5 Comments

Kjære renholdsarbeidere og vaskepersonale (eller riddere om du vil)

 

Jeg kan gi dere en innføring i både Tinder og Happn etterhvert, men det er lurt å ta det litt med ro nå i starten.
Min indre skammekone surner nå, men det driter jeg i.          #sponset

Jeg har tenkt en del på hvordan jeg skal skrive dette på riktig måte. For det er en skam i meg, det bor en liten vaskekone inni meg, som skammer seg over at jeg ikke (alltid) vasker huset mitt selv. Og den lille, gammeldags vaskekona, eller representanten for moralpolitiet om du vil, hun er standhaftig. Hun mener at hvis jeg ikke alltid vasker mine egne gulv, da bør jeg i alle fall holde kjeft om det. Da burde jeg gå med lutet nakke og ikke se folk i øynene, for jeg er et stusselig og dorskt menneske. Hun vil at jeg skal tie om dette. Men det kan jeg ikke gjøre, for jeg kan ikke la henne vinne. Og jeg har noe på hjertet:

Kjære dere som jobber med å vaske, dere som jobber med å holde ting på stell, ordne opp, feie ut og rense, dere som kommer inn i kontorer og hus, til støvdotter, kaffesøl og smuler; dere fortjener en hyllest. Rett og slett en hyllest.

Når mitt slitne mammafjes, med sovetriper, vindskeiv sveis og harehjerte , vet at den dagen nærmer seg, så blir jeg nesten litt forelsket. Når jeg vet at hjelpen er på vei, ridderne som skal bistå meg i kampen mot min egen skitt, mot Knuts kattehår, mot min unges fete fingermerker, på skap og alle andre steder, er på vei mot akkurat mitt hus, da får jeg sommerfugler i magen.

Skammekona i sjela mi stikker noen nåler, men gleden over at hjelpen er på vei, er større enn hennes moralpreken. For kjære rengjørere, dere er MAGISKE. Uansett om dere jobber hjemme hos noen, på kontorer, på sykehus, hos rike og ufyselige folk, eller hos slitne barnefamilier; det er dere som faktisk holder hjulene i gang. Vi ser dere ikke alltid, kanskje et vennlig fjes når man er på vei ut fra kontoret eller blir sittende noen timer over vanlig arbeidstid, kanskje vi møtes i døra når jeg skal gå, og du skal inn i mitt hus, og jage mine hybelkaniner på dør. Vi snakker lite med hverandre, i forhold til hvor nær relasjonen egentlig er.

Jeg har hatt vaskehjelp før en gang, for flere år siden, og da var jeg så redd for å snakke med vedkommende at jeg gjemte meg i kjellerboden i  bygården, hvis jeg kom hjem før hun var ferdig. På den tiden var skammekona i mitt indre veldig mektig, hun sto med pekefingeren og synes ikke jeg gjorde det bra på noen områder, hverken som mamma, kvinne, kjæreste eller medmenneske. Så da sto jeg der nede i den råtne kjelleren og prøvde og ikke tisse på meg, bare for å ikke måtte møte blikket til den som hadde gjort hjemmet mitt strøkent igjen. Det kjenner jeg at jeg faktisk skammer meg litt for nå, på ekte. Men nettopp derfor er dette brevet til dere viktig for meg å skrive.

Dere får kanskje ikke høylytt applaus, det kan hende flere folk enn meg har skammekoner inni seg som hindrer dem i å slå av en prat. Det beklager jeg, men det handler altså om oss, ikke dere. Den lykken dere gir oss, den følelsen jeg kjenner på, når jeg kommer inn døren til mitt eget hjem annenhver onsdag, den er som et filmøyeblikk. Jeg skuer utover mine egne gulv, som blankt ønsker meg velkommen, og jeg kjenner på en hvinende fryd av at det er her jeg bor. Sist gang tok jeg faktisk av meg skoene og danset litt inn i stua, helt alene, mens jeg smilte fra øre til øre.

Tusen takk!! Tusen takk for at dere gjør dere flid, for at dere er så grundige, for at dere sørger for at vi ikke gror fast. Takk for at dere redder teppene i åpne kontorlandskap landet rundt, takk for at dere tar krigen mot det ekle, mot det støvete, takk for at dere holder familielivet, hverdagen, næringslivet, sykehusene, eldresentrene og landet vårt i gang. Jeg vet jeg har mange med meg når jeg sier dette, det er bare at deres indre skammekoner holder tungene deres fast med sine moralske og spisse klyper, så jeg sier det fra oss alle sammen: TUSEN TAKK!!!!!!

Måtte dere få lønn i form av masse penger (dere burde i alle fall tjene like mye som en middels medieperson som meg selv), lange liv, god helse og store mengder kjærlighet.

Stor klem fra meg (og min nå svært oppgitte indre skammekone).

God helg!!

🙂

 

Dette innlegget er stolt sponset av Freska

 

5 Comments

  1. Hei Thea, jeg kjenner at jeg må skrive dette, selv om det føles litt som å slippe en smygerfis i hyggelig lag… Vi har gjort masse research for å finne et vaskebyrå som betaler vaskerne sine tarifflønn og ansiennitetsøkning (altså ikke bare et «hvitt» byrå i en full av skattenusk-bransje, men et sted som faktisk gir skikkelig lønn til renholderne sine, og mer lønn når de har erfaring i firmaet). For tarifflønnede vaskere betaler vi 1250,- pr besøk, og da kommer to stk og vasker i én time. Dvs en timepris pr pers på 725,-. Freska som sponser deg tar kr 399,- pr time…?Jeg mener ikke å bæsje på leggen din, altså! Kanskje har du sjekket dette? Kan jo være jeg betaler høy timepris, men jeg syns Freska er så rimelige at jeg begynner å lure. For jeg er bare så enig i det du skriver! Men det holder jo ikke at byrået betaler skatt om ikke de ansatte får tarifflønn… God helg i rent hus 🙂

    1. Heihei,

      Vi betaler tarifflønn til alle ansatte, altså 174,2kr per time. 525,- mener du? Antar du bruker CityMaid?

      Grunnen til at vi klarer å overleve er at vi har veldig lav margin og minimalt med kjørekostnader, våre renholdere bor i områdene de jobber. Det er litt av konseptet, slik at man slipper å kjøre på kryss og tvers av byen og betale både bompenger og kjørekostnader.

      1. Så bra, Erik. Takk for informasjonen! Siden du spør: Vi bruker et byrå som nå heter Canny renhold. Du har nok rett i at det er i beregnet kjørekostnader i prisen vi betaler, for de er basert utenfor Oslo. Hvis vi noengang skal skifte vaskere skal vi vurdere Freska 🙂

Legg inn en kommentar