Luke 6: Det er lov å ombestemme seg

 

Som du kan se på dette bildet er jeg en veldig, veldig klok person (neida. Men denne julekalenderen handler likevel om ting jeg har lært så langt i mitt snart 34 år lange liv).
Som du kan se på dette bildet er jeg en veldig, veldig klok person (neida. Men denne julekalenderen handler likevel om ting jeg har lært så langt i mitt snart 34 år lange liv).

Jeg har alltid vært et påståelig menneske. Som barn var jeg ganske irriterende tror jeg. Tok mye plass, visste best, og insisterte på å bli tatt alvorlig til enhver tid. Jeg husker hvor frustrert jeg kunne bli når folk skiftet mening om noe, fra en dag til en annen. For meg var det veldig viktig å være konsekvent, at det ene skulle følge det andre, at ting man mente den ene dagen, skulle være i tråd med hva man hadde ment dagen før.

Jeg vet ikke selv helt hvorfor, man kan bare nøste seg tilbake og fundere, analysere familieforhold og det ene med det andre, men det blir jo mye jobb. Det er sånt jeg driver med når jeg har skikkelig god tid, eller vi sitter i en kjempelang samtale på hytta og mimrer, og Mamma forteller om ting jeg selv har glemt fra min egen barndom.

Uansett, jeg har store deler av livet oppført meg til dels som et slags moralpoliti, som arresterte folk hver gang de vek fra det de tidligere hadde sagt. Det vil jeg bare beklage, jeg føler det er på sin plass å si unnskyld til alle dere som har blitt parkert av meg oppgjennom. Dritirriterende, må det ha vært. Jeg husker følelsen av triumf, når jeg viste folk deres egen inkonsekvens, det varte faktisk godt ut i ungdomsårene (kanskje til og med senere?) at jeg liksom trodde jeg visste bedre hva folk mente, enn det de gjorde selv.

Men så skjedde jo… livet. Og hun som var bessewisser og kjapt ga beskjed når du trådte feil, gikk på noen smeller selv. Nå skal dere ikke få fullversjonen her, det blir i overkant, men bit for bit så krakelerte altså hele fundamentet. Det viste seg ikke bare at folk ombestemmer seg, det viste seg jo at JEG også gjør det. Skrekken var til å ta og føle på, da jeg innså det. Jeg visste faktisk ikke alltid best.

For det er visst sånn at vi skal ta skikkelig mye feil, rett og slett. Eller kanskje er det ikke feil, det er bare sånn at vi ombestemmer oss etterhvert. Vi forelsker oss, vi går fra hverandre, vi tar på oss jobber, tar en utdanning, ender opp et helt annet sted, tror det er viktig med kropp i en periode, fokuserer veldig på den, finner ut at det ikke er viktig lenger. Vi får barn, tror vi er gode foreldre, oppdager at vi ikke er så gode likevel. Så blir vi kanskje bedre ved selve erkjennelsen, og så begynner det på nytt. Kanskje man forelsker seg noen ganger til, prøver så godt man kan, får det ikke til. Foreldre kan gå fra hverandre etter tjue år sammen, det føles som et nederlag, vi ombestemte oss, det er bare sånn det er. Og det jeg har lært, eller holder på å lære egentlig, det er at det er HELT GREIT.

Vi kan ikke se rundt neste sving, vi kan ikke vite hva fremtiden bringer, vi kan bare prøve. Og så er det ingen skam å snu, det er faktisk det motsatte av skam, det er sånn det skal være. Jeg hadde ledd høyt og spydig, hvis noen for eksempel hadde fortalt meg for halvannet år siden at jeg kom til å starte en blogg. Jeg hadde ristet på hodet og himlet så hardt og høyt som overhodet mulig med øynene. «Ehhhh, tror ikke det ass. Blogg er liksom ikke heeeelt det jeg driver med, synes faktisk hele konseptet er rimelig selvsentrert og lættis» hadde jeg nok sagt.

Og her sitter jeg nå, blogger i vei, og ikke bare det. Jeg elsker det.

Moralen er; vi vet ikke en dritt. Bare å gjøre det beste ut av ting, prøve så godt man kan, og kaste seg ut i det hvis man får en idé som kiler litt i magen. Det er meningen at vi skal ta feil, ombestemme oss og stake ut ny kurs etterhvert som vi går.

Sånn. Nok bedrevitende ord fra en tidligere bedreviter nå.

🙂 Thea.

 

Legg inn en kommentar