1 Comment

Når det starter med surning og ender med reke

 

Fantefølge på tur, med minijuletre på fanget
Fantefølge på tur, med minijuletre på fanget

Noen ganger starter dagen litt trått. Kanskje ungen din står opp før klokka seks, selv om det er søndag, fordi det er julekalender og alt er så gøy. Så blir muligens morgenen preget av at dere begge er trøtte som strømper, og kaffen ikke hjelper, og noe lukter rart av kjøleskapet. Og så havner man kanskje i en diskusjon om noe dumt, hvor barnet ditt mener du bestemmer for mye, og du må insistere på at det faktisk er sånn det er, fordi du tross alt er den voksne.

Og da blir kanskje ikke den idylliske søndagsmorgenen i advent noe særlig hyggelig, og du titter ut av vinduet og inn til naboene, hvor alle spiser frokost tre timer senere enn dere, fordi de sto opp til normal tid, og det ser ut som de har det tusen ganger hyggeligere, for de har til og med adventskrans. Og du har ikke adventskrans, for du har glemt å kjøpe det.

Og så går det en kule varmt. Men så blir man jo venner igjen, og da klemmes det en hel del, og man skværer opp, og kommer seg ut i dagen. Vi skulle til Per og Tore i dag, på pepperkakepynting. Tidemann mente den beste vertsgaven vi kunne gi dem var et minijuletre. Jeg var ikke helt uenig i det, så med et minijuletre under armen, dro vi avsted.

Etter en sånn litt kranglete morgen, kan et førjulsarrangement være en prøvelse. Det er vel lov å si at unger, voksne og prosjekter som inneholder mengder av godteri og glasur, ikke alltid er vellykkede? Det er vel ikke bare meg som av og til kan synes sånt er litt slitsomt? Vel, jeg har heller aldri vært hjemme hos Per og Tore før. Det viste seg at mine fordommer ble knust (jeg elsker når det skjer), for de er simpelthen ganske magiske mennesker.

Designer i arbeid
Ung designer i arbeid

«Her er det bare å søle i vei, alle kan få vin, og vil noen ha en kanin?» Jepp. Det var ikke bare unger og voksne og haugevis med godteri og pepperkakehus, det var også kaniner. To voksne og fire unger. Små, søte babykaniner som vi fikk holde, og som vi ble oppfordret til å adoptere.

Fy fader. Noe av det søsteste verden har skapt.
Fy fader. Noe av det søsteste verden har skapt.
"Kan jeg pliiis på en, mamma??"
«Kan jeg pliiis få en, mamma??»

Da husene var pyntet, barna hadde fått hoppe i sengen til discolys («Vil du kanskje ha en sånn discolampe med deg hjem, Tidemann?»), ble det servert rakfisk og prosecco og pizza. Jeg brukte Knut som unnskyldning for at vi ikke kunne få en kaninunge (på tross av at jeg faktisk ble litt keen på en, herregud så søte).

Per Sundnes; muligens verdens beste vert. Her med mammakaninen og ungene på fanget.
Per Sundnes; muligens verdens beste vert. Her med mammakaninen og ungene på fanget.

Per foreslo at vi istedenfor kanskje skulle ta med oss noe fra akvariumet (!), så la oss bare si de sånn; kvelden endte med Tidemann og meg på 37-bussen med to pepperkakehus, en discolampe, en reke og to minifisker i en boks. Nå sover ungen med reken og fiskene på sengekanten (jeg håper inderlig de overlever natten) og drømmer om å kunne flytte inn til Per og Tore på permanent basis.

For min del tenker jeg litt på den kaninen, men Knut stirrer på meg fra den andre enden av sofaen her med et blikk som sier veldig tydelig at han er det eneste pelskledde dyret som hører til under mitt tak. Tør ikke annet enn å høre på ham, tror jeg.

God søndag folkens! Og takk for all responsen på julekalenderen, dere er fine ass.

🙂 Thea.

1 Comment

Legg inn en kommentar