4 Comments

Lærer man aldri? Seriøst?!

 

Noen ganger er det innafor å ta bilde av et fint hjørnet i huset.
Noen ganger er det innafor å ta bilde av et fint hjørnet i huset, der det står blomster man har kjøpt selv. Spesielt hvis de andre hjørnene ikke er så fine.

Dette er muligens et litt selvsentrert innlegg, hvis du har lyst på bevingede ord om de store hendelser i verden, så bør du lese andre steder på internett. Det får du ikke her i dag. Hvis du derimot har lyst til å høre om hverdagsmaset til en medium blogger og alenemor; ja da er du hjertelig velkommen.

Det har seg slik, mine venner, at jeg ganske ofte overvurderer meg selv. Jeg overvurderer egen kapasitet, egen ordenssans, egen evne til å løse problemer på stående fot, og det kan føre til nederlag. Stort sett fører det til at jeg vandrer relativt bekymringsløst rundt i livet, det skal sies, og det er jo bra. Men så får jeg en smell innimellom, livet setter meg litt på plass.

For eksempel kan jeg tenke at jeg har tid til alt. Jeg regner liksom med at jeg har tid til jobb, barn, fritidsaktiviteter, podcast, blogg, fest, de gode samtalene, rydding i hus og skap, gode venner, alenetid, rekreasjon og kanskje til og med nye relasjoner. Gjerne på en og samme helg. Hvor får jeg det fra? Etter å ha levd i snart 34 år, så burde jeg vel være litt bedre til å budsjettere? Jeezes.

Det som skjer, når jeg da (innimellom) innser at jeg ikke får til alt jeg regner med jeg skal få gjort (eller at jeg får det til, men at jeg ikke koser meg med det), er at jeg blir sur. Sur på meg selv, sur på timeplanen, sur på oppgavene. Helt irrasjonelt, det er ingen som har bedt meg om å blogge, lage podcast, møte venner, kokkelere treige retter eller holde orden i skapet, det er ting jeg har funnet på helt selv. Men jeg blir likevel pottesur, nesten trassig, og ser meg om i rommet etter en å skylde på. Da er det lurt å ikke være i nærheten forresten, for jeg er skikkelig god til å overbevise andre om at det er deres feil.

Når hverdagen i tillegg byr på noen komplikasjoner, som ekstra kaldt vær, juleavslutninger, bursdagsfeiringer og høytid generelt, så kan lasset velte. For ikke å snakke om hvis ungen min bestemmer seg for å teste grensene midt oppi morgenlogistikken, da velter ikke bare lasset, men vognen og hesten og kusken og pisken og futen og hele sulamitten også.

Sånn har det vært i dag. Og i går. Jeg svirrer rundt og skuler på fremmede, som om det er deres feil at jeg har hull i strømpebuksen og ikke fant den ene votten, måtte droppe morgenkaffen og kranglet med barnet mitt. Jeg kan til og med føle at det er deres feil. Det lyner fra mine trøtte sprekkeøyne på trikken. Nåde den som skumper borti meg (eller smatter med tyggis), da får du høre det.

Heldigvis så kommer jeg til meg selv igjen på et tidspunkt. Da kjøper jeg kanskje noen blomster, setter noen grenser, avlyser noen avtaler, og lukker datamaskinen. Og etter noen timer, kanskje et døgn, så har tåka lettet fra hodet, jeg innrømmer mine egne feil, og prosessen starter på nytt. Jeg innbiller meg at jeg blir litt bedre fra gang til gang, at jeg liksom lærer, men det tror jeg egentlig ikke. Etter et par dager er jeg i gang med å fylle opp kalenderen igjen.

Det er en evig runddans av overambisiøse planer, kokepunkt og skuffelse, forsoning og så påan igjen. Da jeg kom hjem i dag, med blomsterkvistene under armen og nyvunnen innsikt i meg selv, så hadde Tidemann en overraskelse. For mens jeg har stresset rundt og skult på fremmede folk, så har Mommo og han laget julekalender. En helt egen pakkekalender til MEG!!! I flere uker har de konspirert, hatt hemmeligheter, jobbet i smug. Stoltheten i den lille kroppen hans var så stor at jeg begynte å gråte.

Og så kom jeg på at det egentlig er det eneste på listen min over gjøremål som betyr noe; at jeg får være sammen med ham. Det skal jeg fadermeg huske på når julestresset for alvor setter inn.

Takk for at dere gidder å lese om mine selvsentrerte issues, det føles fint å dele hverdagen. Jeg er forhåpentligvis ikke den eneste med litt for mye på planen fremover? Hvis du føler deg truffet vil jeg bare si; du har ikke tid til alt. Du blir bare sur. Lær av mine feil, jekk deg ned før livet gjør det, og vær sammen med favorittmennesket ditt.

Og så kan du kanskje minne meg på det om tre dager når jeg har glemt mine egne kloke ord?

God tirsdag, folkens!

🙂 Thea.

Han har laget pakkekalender til meg, og jeg føler så mye kjærlighet at jeg nesten sprekker.
Han har laget pakkekalender til meg, og jeg føler så mye kjærlighet at jeg nesten sprekker.

4 Comments

  1. Her er du ikke alene! Jeg trodde jeg ikke stressa så mye med hverdagsmas og førjulsopplegg,men nå kjenner jeg det siger på allerede. Fikk nesten lyst til å dytte til en dame som stod og smilte stolt på bussholdeplassen og sa at hun var ferdig med julegavene for lenge siden.. Jeg skulle gjerne visst hvorfor vi lager så mye mas for oss selv. For du har helt rett;det er vi selv som lager alle disse umulige planene. Med så mye greier så blir det ikke kos,men stress..

    1. Ja!!!! Vi er helt håpløse. Men det er deilig at vi ikke er alene i alle fall 🙂 Så får vi prøve å huske på at det faktisk er noe vi selv kan gjøre noe med (hvis vi vil). 🙂 <3 Lykke til med strabasene Siv!

Legg inn en kommentar