså ikke i dette tilfellet).

Det blir da sånn at hun ene med sterke meninger tar en avgjørelse om at vi skal til høyre, så vi tar til høyre. Vi kom helt feil, og måtte kjøre tilbake og snu og inn på en bensinstasjon og sånn, men hun med de sterke meningene var like fornøyd. Man kunne ikke spore tvil eller flauhet i fjeset hennes, det kan man sjelden når det gjelder henne. Da vi kom oss tilbake på veien så tok vi istedenfor venstre, og etter en hyggelig og litt kronglete tur, så kom vi frem til slutt.

Senere på denne turen, så snakket jeg litt med denne venninnen, og lurte på hvorfor hun allid var så trygg og skråsikker. Og da sa hun «jeg visste heller ikke veien til Lillehammer, men noen må ta en avgjørelse, ellers kommer vi oss jo ingen steder. Så da sa jeg høyre. Og så var det ikke høyre, men da hadde jeg i alle fall ment noe om det. Så fikk vi eliminert høyre, liksom. Hvis ikke hadde vi jo bare stått der fortsatt.»

Jeg har tenkt på det venninnen min sa skikkelig mange ganger siden. Hun vet ikke det, det er sikkert 12 år siden vi skulle til «Lillehammer», og det var bare noe hun svarte på et spørsmål hun ble stilt der og da. I hodet mitt surrer derimot hennes forklaring fortsatt, fordi hun (kanskje uten å vite det) sa noe skikkelig klokt den gangen.

Det å faktisk gjøre seg noen valg, både i hverdagen, i jobben og i livet, det er dritviktig. Hvis man bare venter på at svaret skal komme dalene, vente på å bli klar, vente til man er helt sikker på at det kommer til å gå bra, så risikerer man å vente forgjeves. Rett og slett. Man blir et sånt støvete skjelett som aldri turte å ta en avgjørelse, og dermed aldri kom seg til Lillehammer (det er jo ikke nødvendigvis dit man har mest lyst til å ende, men dere skjønner hva jeg mener).

Vi møter lammende mange alternativer i våre vestlige, priveligerte liv, og det kan gjøre oss så forvirra at vi bare blir sittende fast. For min del kan selv de minste ting være umulige noen ganger, som å velge hvilken take away-mat jeg vil ha levert på døra. Alternativene er så deilige og mange, at jeg blir sittende i timesvis og scrolle, før jeg til slutt kapitulerer og restaurantene har stengt. Livet mitt forsvinner mellom fingrene på meg, mens jeg scroller meg bort i Foodora-appen.

Jeg har lagt meg for vane å kopiere kloke mennesker jeg møter, folk som på ett eller annet vis er smartere enn meg, og så bare gjør jeg de samme tingene som dem. Sånn sett er liksom livet en buffet, hvor man kan ta med seg kule triks man ser på veien. Og dette trikset har jeg hatt skikkelig mye bruk for. For selv om man tar feil, velger feil vei, feil utdanning, feil kjæreste, feil hobby, feil sveis, og feil leilighet, så har man i alle fall gjort noe. Og det er, såvidt jeg kan se, veldig mye bedre enn å sitte og vente. For den perfekte timingen/løsningen/kåken/kjæresten/jobben/middagen (stryk det som ikke passer) kommer sjelden, i alle fall i mitt liv.

Så får man kanskje heller ta en u-sving, gå på en smell, hive seg rundt og stake opp ny kurs, men man sitter i alle fall ikke på gjerdet til man er gammel og grå. Ikke et vondt ord om å tenke seg godt om altså, det kan være fint å la idéer modne og kanskje til og med sove på avgjørelser innimellom, men ikke i årevis. Det er ikke så farlig, bare velg en av veiene, og se hvor du ender. Og så er det ingen skam å snu hvis du tok feil, men da fikk du deg i alle fall en tur. Og turer er visst noe som gjør oss bra, nesten uansett har jeg inntrykk av.

Ha en deilig mandag, folkens!

🙂 Thea.

 

Legg inn en kommentar