5 Comments

Selvskryt is the new black (spør du meg)

 

Det er lov å være fornøyd!!!
Det er lov å være fornøyd!!!

En venninne av meg sa forleden; «Det er så deilig å være sammen med deg, for da er det liksom lov til å skryte av seg selv». Jeg hadde ikke tenkt over at vi satt og skrøt i det hele tatt, vi fortalte hverandre om livet, om ting vi hadde gjort i det siste og om oppgaver vi hadde løst. Vi solte oss kanskje litt i glansen av ting vi er stolte av, vi applauderte hverandre og snakket hverandre opp. Er det ikke sånn venninner driver med? Er det å skryte? I så fall mener jeg vi burde drive med det i MYE større grad.

Det er ingenting som er så unødvendig som å holde kjeft om ting man er fornøyd med, spør du meg. Det er jo DET vi må snakke mer om!!!

Misforstå meg rett, man trenger ikke klinge i glasset og holde tale om egne meritter ved hver anledning, men det må da være lov å fortelle om ting som går bra? Fortelle at man er fornøyd, at livet er fint og at man føler hverdagen fungerer som den skal? Jeg forteller ofte om ting jeg er stolt av, om ting jeg får til, som jeg liker med mitt eget liv, og jeg applauderer like ofte andre som gjør det samme. Det gjør meg skikkelig glad når det går bra med noen jeg kjenner, når de får seg nye kjærester, koser seg i hverdagen, endelig får til noe de har kjempet for eller nailer jobben sin.

Så lenge man ikke lyver, så lenge det er ektefølt og ærlig, så er det helt fantastisk å høre at folk har det bra.

Det er så mange ting vi (inkludert meg selv) snakker om, som handler om hva vi ikke får til, hva vi ikke er, hva vi skulle ønske vi hadde eller fikk til eller hva det nå er. Da er det viktig å snakke om det vi får til, det vi er, det vi kan og det vi har naila også. Ellers blir jo balansen helt håpløs, og vi går rundt som Tussi i Hundremeterskogen hele gjengen, og sukker over at andre får seg nye jobber, kule ting eller er stormforelskede i sine nye flammer (jeg innrømmer at jeg kan surne på par som råkliner rett ved siden av meg, men det handler mer om smattelydene, enn at de er lykkelige).

Selvfølgelig er ikke livet alltid bare fryd og gammen, det er ofte skikkelig irriterende, vanskelig, noen ganger trist og kjedelig. Og da er det selvsagt fint å snakke, trøste, skravle, gråte og få det ut. Minst like viktig er det motsatte; backe folk som gjør det bra, har det bra og føler seg bra. Er dere ikke enige?

Jeg prøver å spare på venner som unner andre gode ting. Jeg har rett og slett ikke plass til de som skuler og surmuler og bare blomstrer når folk er lei seg. Jeg er en type som vil ha det mest mulig gøy i livet, og da må jeg nødvendigvis ha folk rundt meg som heier hverandre frem, klapper hverandre på skulderen og er rause. Så må gjerne andre velge å være venner med de som liker å klage, som himler med øynene over folk som har det bra og som synes entusiasme er «slitsomt». Så lenge jeg slipper.

For å avslutte med litt selvskryt; jeg har den siste uka installert en oppvaskmaskin helt alene (!). Man skal helst være rørlegger, ha vater, drill som funker og være minst to personer (for den veier like mye som et veldig tynt menneske), men jeg fikk det til likevel. Alene, med skrutrekker, linjal, svetting og takket være en (overdreven) selvtillit på at jeg kan fikse praktiske ting selv (takk Mamma og Pappa!). Jeg har også fikset internett, installert nye dingser som gjør at det funker bedre. Later som jeg kan sånne ting, og ganske ofte får jeg det til. (Unnlater å nevne at det lekket litt fra vasken etter oppvaskmaskin-ordningen, men fant ut av det og nå er alt i orden). Ikke verst, eller?

Er faktisk rimelig fornøyd med egne prestasjoner, for å være helt ærlig. Nå gjenstår bare å finne en genial metode for å alltid ha klesvasken på stell og orden i papirene, være en fantastisk mor, en glimrende ansatt og verdens beste medmenneske, så kan jeg pensjonere meg fra dårlig samvittighet. Neida. Den blir aldri borte uansett.

Hva har dere naila i det siste? Matpakker? Møter? Lukeparkering? Kjærligheten? Store ting? Bittesmå ting? Jeg applauderer dere fra sofaen, her vi sitter og spiser pannekaker. Regner med at dere er ganske imponerende i livene deres.

God tirsdag, folkens!

🙂

 

 

5 Comments

  1. Jeg er ny her inne og nyforelsket… i bloggen din! Dette trenger bloggverden, noe rett fra levra som hverken dreier seg om sminke eller alt for sterke meninger om noe veldig politisk korrekt. Her kan man bare være, humre litt for seg selv og til og med lære ett og annet om livets helt normale dager på godt og vondt.

    1. Åh, herregud for en melding!!!!! Nå ble jeg nyforelsket sjæl; i deg!!!! Takk!!! Fyttigrisen så hyggelig 🙂 Ha en fantastisk dag, Elisabeth! <3

  2. OMG altså: jeg er stolt av at jeg har naila mitt eget forsett om å ta debatten hver gang jeg ser den minste antydning til normalisering av valget av en fascist om president i USA. Her om dagen var det ei jente jeg gikk på VGS med som delte en propagandavideo med tittelen «Actions Speak Louder Than Words – Donald Trump is NOT racist», og selv om jenta in question er pinsevenn, abortmotstander og mot samkjønnet ekteskap, så tenkte jeg «fuck this, dette tror jeg ikke egentlig ho står for». Gønna på og skrev hyggelig og spurte om hun kunne forklare for meg hvorfor hun støttet Trump, særlig siden jeg opplevde at vi – selv om vi er ulike – har felles verdier på en del områder, inkl. tanken om alle menneskers likeverd. Ho svarte, med et hyggelig, dog noe diffust svar (mye bygget på at media har «malt et for ensidig bilde av ham» og en «magefølelse» av at han hadde «best politikk for USA»), og så satte jeg meg rett og slett ned og skrev et mindre essay tilbake, der jeg bestrebet meg på å være hyggelig og aksepterende overfor forskjellene våre, men poengtere alt med Trump som ikke er som med en vanlig republikaner. Fakta og referanser, med vekt på nettsider som er upartiske. Kort sagt: det som gjør ham til en fascist, uten å bruke de ordene. Resultatet: hun svarte at hun var så glad for at vi kunne ha denne typen samtaler, at hun var enig i at det var viktig å snakke om denne typen problematikk også med de man er uenige i, og at hun ville fortsette dialogen med én gang hun hadde litt fri fra småbarnslivet sitt. Jeg venter fortsatt i spenning på det, men: jeg er skikkelig stolt av at jeg klarte å drite i redselen for å virke som hun gærne facebookplageren, og for at jeg i hvert fall gjør et eller annet minilite for å få folk til å forstå alvoret. Nå er jeg flau over skryten, men det var DIGG å få ut! Hoho. Takk for tida!

    1. WOW!!!!!! Det der står det SKIKKELIG respekt av!!! Tenk om flere folk hadde gått den veien, istedenfor å raljere og vende ryggen til de som er uenige? Du ass. Fortjener trampeklapp!!!!!!!

  3. Herlig lesning, Thea – forfriskende som badevannet om sommern både under og særlig etter! Jeg har rukket å lese 2 av postene dine inkl den om predatorene(holdt på å skrive våre:-O)som jeg faktisk har tatt livet av i tankene mange ganger, rett og slett fordi jeg ikke klarer å tenke på at de fortjener livets rett. Også jeg da, som stort alltid er/ønsker å være fredsæl, oppløftende og fremelskende og aller mest barnas advokat i form av idealist og barnehagelærer (!) Det hjelper litt å tenke på at de selv har vært barn en gang og må ha opplevd noe forferdelig som har omskapt dem til monstrene de har blitt. Kjenner at jeg helst ikke ville skrive om sistnevnte i en kommentar til dette vidunderlige innlegget; beklager!!! Men det var altså her det ble forløst. Heier på deg og digger deg, hurra for at du deler med oss dødelige. Slenger på en klem jeg, i rent selvskrytmodus <3 <3 <3

Legg inn en kommentar