Nå sitter jeg i sofaen med vått hår, fordi tørrsjampo ikke hadde kunnet redde sveisen, med en hel strømpebukse på, som faktisk passer, og tenkte jeg skulle oppsummere året. Det går selvsagt ikke. Jeg føler ikke at jeg har oversikt over 2016 enda, jeg husker jo hva som har skjedd (bortsett fra et par kvelder, der jeg har noen hull i hukommelsen jeg ikke er kjempestolt av), jeg kunne fortalt om manglende treningslyst, skolestarten til Tidemann og egne hverdagslige prestasjoner. Eller så kunne jeg pekt på alle som har dødd dette året, av de helt store kjendisene, men det føler jeg allerede internett tar seg av, eller? Noen andre enn meg som feeden sin full av sånt?
Jeg liker så godt den «stille-før-stormen»-følelsen. Selv om sveisen min kommer til å bli rar (nyvasket hår er det vanskeligste jeg vet), og jeg egentlig synes nyttårsaften er årets mest oppskrytte kveld, så sitter jeg nå her i sofaen min med litt sommerfugler i magen. Om et par timer kommer det folk hit, det skal drikkes sjampis, jeg skal snart tenne lys, årets siste kveld skal feires med noen av de beste. Jeg gleder meg, julebluesen er på tilbaketrekning og entusiasmen på vei opp.
Jeg ser for meg dere som leser dette, noen av dere er kanskje på vei til fest etterhvert, lurer på hva dere skal ha på dere, roter gjennom skuffene for å finne den strømpebuksen uten hull, andre lager mat, står med oppskriften på mobilen i den ene hånda og prøver å vispe noe med den andre samtidig (stor fare for at bollen velter, been there, done that). Kanskje du skal være alene hjemme i kveld, fordi du ikke orker det maset, fordi du ikke egentlig ble invitert på noe fristende, eller fordi hunden eller katten din trenger selskap. Jeg ser dere for meg, som mange fine folk, med helt ulike og samtidig parallelle liv.
Noen er ganske glade for at 2016 er over, noen kjenner på en klump i magen fordi det som er vanskelig blir enda vanskeligere denne kvelden. Jeg gråter ofte litt på nyttårsaften. Det er noe litt fint, og samtidig trist ved å lukke et kapittel, og starte et nytt. Noen år har jeg grått sånn ordentlig, sånn at man blir hoven i fjeset og får øyelokk som små pølser etterpå. Andre ganger har jeg bare vært litt rørt, type «kledelig tåre i øyekroken». Jeg får nesten alltid stikk i hjertet, noe skal forlates, noe skal lukkes bak oss, og noe annet skal begynne.
For min del har 2016 vært det året som i størst grad har vist meg at jeg bare må tørre. Ved å slippe tak i redselen for at andre skal synes jeg er lættis, rar eller hva det nå skal være, så har det skjedd så sjukt mye gøy. Denne bloggen, dere, det å få dele både smått og stort, det å stadig få bevist at folk er fine, det gjør meg skikkelig glad. Jeg skulle ønske jeg kunne koke det ned på en liten flaske, et konsentrat, og dele det ut til alle i kveld. Så kunne vi tatt en shot ved midnatt, av flasken merket «Gi litt mer beng i hva andre mennesker tenker om deg, og se hva som skjer». Tror både kvelden og 2017 hadde blitt en fest, for å si det sånn. Dere kan jo prøve med et glass av noe annet? Man skal ikke undervurdere placebo-effekten.
Til alle dere som gleder dere, som kjenner for sommerfugler i magen for det nye året, for kvelden vi skal inn i , som skal kysse noen ved midnatt og elsker fyrverkeri; kjør på! Dans som om det ikke blir noen morgendag, skål med fremmede og dra på med alle nyttårsforsettene med all entusiasmen dere har (uansett hvor lenge de varer).
Til alle dere som synes denne kvelden er dritt, oppskrytt, har klump i magen, tårer bak øynene eller hater fyrverkeri; det er bare en helt vanlig lørdag. Det er sjukt lov å bare spise noe i sofaen og se en film, og når du våkner i morgen så er det en visst søndag og livet går videre, det eneste du må huske på er at du skal skrive 2017 istedenfor 2016.
Til dere alle; takk for året som har gått! Takk for at dere leser, bryr dere, er morsomme og varme, liker og deler, sender medlinger og mail, er uenige med meg innimellom, for at dere bruker av deres tid på mine skriverier. Jeg skulle aller helst invitert hele gjengen til en gigantisk fest, der de som ville gråte fikk det, de som ville spise pizza kunne ligge i store sofaer og mumse, mens festløvene kunne danset og skålt i bobler hele natten gjennom. Dere er så innmari fine! Jeg får tårer i øynene allerede har jeg sitter, lettrørt type på en lettrørt kveld.
Takk for det gamle, folkens, og godt nyttår! Nå må jeg ta meg sammen og se om jeg får orden på den sveisen.
<3 Thea.