6 Comments

Luke 5: Man blir mer glad i barnet sitt etterhvert

 

Som du kan se på dette bildet er jeg en veldig, veldig klok person (neida. Men denne julekalenderen handler likevel om ting jeg har lært så langt i mitt snart 34 år lange liv).
Som du kan se på dette bildet er jeg en veldig, veldig klok person (neida. Men denne julekalenderen handler likevel om ting jeg har lært så langt i mitt snart 34 år lange liv).

Det er mulig den overskriften kan leser som om jeg ikke var glad i barnet mitt i utgangspunket, og det stemmer ikke helt. Jeg var glad i Tidemann hele tiden, fra han lå inni magen min og vi kalte ham «Bob» (i mangel av noe bedre). Men jeg visst jo ikke hvem det var som lå der inne. Og jeg var egentlig ikke så veldig innstilt på å bli mor.

Rundt meg hadde jeg folk som lengtet etter å bli gravide, som planla og så for seg, som la til rette og leste bøker om hvordan livene deres kom til å bli med unger. Jeg var ikke i det samme lunet, jeg var ikke tiltrukket av trilleturer, barselgrupper og amme-bh’r på samme måte som mange andre. Misforstå meg rett, jeg var fast bestemt på at vi skulle få «Bob», men jeg var mer spent på hvem det var som lå der inne og hvordan jeg kom til å takle det, enn jeg dagdrømte om permisjon og amming på café.

Når man går gravid så får man høre sjukt mye om hvordan det er å bli mor, enten man vil eller ikke. Folks kommentarer spenner fra det «magiske», til hvor mye de revnet selv  under fødsel. Det var som om jeg (ubevisst) hadde meldt meg inn i en klubb, hvor magen var medlemskortet, og alle som så det ville fortelle meg om sine erfaringer. Det var rart. Jeg er jo en nysgjerrig type, synes stort sett det er gøy å høre folk fortelle om sine ting, men jeg husker det ble i overkant mye i den perioden.

Da ungen min kom ut, så var han som unger flest, liten, rosa og babyaktig. Han gråt mye, han luktet godt, han var hjelpesløs og frisk og helt sånn som en baby skal være. Det var slitsomt. Skikkelig slitsomt. Jeg trodde den «vanvittige kjærligheten» skulle komme i samme øyeblikk som ham. Jeg trodde den «enorme forelskelsen» i barnet mitt skulle være umiddelbar, og så sterk at alt annet ble utydelig og unødvendig. folk hadde jo sagt; «Det er veldig slitsomt, og du får ikke sove, og det hele er fullstendig altoppslukenede, men den sterke kjærligheten du føler for barnet ditt gjør at det går så lett som bare det.» Vel, folk tok feil.

Jeg kjente en skam over at jeg ikke var såååå henført som alle trodde jeg skulle være. Det føltes «slemt» at jeg ikke lå timesvis i lykkerus og stirret på babyen min. Joda, han var fin, han var søt og jeg var veldig glad i ham. Han var mitt ansvar, det var meg (og pappaen hans) som var de menneskene i verden han la sitt liv i hendene til. Og det var kjærlighet. Men det var ikke sånn som jeg hadde trodd, sånn som jeg så andre hadde det.

Det jeg lærte med årene, det jeg skulle ønske noen hadde klart å forklare meg på den tiden, det var at kjærligheten vokser. For noen så er den på plasss umiddelbart, og det er de historiene som fortelles høyest og oftest, men sånn er det ikke for alle. For noen så tar det tid, og det er helt greit. Hvis jeg hadde skjønt i løpet av det første året, hvor vanvittig forelsket jeg kom til å bli i Tidemann, så hadde jeg ikke bekymret meg et sekund. For det er overveldende hvor mye kjærlighet hjertet mitt inneholder, det bare trengte litt tid på å utvikle seg.

Jeg kan se på ham nå, høre ham fortelle historier, titte inn i senga hans når han sover om natten, og fysisk føle at hjertet mitt verker av kjærlighet i brystet. Litt etter litt, når det første året var forbi, når jeg ble kjent med ham, når han etterhvert begynte å prate, vise meg hvem ham var, så falt jeg pladask. Og det slutter ikke! For hver runde vi går, for hver dag vi opplever sammen, så vokser den kjærligheten. Helt av seg selv, egentlig.

Det er skummelt at verden gir oss en oppskrift på hvordan det skal bli  få barn. Mest sannsynlig blir det nemlig ikke sånn som man tror, og da skal det mye til å ikke føle på et nederlag (spesielt hvis man er dødsliten, søvnløs og har gulp i håret). Jeg håper denne luka i kalenderen kommer frem til noen som føler på det samme jeg følte på. Det går seg nemlig til, og den kjærligheten som etterhvert inntar hjertet ditt, er større enn noe annet. Jeg lover.

🙂 Thea.

 


 

Velkommen til en slags julekalender! Den handler om ting jeg har lært. Det er ikke en selvhjelps-kalender, det vil jeg ikke ha på meg, og jeg beklager hvis jeg noen ganger blir svulstig. Det hender at jeg blir det skjønner dere, og det er jo ikke så kult (men det kan altså skje).

Lukene vil åpnes her hver morgen klokka 07.00 (men deles muligens ikke på facebook før noe senere). Håper dere liker den, da må dere gjerne dele og invitere vennene deres (hvis ikke kan dere bare klikke dere videre på internett, det er null stress). God førjulstid, fine folk!

6 Comments

  1. Du må ikke glemme kommentaren:Når man får barn, så blir man så organisert! Jeg ventet og ventet på at det organiseringsgenet skulle slå inn…

Legg inn en kommentar