Luke 2: Best uten oppskrift

 

Som du kan se på dette bildet er jeg en veldig, veldig klok person (neida. Men den handler likevel om ting jeg har lært).
Som du kan se på dette bildet er jeg en veldig, veldig klok person (neida. Men denne julekalenderen  handler likevel om ting jeg har lært).

Når man skal lage noe, gjøre noe, prøve ut noe nytt, så er det som regel en oppskrift der. Man finner en bruksanvisning, en metode, man skal følge et system. Det er praktisk, man slipper å tenke, man kan bare gjøre sånn som noen andre har gjort det før. For eksempel er det overmodig å prøve seg på et IKEA-produkt uten å i alle fall ha tatt en titt på bruksanvisningen (det vet de fleste som har prøvd, selv om noen likevel insisterer på at «de skruene er faktisk til overs»). Men jeg føler noen ganger at oppskrifter gjør oss lamme i hodet. Enten det er på vafler, lukeparkering, eller å skru opp en hylle.

En venninne av meg var så redd for å gjøre ting på slump, at hun ble stiv av skrekk på kjøkkenet hvis oppskriften forsviant ut av syne. «Hva mener du med en «dæsj»??!» sa hun med frykt i øynene, som om det å ta for mye olje i pannen vil føre til selve samfunnets undergang. Jeg husker hvor opptatt jeg var av å kunne lukeparkere på to vendinger før oppkjøring, hvor viktig det var å måle nøyaktig når man tegnet streker under svaret, og hvor redd jeg var for å si et verb i feil form da jeg lærte fransk på skolen. Bevisstheten om systemet, oppskriften, bruksanvisningen gjorde meg av og til ute av stand til å tenke sjæl.

Heldigvis har livet lært meg (og min venninne etterhvert) at de oppskriftene bare er der som et utganspunkt. De er en anbefaling, et forslag. Både når det gjelder hvordan familiekonstellasjonen skal se ut, hvordan vennskap skal pleies og hvordan fransk skal snakkes. Det tok lang tid, med drikking av mye dårlig vin, på barer i Sør-Frankrike før jeg hadde kastet min indre verb-nazi ut av hodet, og faktisk kunne begynne å kommunisere. Det viktige er jo å gjøre seg fortsått? At man kommer igjennom, at man skjønner hva som skjer? Det er ikke så veldig farlig akkurat hvordan man får det til (hilsen hun som mimet en god del på de franske barene, og hadde med seg blokk til å tegne på når hun manglet ord).

Jo eldre jeg blir, jo mer gjør jeg på slump. Og vet dere hva? Det funker som faen. Selvtilliten vokser med hver lille regel man bryter, vaflene blir bare bedre av en rømmerest her og noen havregryn der. Bilen sklir rett inn i luka på første vending, hvis man legger fra seg de høye skuldrene om hva metoden sier. Man trenger å kunne prinsippene, men så er det bare å improvisere i vei.

(Kanskje rent bortsett fra når det gjelder hjernekirurgi, mikrobiologi og andre prosjekter hvor pertentlighet og metode virkelig er en dyd. Jeg skal ikke ha på meg at folk over det ganske land tar alt på slump i alle sammenhenger i morgen. Litt kanskje, men ikke totalt. Dere skjønner hva jeg mener, ikke sant?)

Improvisér i vei folkens, både når det gjelder ribbe, jobbsøknader, lukeparkeringer og vafler. Legg vekk oppskriften innimellom, følg hjertet (og hjernen), du kan alltids gå tilbake og støtte deg på manualen hvis det blir noe kluss. Verden blir et litt morsommere sted når folk slipper seg løs fra bruksanvisningen av og til.

Bortsett fra med IKEA-møbler. ALDRI improvisér med IKEA-møbler. De skruene er med for en grunn.

🙂 Thea.

 


Velkommen til en slags julekalender! Lukene vil åpnes her hver morgen klokka 07.00 (men deles muligens ikke på facebook før noe senere). Håper dere liker den, da må dere gjerne dele og invitere vennene deres (hvis ikke kan dere bare klikke dere videre på internett, det er null stress). God førjulstid, fine folk!

Legg inn en kommentar