22 Comments

Når alt godteriet havner i søpla fordi du failer som mor

 

Jeg skal bare ligge her og skamme meg litt
Jeg skal bare ligge her og skamme meg litt

Leste i dag at blogger Anne Brith hadde kastet halvparten av sønnens Halloween-godteri i søpla, fordi det ikke var pakket inn i plast. Saken ble delt av Nettavisen og folk slenger dritt i kommentarfeltene, både den ene og den andre veien. Kort oppsummert har du de som er helt enige med henne, som synes det er dritekkelt å tenke på hvem som har tatt på det godteriet og hva det kan inneholde, du har de som mener hun er overbeskyttende og burde ha juling (seriøst, folk skriver om juling) og så har du de som benytter anledningen til å spre generell galle om Halloween-feiringen, for å verve flere mennesker til julebukk-sekten.

Her havnet alt godteriet i søpla i dag. Alt sammen. Som dere kan se, så ble det heller ikke kildesortert korrekt, og det var for det meste innpakket i fancy sølvpapir og cellofan. Det er ikke fordi jeg plutselig ble dritnervøs for bakterier (jeg tror ungers immunforsvar har godt av noen utfordringer, egentlig). Det er heller ikke fordi jeg plutselig byttet all godisen ut med gulrøtter og bestemte at vi skal ha null sukker i denne husholdningen. Godteriet havnet i søpla fordi jeg ble forbanna, og nok en gang; failet min jobb som mor.

Resultatet av at man ikke automatisk får en mastergrad i pedagogikk når man føder barn
Resultatet av at man ikke automatisk får en mastergrad i pedagogikk når man føder barn

Jeg kan lire av meg unødvendige sanksjoner når jeg blir sint. Når jeg ikke blir hørt, når jeg ikke har mer tålmodighet igjen, når det som skulle bli hyggelig bare blir stress, ja da hender det at jeg blir urimelig. Jeg kommer med dumme forslag til konsekvenser, og så føler jeg at jeg blir nødt til å håndheve dem. Er det noen som kjenner seg igjen? Eller gjelder dette bare meg?

Det er (dessverre) ikke sånn at man føder en unge OG får en mastergrad i pedagogikk samtidig, den sklir ikke ut sammen med morkaka liksom, som en slags tilleggspakke til støtte på stressa dager. Det er ikke sånn at vi foreldre, alltid klarer å gjøre det som er best i forhold til gjeldende oppfatning av hva barnets utvikling har godt av, eller hva eksperter mener er riktig. Vi burde selvsagt det. Vi burde vite bedre, burde jobbe hardere med oss selv, burde tenke oss bedre om og til enhver tid ha en reflektert holdning til vårt ansvar som foreldre, og til forholdet vi har til våre barn. Jeg må likevel rekke opp hånda foran dere alle sammen og si; jeg klarer ikke alltid det.

Jeg prøver så hardt jeg bare kan, ingenting er viktigere for meg å få til i dette livet, enn å være en smart og klok og flink mamma. Men jeg får det ikke alltid til. Jeg går på trynet, gjør dumme ting, driter meg ut.

Jeg skremmer ikke ungen min, han blir ikke redd eller noe sånt, men det hele kan bli veldig dumt. Jeg kan opptre veldig korttenkt, rett og slett. For eksempel når jeg kaster helt brukbare ting i søpla.

Etter at bøtta med det elskede godteriet hadde forvunnet ned i søppelskuffen (under overraskende lite protest, faktisk), og ungen gikk i seng, så ble vi venner igjen. Det blir vi jo alltid. Og både barnet mitt og jeg sier unnskyld (denne gangen ble det mest meg). Vi snakker gjennom kveldens strabaser, analyserer hva som gikk galt, forteller hverandre hvordan vi føler oss, gir hverandre klemmer, og funderer på hva søppelmannen kommer til å si hvis det ligger masse godteri i både den grønne og den blå posen. Og så går verden videre.

Det vil si, først må jeg pille ut alt det godteriet av søpla igjen, tørke av smuler og skitt, og legge det tilbake i godteskuffen. For er det noe jeg i det miste kan lære ungen min, så er det at man må prøve å rette opp dumme ting man gjør. Og så er de matrestene sikkert bra for immunforsvaret hans. Eller?

Nå skal jeg bare skamme meg litt, og så er det snart en ny dag. En ny dag med nye muligheter til å gjøre den viktigste og vanskeligste jobben i verden (eventuelt en ny mulighet til å faile som mamma).

Takk for meg.

PS: Hvis du har lyst til å følge denne bloggen på facebook, så må du gjerne det (hvis du er en hyggelig og søt person). Jeg kan ikke love at du blir hverken en bedre forelder, rik eller tynn av det, men jeg blir glad 🙂

22 Comments

  1. Nå humret jeg godt for meg selv! Så godt skrevet!! Jeg kjenner meg (litt for) godt igjen og har savnet den mastergraden som faktisk burde komme med morkaka, flere ganger!! Spesielt de gangene jeg ROPER til vesla, «ikke rop til meg, bruk innestemme!!!»
    Jeg tenker du lærer barna dine det aller viktigste, at man kan krangle og være uenig, men at man til syvende og sist blir venner, viser ydmykhet og ber om unnskyldning. «Bedrevitere» har verden nok av, du viser han at den beste kan ta feil og innrømme det. DET er pedagogisk!! 🙂

    1. Åh, for en utrolig hyggelig melding å få!!! Tusen takk!!! Må innrømme at jeg savner den mastergraden innimellom ass, hadde vært sjukt deilig å lene seg på. Men sånn er det jo ikke. Jeg blir oppriktig glad for å høre at du kjenner deg igjen, da er det i alle fall ikke bare meg 🙂

  2. Jeg ble kjempeglad av å lese dette innlegget, ikke fordi barnet ditt fikk en konsekvens i «kampens hete». Men nettopp fordi jeg selv som mor, fikk en helt nødvendig bekreftelse på at vi er flere. Flere mødre som ikke alltid, på kvelden etter barna er lagt føler at de fortjener medaljen som årets mor. Flere mødre som i frustrasjon slenger ut av seg sanksjoner man umiddelbart ønsker ikke var sagt høyt, og må følges opp (for det er vel viktig å være konsekvent?) Flere mødre som lurer på om det var en fasit som skulle fulgt med under fødsel! Er alene med 2, fulltidsstudent, sitter i turnstyret,FAU og arbeidsutvalg…. føler aldri at jeg strekker til og ofte at man er alene om å mangle bekreftelsen på om man gjør en god jobb. For den største frykt er at barna ikke synes du er en god nok mor? Men de gode stundene og gode klemmene innimellom alle søvnløse netter og stressmomenter, gjør at man husker hvorfor de er viktigere enn alt annet på jord! Elsker å få innblikk i din hverdag, du er rå’!!!!

    1. Takk!!!! ???????? Det er så deilig å få støtte og at folk kjenner seg igjen i de sidene vi ikke alltid roper høyest om. Jeg kan føle meg helt alene noen ganger, i det å ikke alltid naile mammajobben. Men så tenker jeg at det er viktig å dele de sidene også, for maner jo aldri helt alene. Vi får bare prøve igjen i morgen, heldigvis er det som du sier, utrolig mange fine øyeblikk også ❤️ Takk Tez!!! ?

  3. Haha, så utrolig bra skrevet!! Nå er ikke jeg mamma, men kan da faile på denne måten på andre ting og! Stå på videre, ingen er vel helt perfekte? Og barn trenger å se konsekvenser.

    1. Takk!!!! ❤️ Jeg failer hele tiden ??? men det er jo sånn livet er noen ganger. Uansett om man har barn eller ikke! ?

  4. Gang på gang viser det seg at de barna som har «pedagogiske» foreldre ofte er de verste i gruppa/klassen, og er de som oppfører seg som om de ikke eier oppdragelse.

    1. Jeg har venner med pedagogisk utdannede foreldre, og frustrasjonen deres var alltid at alt skulle løses så innmari korrekt og pedagogisk hele tiden! Så kanskje det er helt greit med et lite sammenbrudd innimellom 😉

  5. Vet at mange med meg og de som har kommentert her før meg kjenner seg godt igjen i det du skriver! Tror også nokså sikkert at den mastergraden du til tider savner ikke hadde vært til særlig hjelp i de opphetede situasjonene hvor stresset og følelser tar overhånd,-de ville nemlig overmannet all kunnskapen fra mastergraden der og da også!! Samme hvor mye en har mest og studert om hva som er «riktig» så skjer det noe i dette kaoset som overskygger det som du også (selv uten master) vet så godt. Vi gjør feil, men kan rette opp igjen så lenge vi er bevisste på hva som egentlig skjer!! (Det tror i alle fall jeg?)

  6. Du er ikke alene! I tillegg til manglende mastergrad, savner jeg en bruksnvisning på disse barna… For hva gjør man når dette lille mennesket bare ikke vil, samme rakker’n hva man sier og gjør? Jo, man konfiskerer PC, kaster godteri i søpla og andre desperate greier… Selv om man vet at det sikkert ikke er beste veien til Rom! Man hører Super Nanny sukke i bakgrunnen og får bare lyst til å skrike til henne: Hold kjeft og fiks den ungen! Så setter man seg ned og innser at mammamedaljen gikk tapt, man var sliten, desperat og lei. Etter litt tid går det over, spesielt når kilden til frustrasjonen kommer og gir deg en klem og sier at du er verdens beste mamma (selv om man en time senere fikk beskjed om at man skulle byttes ut).

    Sånn går nå dagene, og så får vi satse på at det blir ordentlige folk av småtrollene og at NOE riktig gjør vi jo 🙂

  7. Ha ha Thea well done! Tok du de opp av søpla igjen?! Det viktigste er ikke å gjøre alt » riktig», men å å evne å rette det opp igjen 🙂 Husker jeg grudde meg så fælt til å påpeke noe feil utført arbeid overfor en håndverker. Det var første gang jeg hørte dette utsagnet, og det har jeg tenkt på i mange situasjoner. Han ble jo også en yndling og en jeg trygt kunne anbefale videre.

Legg inn en kommentar