14 Comments

Luke 8: Det er lov å slå opp

 

Som du kan se på dette bildet er jeg en veldig, veldig klok person (neida. Men denne julekalenderen handler likevel om ting jeg har lært så langt i mitt snart 34 år lange liv).

Dette er jo en svært subjektiv julekalender. Føler for å understreke det i denne luka, for det kan godt være noen av dere som leser er helt uenige med meg, og det er helt greit. Jeg har nemlig lært noe som kanskje strider mot den gjengse oppfatning av det å være «snill», nemlig; man bør gi slipp på venner (les; det er lov å kutte ut folk).

Vi oppdras til å være rause, til å dyrke relasjoner, til å ta vare på hverandre. Vi skal dele, vi skal senke lista, alle skal få være med. Jeg oppdrar min sønn på samme vis, prøver å gjøre ham til en omtenksom og grei fyr, som tar vare på de rundt ham. Det må ligge i bunn, når man skal bli et velfungerende medlem av samfunnet og et godt medmenneske.

Når det er sagt, når det grunnlaget er lagt, og man etterhvert blir voksen, så mener jeg det er rom for modifikasjoner. For etterhvert så forandrer folk seg, og la meg bare si det rett ut; ikke alle passer så godt inn i livet ditt lenger. Noen mennesker er man nær i en periode, fordi man går i samme barselgruppe, studerer på samme sted, eller deler kantine med. Det betyr ikke at du er nødt til å holde kontakten resten av livet. Du kan hvis du vil, men hvis vedkommende egentlig viser seg å være en sytete type, en som alltid fokuserer på det negative, en som ikke applauderer deg og dine prestasjoner, eller som kommer med spisse stikk i siden til deg titt og ofte, ja da synes jeg bare du skal droppe hele greia.

Jeg har hatt mange samtaler med folk de siste årene, hvor det klages over vennskap. Hvor de forteller at de, som i et parforhold, prøver og prøver, men hvor det til syvende og sist bare ikke funker.  Det er alt fra baksnakking, til utfrysning, spydigheter, og generell gruff. Jeg har vært i situasjonen selv en del ganger også, og det slår meg hvor stuck man kan føle seg, når man ikke finner ut av det med folk man tidligere har vært veldig nær. Det kan da være nyttig å stille seg spørsmålet; «Hvorfor er vi egentlig venner?». Hvis du ikke helt kan svare noe annet enn «fordi vi har kjent hverandre lenge og hadde det skikkelig fint før», så er det muligens et lite tegn på at du skal slå opp. Eller?

Hvorfor skrives det ikke mer om å slå opp med venner? Hvorfor tviholder vi på relasjoner som ikke gjør oss godt, er det av plikt? Ganske ofte tror jeg det, man får dårlig samvittighet bare ved å tenke på å skulle la være å invitere sytepaven, selv om vedkommende de siste tre gangene både har kommet urimelig for sent, oppført seg som en bortskjemt unge og ødelagt stemningen. Resultatet er at vi bruker dyrebare ettermiddager, helger og ferier, på å være sammen med mennesker vi ikke digger. Og det folkens, det er livet for kort til.

Jeg har lært at det er lov å gi slipp. Selvsagt skal vi stille opp for hverandre, selvsagt skal man tåle at vennskap endrer seg og man skal alltid være snill selvfølgelig. Jeg har mange folk i mitt liv, som jeg sjeldent ser, men som likevel har en slags ekstranøkkel til alle rom i dette huset, hvis de ønsker det.

Å holde en relasjon kunstig i live derimot, kun på grunn av dårlig samvittighet, det er egentlig ikke snilt i det hele tatt. Akkurat som man rydder i skapet (for sjelden), så bør man rydde litt i relasjonene. Hva passer? Hva har blitt for trangt? Hva bør jeg donere til Fretex, og hva kan bli fint igjen ved å sy på en lapp og gi det litt omsorg?

Ikke behold massevis av hverken klær eller venner på grunn av nostalgi. Så klart man kan legge noen på loftet til spesielle anledninger, men hvis hele garderoben er full av møsspiste relasjoner som du egentlig har vokst fra, så kan du fort føle deg både dum, utilpass og ukomfortabel. Og det fortjener du overhodet ikke.

🙂 Thea.

 

 

 

 

 

14 Comments

  1. Dette er et vanskelig tema. Hvordan ser relasjonen ut fra den andre personens synspunkt? Har det skjedd noe i livet hans/hennes som gjør at den personen ikke er den blide personen den var før? Hvis det er snakk om en person som man har vært nær tidligere så mener jeg det kan være lurt å se litt ekstra på muligheten til å reparere forholdet. Man sier jo at ekte venner er de som blir, også i vanskelige tider 🙂

    1. Jeg er selvsagt enig i alt det!!! De beste vennene er de som tåler nedgang og motgang, som alltid er der, og som ofte kjenner deg bedre enn du kjenner deg selv. Dette handler ikke om dem ?

  2. Helt enig! Gjort det mange ganger. Livet er for kort rett og slett, tiden for knapp. Jeg satt og så deg på tv akkurat og er veldig stolt!

    1. Haha!!!! Det går i reprise har jeg skjønt. Så søt du er ❤️ Føler ikke TV er min greie, for å si det sånn ?

  3. Kjære Thea ! Bare så du vet det, – dette har blitt min favorittjulekalender også…..!
    Klem fra Pappa…

  4. Dette traff meg rett i hjertet en søndagsmorgen! Jeg har gjennom årene begynt å skjønne det samme, men som 26 åring har jeg nok fremdeles en naiv tro på kanskje det ordner seg. Sitter for øyeblikket (og har de siste fire årene) i en situasjon som du beskriver. Hvor vi er venner bare «fordi vi har kjent hverandre lenge og det var fint før». Jeg kjenner det tar all energi jeg har å opprettholde dette vennskapet.
    Jeg tror i dag er det mer og mer vanlig at voksne mennesker har bestevenninner, hvor det før var mer fokus på familieliv og mødrene hadde klubb en gang i måneden. Forandringen ser man gjennom sosiale medier, og det er nesten blitt en slags standard. Det er ikke noe galt i seg selv, at folk klarer å beholde vennskapet gjennom de forskjellige stadiene i livet er kjempebra. Men jeg må innrømme at jeg har kjent på at jeg må beholde dette vennskapet, for hvis ikke har jeg ingen typisk bestevenninne fra barndommen. Ingen barndomsvenninne som forlover i bryllupet mitt eller som jeg kan legge ut throwback bilder med på Instagram. Men det blir jo liksom litt feil fokus! Alle rundt meg, derimot, ser at dette ikke er noe godt vennskap og skjønner ikke hvorfor jeg prøver. Jeg begynner å se mer og mer at det ikke er noe vits i lengre. Jeg begynner å akseptere at livet forandrer seg, og at min bestevenn nå er samboeren min. Og det er helt greit! Venner kan dukke opp på alle stadier i livet, så å beholde noen bare fordi man har kjent hverandre lenge innser jeg nå blir et litt tynt grunnlag 😉

    Dette ble visst litt lengre enn jeg tenkte. Jeg ville egentlig bare si takk for en fantastisk julekalender, mer enn en gang har gjenkjennelsesfaktoren vært stor. Og takk for at du åpnet øynene mine i dag 🙂 Ha en fin 3. søndag i advent, klem!

    1. For en fin melding å få! Jeg tror du har rett, bruk heller fokus på de folka som faktisk gir deg noe, som backer og applauderer. Og så vet du jo aldri hva som ligger foran deg? Plutselig blomstrer gamle vennskap igjen, eller man møter nye. Og du, de ferreste har faktisk bestevenner fra barndommen, selv om det kan se sånn ut på insta. God søndag selv! ?❤️???

Legg inn en kommentar