4 Comments

Takk for det gamle, folkens!

 

 

Nå sitter jeg i sofaen med vått hår, fordi tørrsjampo ikke hadde kunnet redde sveisen, med en hel strømpebukse på, som faktisk passer, og tenkte jeg skulle oppsummere året. Det går selvsagt ikke. Jeg føler ikke at jeg har oversikt over 2016 enda, jeg husker jo hva som har skjedd (bortsett fra et par kvelder, der jeg har noen hull i hukommelsen jeg ikke er kjempestolt av), jeg kunne fortalt om manglende treningslyst, skolestarten til Tidemann og egne hverdagslige prestasjoner. Eller så kunne jeg pekt på alle som har dødd dette året, av de helt store kjendisene, men det føler jeg allerede internett tar seg av, eller? Noen andre enn meg som feeden sin full av sånt?

Jeg liker så godt den «stille-før-stormen»-følelsen. Selv om sveisen min kommer til å bli rar (nyvasket hår er det vanskeligste jeg vet), og jeg egentlig synes nyttårsaften er årets mest oppskrytte kveld, så sitter jeg nå her i sofaen min med litt sommerfugler i magen. Om et par timer kommer det folk hit, det skal drikkes sjampis, jeg skal snart tenne lys, årets siste kveld skal feires med noen av de beste. Jeg gleder meg, julebluesen er på tilbaketrekning og entusiasmen på vei opp.

Jeg ser for meg dere som leser dette, noen av dere er kanskje på vei til fest etterhvert, lurer på hva dere skal ha på dere, roter gjennom skuffene for å finne den strømpebuksen uten hull, andre lager mat, står med oppskriften på mobilen i den ene hånda og prøver å vispe noe med den andre samtidig (stor fare for at bollen velter, been there, done that). Kanskje du skal være alene hjemme i kveld, fordi du ikke orker det maset, fordi du ikke egentlig ble invitert på noe fristende, eller fordi hunden eller katten din trenger selskap. Jeg ser dere for meg, som mange fine folk, med helt ulike og samtidig parallelle liv.

Noen er ganske glade for at 2016 er over, noen kjenner på en klump i magen fordi det som er vanskelig blir enda vanskeligere denne kvelden. Jeg gråter ofte litt på nyttårsaften. Det er noe litt fint, og samtidig trist ved å lukke et kapittel, og starte et nytt. Noen år har jeg grått sånn ordentlig, sånn at man blir hoven i fjeset og får øyelokk som små pølser etterpå. Andre ganger har jeg bare vært litt rørt, type «kledelig tåre i øyekroken». Jeg får nesten alltid stikk i hjertet, noe skal forlates, noe skal lukkes bak oss, og noe annet skal begynne.

For min del har 2016 vært det året som i størst grad har vist meg at jeg bare må tørre. Ved å slippe tak i redselen for at andre skal synes jeg er lættis, rar eller hva det nå skal være, så har det skjedd så sjukt mye gøy. Denne bloggen, dere, det å få dele både smått og stort, det å stadig få bevist at folk er fine, det gjør meg skikkelig glad. Jeg skulle ønske jeg kunne koke det ned på en liten flaske, et konsentrat, og dele det ut til alle i kveld. Så kunne vi tatt en shot ved midnatt, av flasken merket «Gi litt mer beng i hva andre mennesker tenker om deg, og se hva som skjer». Tror både kvelden og 2017 hadde blitt en fest, for å si det sånn. Dere kan jo prøve med et glass av noe annet? Man skal ikke undervurdere placebo-effekten.

Til alle dere som gleder dere, som kjenner for sommerfugler i magen for det nye året, for kvelden vi skal inn i , som skal kysse noen ved midnatt og elsker fyrverkeri; kjør på! Dans som om det ikke blir noen morgendag, skål med fremmede og dra på med alle nyttårsforsettene med all entusiasmen dere har (uansett hvor lenge de varer).

Til alle dere som synes denne kvelden er dritt, oppskrytt, har klump i magen, tårer bak øynene eller hater fyrverkeri; det er bare en helt vanlig lørdag. Det er sjukt lov å bare spise noe i sofaen og se en film, og når du våkner i morgen så er det en visst søndag og livet går videre, det eneste du må huske på er at du skal skrive 2017 istedenfor 2016.

Til dere alle; takk for året som har gått! Takk for at dere leser, bryr dere, er morsomme og varme, liker og deler, sender medlinger og mail, er uenige med meg innimellom, for at dere bruker av deres tid på mine skriverier. Jeg skulle aller helst invitert hele gjengen til en gigantisk fest, der de som ville gråte fikk det, de som ville spise pizza kunne ligge i store sofaer og mumse, mens festløvene kunne danset og skålt i bobler hele natten gjennom. Dere er så innmari fine! Jeg får tårer i øynene allerede har jeg sitter, lettrørt type på en lettrørt kveld.

Takk for det gamle, folkens, og godt nyttår! Nå må jeg ta meg sammen og se om jeg får orden på den sveisen.

<3 Thea.

 

 

 

8 Comments

Juleblues

 

Juleblues er ganske vanlig. Please kke si noe annet, da føler jeg meg koko.

Når julebonanzaen legger seg, når pepperkakehuset har fått et tynt lag med støv, juletreet drysser (selv om det er kunstig, er det kødd??) og papirsøpla er fylt til randen, så kommer det gjerne en liten juleblues. Noen som føler det samme?

Jeg har kjent på det i flere dager, innimellom selskaper og kake, jobb på svarte dager og bytting av gaver, det er på en måte en slags tomhet. Flere jeg har møtt de siste dagene forteller om det samme, er vi programforplikta til å kjenne litt på et vakuum i jula? Noen kjenner det som ensomhet, noen kjenner det som melankoli, jeg kjenner det som tomhet. Eller mangel på livsgnist, kan jeg kanskje kalle det. «Livsgnist» er jo et veldig lættis ord, men det er faktisk det eneste jeg finner som beskriver følelsen.

Vanligvis er jeg litt mer oppjaget, litt mer entusiastisk kanskje, jeg gleder meg til noe, jeg har hundre ting på planen og hjernen jobber som et hurtigtog. Og nå har den jo gjort det frem til jul, pakker og forventninger og planer og tente lys. Jeg kjenner ingen som ikke er slitne akkurat nå, kan dere se det? Selv de som legger ut fine bilder fra fjellet og snø og idyll har en matthet i blikket sitt.

Det ligger en tåke av juleblues over vårt forspiste land. Kanskje er det meningen med litt tomhet, før vi i morgen ringer inn til nytt år og drikker noen bobler og lager en plan for hvor fantastisk 2017 skal bli? Problemet er for min del at jeg friker ut av mangel på begeistring. Når jeg ikke føler begeistring, så blir jeg urimelig bekymret for eget liv. Det er helt tullete, hvis jeg i mer enn ett kvarter føler at alt bare er helt okei, og ikke gøy eller spennende eller travelt, så tror tydeligvis hjertet mitt at enden er nær.

Heldigvis er kuren ganske enkel, jeg kjenner jo etterhvert denne julebluesen (eller blues generelt) ganske godt. Løsningen er nemlig å dra i blomsterbutikken, på polet og å kaste ut jula. Jepp. Det låter brutalt, det er mange som elsker å ha jul til langt ute i januar, men min kur mot juleblues er altså å pakke ned. Jeg føler at jeg støver ned, sammen med det pepperkakehuset. Juletreet må finne veien tilbake til boden, kulene må i kassen sin, og så må det kjøpes inn noen hvite blomster. Helst tulipaner som knitrer. Og så må det handles inn flasker med vin og bobler, som kan ligge i kjøleskapet og bli kalde til i morgen. De trenger ikke drikkes en gang, det handler mer om å komme hjem med klirrende poser fra polet og synet av flaskene i kjøleskapet.

Etter det skal rassen parkeres i den elskede sofaen, og så må jeg nesten bare regne med at entusiasmen kommer tilbake. Mulig jeg må lese en bok først, se en hel sesong av en serie eller høre på musikk i fem timer, men den kommer. Det må den.

Blomster; check, pepperkakehus knust og spist; check, flasker i kjøleskapet; check.

Håper hver og en av dere har hatt en deilig jul, at dere har spist så mye dere bare klarer, at dere har overlevd selskapene og kost dere. Hvis du (som meg) kjenner litt på en sånn tomhet eller et vakuum, så får vi bare sitte i hver vår sofa og vite at vi ikke er alene. Og at det går over.

Snart et nytt år! Gleder meg til å dele det med dere! Tenk så mye gøy det skal inneholde, jeg tror det blir dritbra. Seriøst.

 

🙂 Thea.

PS: Jøss, der kom faktisk litt av entusiasmen tilbake allerede. Kanskje jeg bare har følt meg flat fordi jeg ikke har blogget på noen dager? Shit, det kan faktisk hende. Vel, takk skal dere ha!! Seriøst, nå er humøret på vei opp. Dere er greie som leser her ass, jeg har tydeligvis savnet dere.

<3

 

 

 

 

2 Comments

Luke 24: Takk <3

 

Denne julekalenderen handler om ting jeg har lært (eventuelt ting jeg burde ha lært) så langt i livet.

Det er den store dagen, det er det vi har ventet på, det er nå det skjer. Om noen timer så er selve julaften her, Sølvguttene synger, i mange hjem er forventingene til kvelden så stor at taket nesten løfter seg, i andre stuer er det stille. Kontrastene mellom de som har mye og de som har lite, blir veldig tydelig på en dag som denne. Kontrastene mellom de som får forventingene innfridd, og de som absolutt ikke får det, mellom de som har mange, og de som ikke har noen, de blir brutalt tydelige.

Denne julekalenderen handler om ting jeg har lært, eller holder på å lære. Og den siste luka handler om det aller viktigste kanskje, noe man ikke skjønner når man er liten, men blir veldig klar over etterhvert. Å være takknemlig. Vi lærer ungene våre å si takk, med en gang de lærer å prate. De får inn høflighet fra starten av, men da handler det mest om plikt, om bordskikk og sosialt spill og at man skal fungere i samfunnet.

Når man etterhvert vokser opp, ser at ting er forgjengelige, at de går over, at verden forandrer seg, så kan man få litt panikk. Og så begynner man å skjønne at det eneste man kan gjøre er å sørge for å være tilstede når gode ting skjer, få det med seg, og være takknemlig for det. Det er vel og bra å si «takk», for eksempel for gaver, for hjelpen, for maten eller for seg. Men så vidt jeg kan forstå, så er det viktigste å faktisk selv, helt alene på privaten, kjenne på takknemmelighet.

Noen ganger ligger jeg i sengen etter en litt kjip dag, og kjenner meg alene, eller dum, eller utilpass. Det kan selv skje på dager som disse, kanskje enda mer da, for alle er så feststemte, elt er så «fantastisk» og livet skal bar være glede og fryd. Men så kjenner man kanskje ikke helt på den idyllen selv, kanskje er noen irriterende, kanskje har man (på tross av at man vet bedre) hatt høye forventinger selv, og blir skuffet når de ikke innfris.

Da pleier jeg å hente frem takknemeligheten. Det høres så svulstig ut (men det er kanskje lov på en dag som denne?), det handler egentlig bare om å dra frem det man er glad for.

Uansett hvordan dagen min er, så er jeg alltid glad for ungen min, jeg kan alltid starte der. Jeg er så takknemmelig for at han er akkurat mitt barn, for at han elsker meg, for at jeg får være hans, for måten han snakker på, for kinnene hans når han ler (egentlig kinnnene hans uansett), for at jeg fikk et barn, og for at det (tross humper i veien, det må jeg innrømme) stort sett går veldig bra med oss.

Og så strømmer det på; jeg er så takknemmelig for familien min, for vennene, for folka jeg har rundt meg, for jobben, for leiligheten, for landet jeg  bor i, for Knut og for at jeg turte å starte denne bloggen Jeg er så sjult glad for at jeg kan holde på med ting jeg elsker, for Foreldrerådet, og for alle dere som sender meldinger, liker, applauderer og deler, når jeg deler av meg her. Dere gjør hverdagen min skikkelig fin, visste dere det?

Uansett hvor ensom eller liten jeg kan føle meg innimellom (og det gjør vi alle, det vet jeg heldigvis), så klarer jeg alltid å hoste opp noe takknemmelighet av sekken. Det blir lettere for hver gang. Og så har jeg lest et sted at takknemmelighet avler lykke, det er jo en jæskla god grunn til å fortsette.

Ta vare på hverandre i dag, folkens. Ta vare på de du er glad i, på naboen, på hun sure i butikken, ta vare på katten din, hunden din, barna dine, og ta nå endelig vare på deg selv også. Nyt hvert fine øyeblikk, smak ordentlig på maten, ta inn alle inntrykk, klem litt ekstra på noen du liker, slipp ut magen, le høyt, slapp av, være takknemmelig for det du har, det du er og det du får til.

Ha en riktig fredelig og god jul, og takk for at dere leser <3

🙂 Thea.

 

Luke 23: Ikke være der hvor du i grunnen ikke er

Denne julekalenderen handler om ting jeg har lært (eventuelt ting jeg burde ha lært) så langt i livet.

Det er dagen før dagen, kvelden før kvelden. Kanskje den beste av alle dagene i året, når kilingen i magen er aller sterkerst. Ikke så mye nå som tidligere, da jeg var barn var det jo på denne dagen det for alvor begynte å dra seg til, man kunne nesten bli kvalm.

Jeg har to luker igjen i denne kalenderen, litt rare kalenderen. Denne nest siste, som åpnes på årets mest forventningsfulle dag, den tro jeg blir nødt til å handle om å være tilstede.

Jeg vet man fort kan tenke at det høres ut som new age-greier, annenhver yogadame på instagram snakker om å være tilstede hele tiden, mens de sitter med kroppene sine i vridde pososjoner og spiser spirer. Men det er faktisk noe jeg har lært (eller i alle fall er i gang med å lære).

Å være tilstede betyr jo at man er der man er. Ganske ofte er kroppen min et sted, men hodet et annet, jeg kan for eksempel sitte i et møte, eller i en middag, og så vil alle rundt kunne fortelle deg at «Joda, Thea var sammen med oss» i det møtet eller den middagen, men det er egentlig en sannhet med modifikasjoner. Jeg var der med, jeg satt der, fysisk tilstede, men jeg hadde tankene mine på noe annet, ungen min, jobben, bloggen, på det jeg skulle etterpå, på det jeg gjørde i stad. Jeg hopper selvsagt inn i samtalen, jeg er ikke helt ute liksom, men jeg er heller ikke helt tilstede. Får kanskje ikke med meg fjes, glimt av det som skjer i dem, smaken av middagen, stemningen i rommet.

I dag, siden det bare er en dag igjen til jul, siden det er denne dagen ungen min har ventet på så lenge, jeg har ventet på så lenge, så skal jeg være tilstede. Vi skal pynte juletre hos mamma, vi skal spise julegrøt og se «Grevinnen og Hovmesteren» og det skal kokes tunge og dekkes bord. Det er viktig at jeg får det med meg.

I Jungelboken, en av mine favorittfilmer (og bøker og teaterstykker) fra jeg var liten, så sier Baloo i en sang; «Du må ikke være der, hvor du i grunnen ikke er». Så i dag skal jeg ikke være med hodet mitt et sted jeg ikke er med kroppen. Det vil si, jeg skal konsentrere meg om det øyeblikket jeg sitter i.

Men hvordan gjør man det? Hjernen spinner jo hele tiden over til andre planer, det som ligger foran, og til det som har skjedd, kanskje minner fra tidligere juler, fine eller ikke så fine. Så hopper hjernen til den pakken du fortsatt mangler, til litt dårlig samvittighet for at du ikke fikk vasket det hjørnet hjemme likevel, eller til bekymring over noe på jobben. Det er relativt uungåelig. Trikset ligger i å gjenkjenne at det er det som skjer, observere at hjernen er på vei til å strekke oppmerksomheten ned mot telefonen og livet der inne for eksempel, og så med et vennlig lite røsk, dra oppmerksomheten tilbake til der du er.

Det kan hjelpe å konse litt på lydene rundt deg, de små og de store. Det kan hjelpe å puste dypt, så ofte du kommer på det, skikkelig dypr og rolig, og kjenne følelsen av kroppen din, og så må man liksom tillate det. Altså tillate at man med hele seg akkurat nå, skal være akkurat der man er. Slippe tak i det som kommer i morgen, og det som var igår, for det ene er jo fortid, og gjelder ikke lenger, og det andre er fremtid, og har ikke skjedd enda. Det er som er poenget.

Du trenger på ingen måte bli sittende i lotusstilling og si «Ommmmmmm», det vil være rart både på jobb og ved juletrepynting, du kan helt fint fokusere på øyeblikket inni deg.

Jeg vil nemlig få med meg julen, spesielt i dag. For det er i dag øynene til ungen min er spesielt glitrende, det er i dag alt gjøres klart. Hvis jeg puster litt dypere enn ellers, holder fokus på det jeg er i, så kommer den julestemningen til å komme krypende gjennom kroppen. Lyden av foreldrene mine som prøver å få juletreet rett, av musikken på den gamle plate vi spiller hver lille julaften, men som egentlig ikke har noe med jul å gjøre (det er noe latin-amerikansk folkemusikk), lukten av kanel og granbar og risgrøt og røkelse), følelsen av å stryke Mammas damasksevietter (min jobb hvert år), og til slutt stemningen i sofaen når vi ser på «Grevinnen og Hovmesteren» sammen, og må forklare Tidemann hvorfor han gamle mannen blir så rar.

Jeg skal få med meg alt i dag. Jeg begynner nå, med den kaffen som venter på meg.

Ha en veldig deilig lille julaften, folkens!

🙂 Thea.

 


Velkommen til en slags julekalender! Lukene vil åpnes her (nesten) hver morgen klokka 07.00 (men deles muligens ikke på facebook før noe senere). Håper dere liker den, da må dere gjerne dele og invitere vennene deres (hvis ikke kan dere bare klikke dere videre på internett, det er null stress). God jul!

Luke 22: Man får ikke til alt (og det er lov)

 

Denne julekalenderen handler om ting jeg har lært (eventuelt ting jeg burde ha lært) så langt i livet.

Like sikkert som at skuldrene er stramme, spenningen stor og forventningene høye på denne tiden av året, er det også at vi ikke kommer til å klare alt. Ting er dømt til å bli annerledes enn vi hadde trodd, på en eller annen måte. Jeg har for det første lært akkurat det; at man gjerne kan lage en plan, men da må man samtidig regne med at det bare er en plan. Og så har jeg lært noe annet veldig viktig; det er ikke så farlig.

Denne luka her for eksempel, den skulle jo vært åpnet klokka sju idag morges. Men den gang ei, for livet har presentert meg en god del kaos og moro på en gang, og da blir det som det blir. Den tiden jeg vanligvis setter av til å skrive her, den ble rett og slett brukt til å sove, i det veldig deilige (og litt dyre) sengetøyet jeg kjøpte til meg selv da jeg egentlig skulle kjøpe julegaver til andre. Kremt.

For selv om jeg har en plan om å skrive et innlegg her, eller du har en plan om hvordan jula skal bli, om maten, om hvordan du skal se ut, om gleden og om samholdet i familien, ja, så kan det hende det blir annerledes. Det er ganske viktig å ta høyde for.

Hvis man setter seg ned innimellom, og kjenner etter inni kroppen, puster litt, så kan man få tak i hvordan man har det. Man kan nemlig ikke helt få tak i hvordan man har det med hodet. Hodet svarer bare hvordan du tror og tenker at du har det. Kroppen svarer hvordan det hele faktisk er, den gir deg svar på tingenes faktiske tilstand.

Og det er lov til å være sliten, det er lov til å være spent, forventningsfull, glad, lei seg eller bare sjukt trøtt. Selv om ikke de følelsene var på den planen hodet ditt lagde om disse dagene. De følger sjelden planen, de følelsene.

Å ta seg en liten realitycheck mellom slaga, det er viktigere enn å ha dandert pakkene med tørkede blomster og all verdens stas. Du du kulle kanskje ha kjøpt inn gave til naboene, eller ringt en tante, eller takket for de julekortene vennene dine sender, du skulle kanskje ha sendt en mail til noen før de dro på ferie, lest av strømmen eller fått vasket på gjesterommet. Men hvis kroppen din, i det lille øyeblikket du kjenner etter, sier at du heller skal lage deg noe kakao, ta deg et bad, eller legge deg i sengen med det deilige sengetøyet, så har du så jævlig lov til å høre på den.

Det blir jul, uavhengig av om planen din følges til punkt og prikke, det blir julekalender her (om enn litt senere enn planlagt) og folkens; om noen dager er det faktisk over. Så man må huske å kose seg mens man kan.

Han en deilig kveld!

🙂 Thea.


Velkommen til en slags julekalender! Lukene vil åpnes her (nesten) hver morgen klokka 07.00 (men deles muligens ikke på facebook før noe senere). Håper dere liker den, da må dere gjerne dele og invitere vennene deres (hvis ikke kan dere bare klikke dere videre på internett, det er null stress). God jul!

2 Comments

Luke 21: Inferno på trikken

 

Denne julekalenderen handler om ting og triks jeg har lært så langt i livet.

Jeg har et triks mot kjedsomhet. Jeg har flere, men dette er det jeg har brukt lengst, jeg tenker nesten på det hver dag. Når jeg sitter på trikken, i et kjedelig møte, eller for eksempel står i kø på apoteket, så går hjernen min helt automatisk inn i dette trikset, for å få tiden til å gå.

Det er kanskje litt rart, mulig jeg kommer pussig ut av dette (men det er bedre enn det andre, det kan jeg ikke fortelle om faktisk). Jeg bruker altså disse kjedelige stundene rundt fremmede folk, på å se for meg dramatiske scenarioer.

Hvis jeg sitter på trikken og det er kø, folk står med sure tryner rundt meg og puster morgenånde på hverandre og ser på telefonene sine, så later jeg som vi havner i en krisesituasjon. Inni hodet mitt altså, alt dette foregår utelukkende inni hodet mitt. Viktig å understreke.

Jeg ser for meg en scene som likner litt på «Speed» hvis dere har sett den filmen? En blanding av «Speed» og «Lost». At vi i denne trikken havner i en krisesituasjon, vi havner i en kjempekrise, hvor vi må overleve og redde oss selv, finne løsninger. Vi står plutselig ansikt til ansikt med døden, eller i alle fall noe veldig farlig, og så må vi som gruppe finne ut av ting.

Jeg skuler så på de ulike medpassasjerene og prøver å se for meg hvem som hadde tatt hvilken rolle. Hvem hadde vært den som begynte å gråte først? Sannsynligvis han store mannen i hjørnet med tatovering på halsen. Han ser sårbar og liten ut under den svære jakka.

Hvem hadde analysert situasjonen og funnet en rømningsvei eller en tyggis vi kunne limt sammen med noe annet så vi hadde sluppet unna krisen (mulig jeg også er preget av «McGyver»)? Det er ganske ofte en liten spinkel og litt eldre dame. Gjerne den eneste som ikke ser på telefonen sin. Hun møter kanskje blikket mitt, og for et øyeblikk glemmer jeg at hun ikke kan se hva jeg tenker, og blir litt flau. Men så bare stirrer jeg tilbake, for å se hvem som trekker seg først. Hvis hun ikke ser bort, så er hun definitivt den som kommer til å fikse biffen når vi havner i krise.

De jentene som fniser bak meg, som har kjempelange øyvipper og like klær, de kommer overraskende ut av scenarioet som de tøffeste. De viser seg å være ekstremt sterke og bærer den gråtende mannen i hjørnet opp på trikkens tak, for å redde ham ut av flammene, som nettopp har inntatt hjernen min. Det hele blir bare mer og mer dramatisk. Kanskje er det en kjekkas der, en sånn tilfeldig søt fyr som står ved døren, og han får tilelt en eller annen helterolle. Selvsagt. Helt til han ikke slipper ut folk som skal av på neste stasjon (det er så irriterende med de som ikke gjør det!! Er det mulig!?), da blir han degradert til en av de som omkommer i flammehavet i siste liten. Sånn går det.

Det kan selvsagt oppstå romantikk i disse scenarioene også, kanskje et eldre par finner hverandre i oppstyret, og husker at de møttes en gang for lenge siden, men aldri egentlig har glemt den kvelden. Og nå møtes de igjen, mellom Hausmannsgate og Brugata, i denne enorme krisen vi alle er stuck i, og så blir de gjenforent. Det hele er fryktelig vakkert og folk applauderer og gråter og det kommer høy musikk, selv om vi er midt i en svært prekær situasjon. Nydelig.

Før jeg vet ordet av det så er jeg fremme på jobb, møtet er over eller det er min tur i køen. Og da er det bare å late som ingenting, jeg går fra mine nye venner, de jeg har kjempet og grått med, og fortsetter dagen som om ingenting har hendt. Kan få lyst til å vinke noen ganger, men herregud, det gjør jeg selvfølgelig ikke. Er jo ikke helt koko heller.

Ha en god dag (og en koselig trikketur), fine folk!

🙂 Thea.

 

6 Comments

Men drinken min får du aldri!

 

Jeg elsker fest, drinker og fjas. Men kun når deltakerne rundt bordet er voksne.

Jeg er skikkelig glad i å drikke alkohol. Jeg elsker følelsen av et kaldt glass hvitvin når det er sommer, jeg er en racer på sangria, elsker cava og kunne ha drukket gin tonic til alle måltider (hvis jeg ikke hadde blitt full, jeg har ikke lyst til å være full hele tiden). Jeg liker selve situasjonen, det symbolske ved å ta seg et glass. Jeg liker følelsen, det man legger i det. Jeg liker lyden av isbitene (i drinker), danderingen av sitronskiver, jeg liker følelsen av at det er noe eget, noe spesielt i den anledningen det drikkes.

Som dere skjønner er jeg ingen avholdsperson. Jeg har faktisk fått mailer og meldinger fra folk som har lest denne bloggen, som mener at jeg i for stor grad skriver om drikking. For man skal helst ikke forgylle alkohol. Alkohol er farlig, og kan misbrukes, det kan føre til skumle situasjoner, avhengighet og et genrelt ræva liv.

Jeg skal ikke holde noen forsvarstale for alkohol, for motstanderne har jo rett i at overdrevent bruk av drinker i livet, kan føre deg galt av sted. Som med så mye annet så er måtehold nøkkelen, så kjedelig som det enn høres ut. Hvert år på denne tiden dukker saker om alkohol, misbruk og sviktede barn opp i avisene. Historier som stikker i hjertet, om små mennesker som føler seg utrygge i sin egen familie når akevittflaska kommer på bordet. Og folk går bananas i kommentarfeltene, enten fordi de er på «Team Avholds» eller på «Team La meg få drekka det jeg vil for faen!!»

Kan man snakke om barn og alkohol uten å bli moraliserende? Det virker som en vanskelig oppgave. For hver gang noen peker på at unger ikke liker at voksne drikker, så reiser internett seg og krever å få være i fred med sin juleakevitt. Vi foreldre kan ta i mot gode råd på sikring av unger i bil, vi passer på at de bruker refleks og spiser grønnsakene sine, men vi vil visst faen ikke ha noen råd som handler om hvor mye VI skal få kose oss på julaften.

Hvorfor er vi så nærtagende? Hvorfor føler vi oss angrepet hvert år, når såre barn forteller om vonde minner fra den jula pappa ble for full? Det handler liksom aldri om oss. Tror vi.

Jeg har prøvd å lage en episode av Foreldrerådet om barn og alkohol, uten å bli en streng tante Sofie som står med pekefingeren mot akevittglasset (det hadde ikke kledd meg). For hvis vi skal kose oss med alkohol, hvis vi med god samvittighet skal la vin og øl og deilige drinker være en del av livet, så kan det være nødvendig å ha tenkt litt gjennom dette, spesielt akkurat nå.

Kan du tenke deg noe verre enn å oppdage at ungen din synes du oppfører deg rart, fordi du har drukket to glass for mye? Kan du tenke deg noe mer skamfullt enn å se usikkerheten deres i øynene fordi du ler for høyt? Eller fordi du lukter merkelig?

Det kan hende det er barn i din omgangskrets som ikke forteller hvordan de har det hjemme i høytidene. Som ikke forteller at de er redde, at de synes det som skal være hyggelig blir kleint og vanskelig, som heller vil legge seg tidlig på julaften enn å åpne alle pakkene, fordi mamma og pappa (eller den fulle onkelen) gjør dem utrygge.

Vi går inn i en uke nå folkens, hvor forventningene er skyhøye, stressnivået er på topp og selskapene mange. Hør på denne episoden, del den med vennene dine, og ta en runde med deg selv.

Så kan du nyte det glasset (eller de glassene, hvis du har barnefri) til det fulle. Velkommen til «Team Akkurat passe».

Skål, og god jul!

 

🙂 Thea.

PS: Hvis du har lyst il å skrive til meg nå og si at jeg fortatt forgyller alkohol og ikke burde drikke, siden jeg er mamma, så kan jeg fortelle deg at jeg ikke drikker med ungen min tilstede. Jeg koser meg heller med alle de nevnte enhetene (men ikke på en gang, det blir krise) når jeg har barnefri. Da smaker det mye bedre.

 

Hør episoden her, gjest i studio er Kari Randen fra Av-og-til.

 

 

 

 

4 Comments

Luke 20: Kunsten å gi faen i listene

 

Denne julekalenderen handler om ting jeg har lært (eventuelt ting jeg burde ha lært) så langt i livet.

Å forbeholde seg retten til å gjøre det man vil, og ikke alltid det man bør, er kanskje noe av det viktigste denne (litt pussige) julekalenderen inneholder.

Jeg mener ikke at du til en hver tid skal sprade rundt med verden som din østers, kaste søppel i fleisen på fremmede folk og forsake dine plikter. Men utover det du er nødt til å gjøre, altså jobbe, ta vare på barn og familie, spise sunne ting og holde deg frisk, de helt elementære greiene vi både bør og vil drive med, så må jeg si at mange mennesker gjør mye unødvendig de hverken trenger eller har særlig lyst til.

Folk går i middager med mennesker de ikke liker, drar på turer de ikke har lyst til å dra på, pusser opp hus selvom de egentlig ikke vil. Jeg vet ikke hvor mange ganger i livet jeg selv har hatt en avtale i kalenderen, som sikkert virket som et hy ggelig initiativ da den ble laget, men som den aktuelle dagen virkelig ikke er noe jeg ønsker å gjennomføre. Noen som kjenner seg igjen?

Man kan skille mellom de avtalene man vet at man blir glad for å ha overholdt, som den treningsturen med en venninne eller å dra på det besøket til en gamel tante man aldri ser, og som faktisk er skikkelig grei. Noen ting er utenfor comfortzone, og det kan være greit å utfordre den. Men det er sjuuuukt mange ting folk (inkludert undertegnede) driver med, som er helt bortkastet.

Jeg er av typen som blir glad hvis folk avlyser avtaler med meg. Hvis folk jeg er glad i, plutselig sender en melding og sier «Jeg orker ikke i dag jeg, har bare lyst til å ligge på sofaen og se på TV», så blir jeg nesten rørt. Jeg tar tilliten til inntekt for vårt nære forhold, og er sjeleglad for at de ikke da velger å være sammen med meg, mens de i hemmelighet lengter etter å være et annet sted.

Jeg vil dra det så langt at jeg faktisk ikke ønsker at folk noen gang skal overholde sosiale avtaler med meg på grunn av plikt. Jeg vil at folk skal henge med meg fordi de har skikkelig lyst. Og så håper jeg at de føler det samme, når jeg (ganske ofte) endrer på planene, fordi det dukker opp noe som akkurat da passer bedre.

I går skulle jeg egentlig gjøre en hel del fornuftige ting, forberedelser til julen, jeg skulle jobbe en del på kvelden, jeg skulle definitivt få handlet mat. Alt er ting på en liste over gjøremål, som hadde vært bra å komme gjennom (noen ville ment det var nødvendig). Men så hadde Tidemann og jeg det så sjukt hyggelig. Sånn helt utrolig fint. Vi handlet noen gaver, skravlet om livet, om forventingene til uken som kommer. Stemningen var helt og holdent harmonisk mellom oss, i skarp kontrast til de andre julestressa folka på kjøpesenteret.

Da vi kom hjem tente vi lys, bygget lego og lagde middag på snippen, som vi spiste på gulvet, mens vi så på Snøfall. Jeg ville ikke slippe tak i den stemningen, for følelsen av total harmoni er sjelden når man har barn, og listene er lange og julestresset presser på. Nettopp derfor ble det skikkelig viktig å drite i «burde» og heller gå for «ville».

Vi leide den første Harry Potter-filmen, lå oppå hverandre i sofaen, men Knut på toppen, og koste oss glugg, mens verden drev i vei utenfor. Og da han endelig var i seng, så lagde jeg meg kakao og leste Morgenbladet i sofaen. Herregud så deilig.

Det er så sjukt viktig å holde prioriteringene på stell. den damasken strykes? Er du nødt til å møte de perifere vennene dine før jul? Trenger du egentlig å dra på den jobblunsjen med dine gamle kollegaer? Og har du virkelig lyst til å lage alt sammen fra bunnen? Nei, nettopp.

Dropp de tingene som ikke er viktige for deg, som du bare tror du må drive med, og gjør akkurat det du vil. Spesielt nå. For oppskriften på høye skuldre, brutte forventinger og sure unger (og andre), er nettopp å jage rundt og gjøre ting du egentlig ikke har lyst til, fordi du tror andre synes det er viktig.

Og du blir et mye mer fornøyd menneske hvis du bare ser en julefilm på sofaen, drikker noe digg, tar deg en blund (det er luksus det!), eller leser en bok. Og fornøyde mennesker er det beste jeg vet.

Sånn.

Ha en fin dag, husk at dere er kremen av internett!

🙂 Thea.


Velkommen til en slags julekalender! Lukene vil åpnes her hver morgen klokka 07.00 (men deles muligens ikke på facebook før noe senere, det vil si når jeg står opp). Håper dere liker den, da må dere gjerne dele og invitere vennene deres (hvis ikke kan dere bare klikke dere videre på internett, det er null stress). God førjulstid, fine folk!

 

 

 

 

Luke 19: Den viktige kilingen

 

Denne julekalenderen handler om ting jeg har lært (eventuelt ting jeg burde ha lært) så langt i livet.

Med fare for at dette begynner å likne på en håpløs selvhjelpskalender (hjælp!), så er det en ting jeg føler for å skrive om. Jeg synes selvhjelps-bøker er kleine, og enda kleinere synes jeg det er med folk som gir svulstige råd, spesielt hvis de egentlig ikke er eksperter på området (og du ikke ba om råd i utgangspunktet).

Likevel altså, her kommer en luke som kanskje ligger i grenseland på det området (skipp videre på internett hvis du vil, nå er du advart).

Noen få ganger i livet så står man i sutuasjoner hvor det kiler litt ekstra i magen. Kanskje er det ikke kiling for alle, kanskje suser det i hodet på noen, kanskje merkes det helt andre steder for andre, men for min del må det beskrives som kiling. Kanskje et sug liksom, nederst i magen.

Jeg kan telle på litt over en hånd, de gangene det har skjedd, sånn på ordentlig. Det har vært når jeg har stått i situasjoner, hvor en mulighet har presentert seg, som jeg vet jeg egentlig ikke er helt klar for, men som jeg har lyst til likevel. Det skjedde for eksempel da jeg var 22 år og var på årsmøtet på radiOrakel. Vi skulle velge ny redaktør, og jeg fikk en oppfordring fra en av de tøffeste damene der. Hun mente jeg skulle stille til valg.

Jeg var ung og uerfaren, usikker, og følte meg absolutt ikke klar for (eller verdig) den jobben. Men jeg kjente den kilingen i magen. Det var første gang jeg hoppet uti en sånn utfordring, med lukkede øyne, bare fordi jeg ikke kunne leve videre uten å ha prøvd. Jeg husker hele kvelden som en film mer enn som virkelighet. Men jeg ble redaktør, bare så det er klart.

Heldigvis er jeg ikke sånn med strikkhopp, dop eller fartsfylte greier, jeg søker ikke crazytown-opplevelser, og er på ingen måte en adrenalinjunkie. Men de gangene i livet hvor muligheter har kommet min vei, være seg å flytte til utlandet, si ja til å få et barn, hoppe ut av en jobb og inn i en annen, eller starte denn bloggen og etterhvert Foreldrerådet, de har alle innebåret den samme kilingen.

Den kommer alltid akkompagnert med usikkerhet, frykt, både for å feile, for å bli misforstått og for ikke å være bra nok. Noen ganger blir det overveldende, da jeg gikk gravid med Tidemann kjente jeg på skikkelig mye usikerhet. Jeg var så utrolig redd for å ikke få det til, ikke bli den mammaen jeg følte jeg burde være.

De tingene jeg har lært at hjelper meg, når jeg blir pissnervøs, usikker og klein, er blant annet å stille meg selv retoriske spørsmål som; Kommer du fortsatt til å ha familien din når du gjør dette? Kommer søstrene og foreldrene dine fortsatt til å like deg? Kommer du til å ha sofaen din, med pleddet og sånn, hvis du går for denne idéen? Kommer du til å fortsatt være frisk og ha kroppen din i behold? Kommer vennene dine fortsatt til å elske deg? Er det muligheter for at dette kan bli skikkelig gøy?

Svaret på de spørsmålene er som regel ja (hvis ikke dropper jeg det ganske fort). Det er nemlig sånn at risikoen man føler, ofte handler om ego, selvbevissthet og andre ting som egentlig ikke bør få styre livet (mener jeg i alle fall).

Vi er på vei mot et nytt år, og jeg er egentlig ikke så fan av nyttårsforsetter, for jeg mener de kan gjøres hver dag (man trenger ikke vente til den overvurderte kvelden hvis det er noe man vil forandre). Men man får kanskje en ekstra piff med blank kalender, og jeg vil bare så innmari oppfordre dere til å ta sånn kiling i magen på alvor.

Du kan bruke mine kontrollspørsmål hvis du vil, eller finne på dine egne, men hvis du kjenner at du har et prosjekt, en idé, noe som ligger langt nede i magen og ulmer litt, så må du bare kjenne etter ass. Den følelsen kommer ikke så veldig ofte, og jeg tror det er ganske viktig å ta den på alvor. Tenk på alt det kule som kan skje!

Livet kan bli rimelig gøy hvis man bare legger fra seg selvbegrensningen et øyeblikk.

Ha en god mandag folkens!

🙂 Thea.

 


Velkommen til en slags julekalender! Lukene vil åpnes her hver morgen klokka 07.00 (men deles muligens ikke på facebook før noe senere, det vil si når jeg står opp). Håper dere liker den, da må dere gjerne dele og invitere vennene deres (hvis ikke kan dere bare klikke dere videre på internett, det er null stress). God førjulstid, fine folk!

 

2 Comments

Hogst, kakao og mission

 

Hvorfor kalles sånne luer for bjørnefitter? Kan noen forklare meg det?

Vi har noen gamle tradisjoner i vår familie, som holdes i hevd uansett hva som skjer. En av dem er juletrehogst siste søndag før jul. Da samles fjerne og nære på Bjerke Bruk i Ytre Enebakk, vi stikker til skogs og hugger trær, før vi spiser julekaker og drikker varm kakao med krem (og en skvett Brandy hvis man vil) etterpå.

I mange år tok vi bare de trærne vi synes synd på. Det førte til at vi alltid hadde skeive trær med fire topper. Nå har vi blitt kyniske og går for de fineste.
Etter hogst i skogen venter julekaker, smørbrød og varm kakao med krem. Skulle ønske livet mitt var sånn hver dag.

Det var en periode alle både søstrene mine og jeg garantert var fyllesyke den søndagen, da husker jeg Pappa plukket oss opp hist og pist, og vi sto hutrende med fylleangst inne i skogen i Enebakk og røyket sigg, mens han hugget tre alene.

Vi lærte etterhvert (blant annet at den kakaoen med Brandy ikke smaker så godt da, men gjør desto bedre), og så har vi blitt voksne og klarer å planlegge litt bedre. Som regel i alle fall.

Se på dette her! Som å være med i en film fra gamledager, får lyst til å gå med kjoler og underskjørt og gifte meg med en godseier (neida, bare litt).
Ingen vet at han på dette bildet har en cookie i lomma og planlegger å krype under bordene for å klype folk i tærne.

I dag hadde flere i familien lest morgenens luke i kalenderen, og kikket skeptisk på meg når vi snakket sammen. Det er kanskje ikke så lurt å dele triksene mine her? Joda, det får gå. Juletrehentingen er generelt et arrangement hvor praten går av seg selv, folk er varme, greie og gode på skravling.

Vi behøvde ingen «missions» i dag, men Nanna klarte ikke å dy seg, og ga en til Tidemann. Vår amerikanske onkel baker nemlig verdens aller beste cookies, som vi bare smaker på dette årlige treffet, da har han med seg en boks. De blir borte på null komma svisj, og er sånne du blir så hekta på at det nesten gjør vondt (jeg skal prøve å smiske oppskriften ut av ham, og dele den her).

Så Nanna oppfordret Tidemann til å ta med seg så mange cookies han kunne i lommene sine (hun var fysen på niste i bilen på veien hjem). Heldigvis var han så opptatt av de andre barna, av å løpe og gjemme seg og krype under bordet og klype slektninger i tærne, at den ene cookien han fikk plass til ble reddet ut før den smeltet inn i låret hans (og alt han kom inntil).

Nå har vi landet i sofaen, til en liten legobyggingsøkt før Snøfall. Fy fader, jeg er så spent på om de finner Julenissen, nå er det faenmeg på tide! Julius 4 president!

God søndag folkens, husk at helgen varer helt til du går og legger deg!

🙂 Thea.

God søndag!!!