4 Comments

Alt man ikke trenger

 

To stykk entusiaster bygger fete fantasi-ting
Vi trenger egentlig bare lego.

Man kan fort surre seg inn i forventninger som er helt koko i våre dager. Ikke bare når det gjelder alt man skal ha gjort, hvordan man skal se ut, og hvor imponerende det hele skal være, men også når det gjelder planer for en helt vanlig helg.

Jeg kan kjenne på det sjæl, jeg planlegger aktiviteter fra morgen til kveld, fordi jeg gjerne vil være en sånn mamma som finner på gøyale og kreative ting for ungen sin. Men har jeg egentlig spurt ungen min? Ikke alltid.

For barn må jo være minst like slitne som voksne etter en lang uke, med skole, AKS, aktiviteter, lekser, og forventninger fra alle kanter? Hvis jeg blir svidd i hjernen etter en uke med litt flere møter enn normalt, hvordan har egentlig barnet mitt det da? Siden fjeset mitt var grått av stress etter ukas strabaser, har vi denne helgen gjort noe litt annerledes; vi har tatt det helt ned.

Vi har slumret i sofaen, perlet opp nesten alle perlene vi har, gått i pysjen, laget noen snøballer av snøen vi fant på tunet. Vi har hvilt, skravlet og tegnet. Vi har lekt kileleker, hørt på musikk og ryddet på plass ved. Helt til i dag, for i dag hadde vi faktisk en aktivitet på programmet.

Etter tre timer på Kids Expo i Lillestrøm, var jeg sikrere i min sak om stress, enn jeg noen gang har vært før. Der så jeg fjesene til hundrevis av andre foreldre, og stemmene til like mange barn, og det handlet stort sett om at vi må forte oss hit, og vi har ikke tid til det der. «Jeg sa vi skulle ta sukkerspinnet etterpå, kan du høre etter, vi skal jo faktisk ha det HYGGELIG!!!!!!!!» ropte en mamma til sin sutrende datter midt i kaoset. Idyll over hele linja, med andre ord.

Mellom rader av leker, spill, avanserte aktivitetsopplegg og fancy maskiner, som både gjør ungen din smartere, raskere og sterkere, bøker som stimulerer både det ene og det andre, klatrestativ, elektriske biler for barn og intelligensfremmende spillbrett med kopper, så ble det rimelig klart for meg; det er ikke dette vi trenger.

Vi slo oss ned ved legoen, der vi hører hjemme, og bygget rare ting. Så dro vi hjem til søndagsmiddag, kveldsbad og peis. Etter nattasang så sovnet Tidemann, for en gangs skyld ikke helt utslitt etter dagens strabaser. Han fortjener jo å koble av han også? Han fortjener å være uthvilt etter helgen. Det er nye tanker for meg dette her, og det føles nesten ulovlig å legge opp til en hverdag med mindre på planen. Har vi blitt for aktivitetsorienterte? Er jeg inne på noe? Eller er dette en måte å prosjektere egne behov over på ungen min? (please si fra hvis det er det jeg driver med)

Nå skal jeg drikke kaffe og se på lineær-TV, som man gjorde i gamle dager. Da kalte med det jo bare for TV, egentlig. Det er noe sykt deilig med å ha en avtale med TVen på en søndagskveld på et spesifikt tidspunkt. Må forte meg nå, legge på noen kubber til, for snart begynner det.

Det føles trygt og gammeldags. Jeg kommer til å ha litt kjærlighetssorg over Nobel etter kveldens episode. Hva er kuren for serie-kjærlighetssorg? Kom gjerne med tips.

Håper dere gjør rolige og gammeldagse ting folkens, at dere hviler kropper og sinn disse siste timene før en ny uke starter. Det er lov å vente med arbeidsoppgaver og kjedelige aktiviteter til i morgen. Man må huske hvor viktig det er å gjøre ingenting.

God søndag!

🙂 Thea.

Peis, sofa og kaffe. Verdens eldste triks mot stress.
Peis, sofa og kaffe. Verdens eldste triks mot stress.

 

 

 

Frossen grill og varm kakao

 

Noen mennesker er sånne som alltid har verandaen på stell. Jeg er ikke en sånn.
Noen mennesker er sånne som alltid har verandaen på stell. Jeg er ikke en sånn.

Da er det i gang igjen. Tiden med ull innerst og vanntett ytterst, og glatte trapper og bållukt i luften fra rykende peiser og piper rundt omkring. Den tiden som først er digg, som minner deg om jul, og du får dugg i øynene når du går utenifra og inn, og stikk i nesa når du går innenifra og ut.

Den tiden hvor du husker at vinterskoene er for kalde ute og for klamme inne på jobben, så føttene er enten litt svette eller litt frosne, og strømpebuksa henger litt nedenfor skrittet, men det ser jo ingen for man har kjole utenpå og gjør sure miner til slett spill blant fremmede.

Hver gang jeg tar heisen og dørene lukkes (ja, for jeg er en sånn som tar heisen, det er derfor heiser fins, sånn at folk kan ta dem), så står jeg og jukker meg nedover i strømpebuksen, prøver å dra den høyt opp under puppene, feste den der, så den har sjangs til å holde seg oppe i kanskje en halvtime. Noen ganger rekker jeg ikke bli ferdig med justeringen, med halingen og draingen og festingen, før noen kommer inn i heisen, hvor jeg med røde kinn og skjørtet på snei forsøker å late som ingenting. «God morgen!» sier jeg da, som om jeg har alt på stell og rumpa ikke er nesten bar under kjolen.

Noen mennesker er sånne som pakker bort sommeren i perfekt timing til høsten, og har følelsen på når høsten slutter og vinteren begynner i fingerspissene, så ulltøy og støvler og vottene de kjøpte i fjor, ligger perfekt til i gangen når den første snøen faller. Jeg er en sånn som nettopp tok ut grillen, og fortsatt ikke har kjøpt ny gasspatron til den, for det rakk jeg ikke før sommeren var over. Har faktisk hatt det på planen hver lørdag siden mai. Nå står jo grillen der ute, med snø på, så nå kan den like gjerne bli der. Kanskje jeg får kjøpt ny gass før våren kommer? Da er jeg i så fall helt klar for neste grillsesong. Det blir bra.

Jeg er heller ikke en sånn som kaster gamle planter med for eksempel lavendel (den som ligger på gulvet der), men tenker at jeg skal tørke den og lage noe som lukter godt, så den ikke har dødd i solsteken forgjeves. Men solsteken som drepte lavendelen gjorde jo det i juli, og der har den ligget til nå, og den ble ikke brukt til noe likevel og nå er det snø. Den får ligge der litt til.

Noen klager veldig når vinteren kommer. Men jeg er ikke sånn egentlig. For kakao er så godt (og jeg kan drikke melk igjen), og endelig kan vi perle inne, se på tv og ha gammeldags fredag med peis og Beat for Beat. Da jeg var barn så hadde vi sånne fredager, og Mamma fyrte i peisen og spiste potetgull fra en liten skål, og vi satt i hver vår sofa og så på Ivar Dyrhaug og følte oss trygge.

I morgen er det lørdag, og ungen min og jeg har ingen planer hele dagen, og vi trenger ikke gå ut hvis vi ikke vil. Og vi trenger i alle fall ikke skaffe gass til grillen, for den skal vi jo ikke bruke før til våren uansett.

Uansett om du er ute på vift med en ny flamme, eller hjemme i sofaen med en gammel, uansett om du skal sove eller feire eller jobbe denne helgen, så håper jeg den blir god. For den er kort, og det er faktisk ganske viktig å gjøre akkurat det man vil. Så kan verandaen eller vinterklærne vente en dag til.

God fredag, folkens!

Hei vinter, hei elskede kakao.
Hei vinter, hei elskede kakao.

 

 

22 Comments

Når alt godteriet havner i søpla fordi du failer som mor

 

Jeg skal bare ligge her og skamme meg litt
Jeg skal bare ligge her og skamme meg litt

Leste i dag at blogger Anne Brith hadde kastet halvparten av sønnens Halloween-godteri i søpla, fordi det ikke var pakket inn i plast. Saken ble delt av Nettavisen og folk slenger dritt i kommentarfeltene, både den ene og den andre veien. Kort oppsummert har du de som er helt enige med henne, som synes det er dritekkelt å tenke på hvem som har tatt på det godteriet og hva det kan inneholde, du har de som mener hun er overbeskyttende og burde ha juling (seriøst, folk skriver om juling) og så har du de som benytter anledningen til å spre generell galle om Halloween-feiringen, for å verve flere mennesker til julebukk-sekten.

Her havnet alt godteriet i søpla i dag. Alt sammen. Som dere kan se, så ble det heller ikke kildesortert korrekt, og det var for det meste innpakket i fancy sølvpapir og cellofan. Det er ikke fordi jeg plutselig ble dritnervøs for bakterier (jeg tror ungers immunforsvar har godt av noen utfordringer, egentlig). Det er heller ikke fordi jeg plutselig byttet all godisen ut med gulrøtter og bestemte at vi skal ha null sukker i denne husholdningen. Godteriet havnet i søpla fordi jeg ble forbanna, og nok en gang; failet min jobb som mor.

Resultatet av at man ikke automatisk får en mastergrad i pedagogikk når man føder barn
Resultatet av at man ikke automatisk får en mastergrad i pedagogikk når man føder barn

Jeg kan lire av meg unødvendige sanksjoner når jeg blir sint. Når jeg ikke blir hørt, når jeg ikke har mer tålmodighet igjen, når det som skulle bli hyggelig bare blir stress, ja da hender det at jeg blir urimelig. Jeg kommer med dumme forslag til konsekvenser, og så føler jeg at jeg blir nødt til å håndheve dem. Er det noen som kjenner seg igjen? Eller gjelder dette bare meg?

Det er (dessverre) ikke sånn at man føder en unge OG får en mastergrad i pedagogikk samtidig, den sklir ikke ut sammen med morkaka liksom, som en slags tilleggspakke til støtte på stressa dager. Det er ikke sånn at vi foreldre, alltid klarer å gjøre det som er best i forhold til gjeldende oppfatning av hva barnets utvikling har godt av, eller hva eksperter mener er riktig. Vi burde selvsagt det. Vi burde vite bedre, burde jobbe hardere med oss selv, burde tenke oss bedre om og til enhver tid ha en reflektert holdning til vårt ansvar som foreldre, og til forholdet vi har til våre barn. Jeg må likevel rekke opp hånda foran dere alle sammen og si; jeg klarer ikke alltid det.

Jeg prøver så hardt jeg bare kan, ingenting er viktigere for meg å få til i dette livet, enn å være en smart og klok og flink mamma. Men jeg får det ikke alltid til. Jeg går på trynet, gjør dumme ting, driter meg ut.

Jeg skremmer ikke ungen min, han blir ikke redd eller noe sånt, men det hele kan bli veldig dumt. Jeg kan opptre veldig korttenkt, rett og slett. For eksempel når jeg kaster helt brukbare ting i søpla.

Etter at bøtta med det elskede godteriet hadde forvunnet ned i søppelskuffen (under overraskende lite protest, faktisk), og ungen gikk i seng, så ble vi venner igjen. Det blir vi jo alltid. Og både barnet mitt og jeg sier unnskyld (denne gangen ble det mest meg). Vi snakker gjennom kveldens strabaser, analyserer hva som gikk galt, forteller hverandre hvordan vi føler oss, gir hverandre klemmer, og funderer på hva søppelmannen kommer til å si hvis det ligger masse godteri i både den grønne og den blå posen. Og så går verden videre.

Det vil si, først må jeg pille ut alt det godteriet av søpla igjen, tørke av smuler og skitt, og legge det tilbake i godteskuffen. For er det noe jeg i det miste kan lære ungen min, så er det at man må prøve å rette opp dumme ting man gjør. Og så er de matrestene sikkert bra for immunforsvaret hans. Eller?

Nå skal jeg bare skamme meg litt, og så er det snart en ny dag. En ny dag med nye muligheter til å gjøre den viktigste og vanskeligste jobben i verden (eventuelt en ny mulighet til å faile som mamma).

Takk for meg.

PS: Hvis du har lyst til å følge denne bloggen på facebook, så må du gjerne det (hvis du er en hyggelig og søt person). Jeg kan ikke love at du blir hverken en bedre forelder, rik eller tynn av det, men jeg blir glad 🙂