Luke 9: Leverpostei, sitring og kalde kinn

 

Denne julekalenderen handler om ting jeg har lært så langt i livet. Det er ikke all verdens altså, men noe har det jo blitt.

Å få barn er litt som å få en tidsmaskin, og det var jeg ikke forberedt på. Jeg trodde jeg husket de fleste tingene fra min egen barndom, vi har nemlig hundre filmer fra hytteturer og strandliv og bursdagsselskaper (blant annet en hvor Mamma og Pappa har kledd seg ut som babyer, den er faktisk rimelig spesiell). Men jeg hadde glemt hvordan det føltes.

Tidemann fungerer som en tidsmaskin når det gjelder å minne meg på de helt konkrete følelsene fra barndommen. Hvordan det kjentes å komme inn etter en formiddag ute, for å få litt varme i kroppen og noen leverposteiskiver i magen. Når han leker ut nå, og jeg roper ham inn, så kan jeg fysisk føle rosene i kinnene, og den litt andpustne gesjeftigheten man hadde i kroppen etter lek i hagen. Jeg husker akkurat hvordan de halve skivene med pålegg smaker, og hvordan kroppen samtidig gleder seg til å løpe ut igjen.

Gjennom ungen min har jeg kommet på flere følelser jeg helt hadde glemt. Hvordan det er å gå med strømpebukse under buksen, som har for lange føtter og krøller seg i tøflene. Hvordan håret føles litt stølt på en måte, etter en hel dag med lue på, hvordan man blir flau i magen når voksne stiller kleine spørsmål, og hvor godt det er med skikkelig kald melk noen ganger.

Dette er jo kjente ting, jeg går fortsatt med både lue og strømpebukse og drikker melk, men det føltes sterkere som barn. Skjønner dere hva jeg mener?

Tidemann minner meg også om hvor frustrerende det er å ikke klare å fortelle hva det er man er sint for, når man mangler ord, eller den kalde og kvalme følelsen jeg kunne kjenne i magen de gangene man ikke fikk være med å leke. Følelsen av avvisning, av usikkerhet, av sinne, av trøst og av trygghet. Sitringen i kroppen før jul, den hadde jeg nesten glemt. Men når man får barn, så smitter de deg med den. Forventingene, dagdrømmingen, ønskelistene, den magiske følelsen av at det snart skal skje. Den håpløse utålmodigheten, nysgjerrigheten, som holder på å gjøre deg koko.

Vi voksne har jo de følelsene fortsatt, vi har bare pusset og filt på dem, kontrollert dem, dyttet dem langt ned, rasjonalisert dem og gjort dem «passende». Vi lar dem ikke slippe helt til, for vi skal jo holde ting på stell og være fornuftige. Det er bra og nødvendig det altså, ellers hadde vi alle vært helt filterløse og ingen hadde ventet med gavene til julaften.

Men jeg må si det er litt magisk, å få små glimt av hvordan det var den gangen. Hvordan jeg var før jeg lærte meg hva som var fornuftig og hvordan følelsene var så sterke og rene og vanskelige å holde inne.

Og så er det veldig deilig å få glede seg skikkelig til jul. Tidemanns forventinger minner meg så mye om hvordan jeg selv så søvnløs i mørket og drømte om julaften. Det smitter så innmari, jeg husker luktene, summingen fra foreldrene mine, da de pakket inn julegaver etter at vi hadde lagt oss. Jeg husker lukten av kokt tunge, granbar og kanel, synet av faklene vi alltid satte op utenfor før gjestene kom. Og den utrolig irriterende ventingen, som faktisk kunne gjøre meg gal av frustrasjon.

Jeg har lært meg å vente nå, jeg har blitt en av de irriterende voksne. Men jeg skal prøve å huske hvordan det var, beholde følelsen i kroppen, så han ikke er helt alene om den på den store kvelden. Og fordi det blir enda mer spennende da.

🙂 Thea.

 

 

 

Legg inn en kommentar