4 Comments

Lærer man aldri? Seriøst?!

 

Noen ganger er det innafor å ta bilde av et fint hjørnet i huset.
Noen ganger er det innafor å ta bilde av et fint hjørnet i huset, der det står blomster man har kjøpt selv. Spesielt hvis de andre hjørnene ikke er så fine.

Dette er muligens et litt selvsentrert innlegg, hvis du har lyst på bevingede ord om de store hendelser i verden, så bør du lese andre steder på internett. Det får du ikke her i dag. Hvis du derimot har lyst til å høre om hverdagsmaset til en medium blogger og alenemor; ja da er du hjertelig velkommen.

Det har seg slik, mine venner, at jeg ganske ofte overvurderer meg selv. Jeg overvurderer egen kapasitet, egen ordenssans, egen evne til å løse problemer på stående fot, og det kan føre til nederlag. Stort sett fører det til at jeg vandrer relativt bekymringsløst rundt i livet, det skal sies, og det er jo bra. Men så får jeg en smell innimellom, livet setter meg litt på plass.

For eksempel kan jeg tenke at jeg har tid til alt. Jeg regner liksom med at jeg har tid til jobb, barn, fritidsaktiviteter, podcast, blogg, fest, de gode samtalene, rydding i hus og skap, gode venner, alenetid, rekreasjon og kanskje til og med nye relasjoner. Gjerne på en og samme helg. Hvor får jeg det fra? Etter å ha levd i snart 34 år, så burde jeg vel være litt bedre til å budsjettere? Jeezes.

Det som skjer, når jeg da (innimellom) innser at jeg ikke får til alt jeg regner med jeg skal få gjort (eller at jeg får det til, men at jeg ikke koser meg med det), er at jeg blir sur. Sur på meg selv, sur på timeplanen, sur på oppgavene. Helt irrasjonelt, det er ingen som har bedt meg om å blogge, lage podcast, møte venner, kokkelere treige retter eller holde orden i skapet, det er ting jeg har funnet på helt selv. Men jeg blir likevel pottesur, nesten trassig, og ser meg om i rommet etter en å skylde på. Da er det lurt å ikke være i nærheten forresten, for jeg er skikkelig god til å overbevise andre om at det er deres feil.

Når hverdagen i tillegg byr på noen komplikasjoner, som ekstra kaldt vær, juleavslutninger, bursdagsfeiringer og høytid generelt, så kan lasset velte. For ikke å snakke om hvis ungen min bestemmer seg for å teste grensene midt oppi morgenlogistikken, da velter ikke bare lasset, men vognen og hesten og kusken og pisken og futen og hele sulamitten også.

Sånn har det vært i dag. Og i går. Jeg svirrer rundt og skuler på fremmede, som om det er deres feil at jeg har hull i strømpebuksen og ikke fant den ene votten, måtte droppe morgenkaffen og kranglet med barnet mitt. Jeg kan til og med føle at det er deres feil. Det lyner fra mine trøtte sprekkeøyne på trikken. Nåde den som skumper borti meg (eller smatter med tyggis), da får du høre det.

Heldigvis så kommer jeg til meg selv igjen på et tidspunkt. Da kjøper jeg kanskje noen blomster, setter noen grenser, avlyser noen avtaler, og lukker datamaskinen. Og etter noen timer, kanskje et døgn, så har tåka lettet fra hodet, jeg innrømmer mine egne feil, og prosessen starter på nytt. Jeg innbiller meg at jeg blir litt bedre fra gang til gang, at jeg liksom lærer, men det tror jeg egentlig ikke. Etter et par dager er jeg i gang med å fylle opp kalenderen igjen.

Det er en evig runddans av overambisiøse planer, kokepunkt og skuffelse, forsoning og så påan igjen. Da jeg kom hjem i dag, med blomsterkvistene under armen og nyvunnen innsikt i meg selv, så hadde Tidemann en overraskelse. For mens jeg har stresset rundt og skult på fremmede folk, så har Mommo og han laget julekalender. En helt egen pakkekalender til MEG!!! I flere uker har de konspirert, hatt hemmeligheter, jobbet i smug. Stoltheten i den lille kroppen hans var så stor at jeg begynte å gråte.

Og så kom jeg på at det egentlig er det eneste på listen min over gjøremål som betyr noe; at jeg får være sammen med ham. Det skal jeg fadermeg huske på når julestresset for alvor setter inn.

Takk for at dere gidder å lese om mine selvsentrerte issues, det føles fint å dele hverdagen. Jeg er forhåpentligvis ikke den eneste med litt for mye på planen fremover? Hvis du føler deg truffet vil jeg bare si; du har ikke tid til alt. Du blir bare sur. Lær av mine feil, jekk deg ned før livet gjør det, og vær sammen med favorittmennesket ditt.

Og så kan du kanskje minne meg på det om tre dager når jeg har glemt mine egne kloke ord?

God tirsdag, folkens!

🙂 Thea.

Han har laget pakkekalender til meg, og jeg føler så mye kjærlighet at jeg nesten sprekker.
Han har laget pakkekalender til meg, og jeg føler så mye kjærlighet at jeg nesten sprekker.
5 Comments

Kjære renholdsarbeidere og vaskepersonale (eller riddere om du vil)

 

Jeg kan gi dere en innføring i både Tinder og Happn etterhvert, men det er lurt å ta det litt med ro nå i starten.
Min indre skammekone surner nå, men det driter jeg i.          #sponset

Jeg har tenkt en del på hvordan jeg skal skrive dette på riktig måte. For det er en skam i meg, det bor en liten vaskekone inni meg, som skammer seg over at jeg ikke (alltid) vasker huset mitt selv. Og den lille, gammeldags vaskekona, eller representanten for moralpolitiet om du vil, hun er standhaftig. Hun mener at hvis jeg ikke alltid vasker mine egne gulv, da bør jeg i alle fall holde kjeft om det. Da burde jeg gå med lutet nakke og ikke se folk i øynene, for jeg er et stusselig og dorskt menneske. Hun vil at jeg skal tie om dette. Men det kan jeg ikke gjøre, for jeg kan ikke la henne vinne. Og jeg har noe på hjertet:

Kjære dere som jobber med å vaske, dere som jobber med å holde ting på stell, ordne opp, feie ut og rense, dere som kommer inn i kontorer og hus, til støvdotter, kaffesøl og smuler; dere fortjener en hyllest. Rett og slett en hyllest.

Når mitt slitne mammafjes, med sovetriper, vindskeiv sveis og harehjerte , vet at den dagen nærmer seg, så blir jeg nesten litt forelsket. Når jeg vet at hjelpen er på vei, ridderne som skal bistå meg i kampen mot min egen skitt, mot Knuts kattehår, mot min unges fete fingermerker, på skap og alle andre steder, er på vei mot akkurat mitt hus, da får jeg sommerfugler i magen.

Skammekona i sjela mi stikker noen nåler, men gleden over at hjelpen er på vei, er større enn hennes moralpreken. For kjære rengjørere, dere er MAGISKE. Uansett om dere jobber hjemme hos noen, på kontorer, på sykehus, hos rike og ufyselige folk, eller hos slitne barnefamilier; det er dere som faktisk holder hjulene i gang. Vi ser dere ikke alltid, kanskje et vennlig fjes når man er på vei ut fra kontoret eller blir sittende noen timer over vanlig arbeidstid, kanskje vi møtes i døra når jeg skal gå, og du skal inn i mitt hus, og jage mine hybelkaniner på dør. Vi snakker lite med hverandre, i forhold til hvor nær relasjonen egentlig er.

Jeg har hatt vaskehjelp før en gang, for flere år siden, og da var jeg så redd for å snakke med vedkommende at jeg gjemte meg i kjellerboden i  bygården, hvis jeg kom hjem før hun var ferdig. På den tiden var skammekona i mitt indre veldig mektig, hun sto med pekefingeren og synes ikke jeg gjorde det bra på noen områder, hverken som mamma, kvinne, kjæreste eller medmenneske. Så da sto jeg der nede i den råtne kjelleren og prøvde og ikke tisse på meg, bare for å ikke måtte møte blikket til den som hadde gjort hjemmet mitt strøkent igjen. Det kjenner jeg at jeg faktisk skammer meg litt for nå, på ekte. Men nettopp derfor er dette brevet til dere viktig for meg å skrive.

Dere får kanskje ikke høylytt applaus, det kan hende flere folk enn meg har skammekoner inni seg som hindrer dem i å slå av en prat. Det beklager jeg, men det handler altså om oss, ikke dere. Den lykken dere gir oss, den følelsen jeg kjenner på, når jeg kommer inn døren til mitt eget hjem annenhver onsdag, den er som et filmøyeblikk. Jeg skuer utover mine egne gulv, som blankt ønsker meg velkommen, og jeg kjenner på en hvinende fryd av at det er her jeg bor. Sist gang tok jeg faktisk av meg skoene og danset litt inn i stua, helt alene, mens jeg smilte fra øre til øre.

Tusen takk!! Tusen takk for at dere gjør dere flid, for at dere er så grundige, for at dere sørger for at vi ikke gror fast. Takk for at dere redder teppene i åpne kontorlandskap landet rundt, takk for at dere tar krigen mot det ekle, mot det støvete, takk for at dere holder familielivet, hverdagen, næringslivet, sykehusene, eldresentrene og landet vårt i gang. Jeg vet jeg har mange med meg når jeg sier dette, det er bare at deres indre skammekoner holder tungene deres fast med sine moralske og spisse klyper, så jeg sier det fra oss alle sammen: TUSEN TAKK!!!!!!

Måtte dere få lønn i form av masse penger (dere burde i alle fall tjene like mye som en middels medieperson som meg selv), lange liv, god helse og store mengder kjærlighet.

Stor klem fra meg (og min nå svært oppgitte indre skammekone).

God helg!!

🙂

 

Dette innlegget er stolt sponset av Freska

 

6 Comments

Pedofili, TV-tid og strømpebukseproblemer

 

Sånn kan også et bloggtryne se ut. Ingenting får meg ut av sofaen i kveld.
Sånn kan også et bloggtryne se ut. Ingenting får meg ut av sofaen i kveld.

Man lærer så lenge man lever, sier kloke, gamle (og noen helt vanlige og unge) folk. Som voksen tenker jeg sjelden over at jeg lærer noe, det går som regel litt av seg selv. Men de siste døgnene, etter at jeg skrev om overgrepssaken, så har jeg jaggu blitt bevisst på en del ting. I går var jeg for første gang på direktesendte nyheter, jeg har fått sykt mange meldinger fra fine (og ikke sååå fine) folk, og livet har vært litt koko. Og så har jeg selvsagt vært på jobb og sammen med barnet mitt og alt det der. La meg kort oppsummere hva jeg har lært:

  • Internett er et effektivt sted. I det ene øyeblikket sitter du hjemme i sofaen og skriver noe du føler sterkt om, i det neste øyeblikket leser hundre tusen mennesker det du har skrevet (og mener noe om det). Det har skjedd noen ganger før, men jeg blir ikke helt vant til hvor store ting kan bli.
  • Pedofile er ikke nødvendigvis overgripere, dette har mange fortalt meg siden i går (og det stemmer jo det). Moralen er: det lønner seg å være skikkelig nyansert i overskriften, for det er den folk henger seg opp i (når hundre tusen mennesker leser det du skriver).
  • Mange mener pedofili er en legning. Noen få mener det er på linje med homofili. De fleste er uenige i det. Uansett burde man altså, når man skriver ting på internett, vite skikkelig godt hva man snakker om (og uansett hvor nøye man er, så er det sannsynlig at finne noe å plukke på).
  • Ganske mange folk mener vi ikke bør snakke med ungene våre om vanskelige ting. Jeg er helt uenig.
  • Mennesker er rørende. De sender tilbakemeldinger hele døgnet når de bryr seg, på meldinger, på mail, på telefon. Seriøst; folk flest er skikkelig fine, det er viktig å huske på. Det er jævlig mange varme, imponerende folk der ute, og det gjør meg varm om hjertet. Jeg får tro på oss som art, rett og slett.
  • Folk som jobber i sminken på TV er veldig flinke. De fikser hele ansiktet ditt, rydder opp og gjør et grått og bollete musefjes til et TV-tryne. Dessuten er de skikkelig greie. Skulle ønske jeg hadde en sånn person i livet mitt hele tiden.
Det er magi det som blir gjort i sminken på TV2.
Det er magi det som blir gjort i sminken på TV2.
  • Det er skummelt å være på direktesendte nyheter. I alle fall når man skal snakke om noe som er viktig, og ikke er proff, og sitter i et studio helt alene.
  • Det er viktig å gjøre ting man ikke er vant til, selv om det er skummelt. For det går som regel bra (og hvis det IKKE går bra, så har man fortsatt familien sin og vennene sine og verdens greieste lesere på bloggen).
  • Man burde ikke ha en strømpebukse som klør når man er på TV for å snakke om viktige ting, for det er veldig distraherende.
Skravla i vei, på tross av stikkete strømpebukse.
Skravla i vei, på tross av stikkete strømpebukse (foto: Tiffany  L. A. Grøndahl)
  • Hvis barnet ditt ser deg på TV, så kommer han til å fortelle det til alle. Også til forbipasserende og naboer og fremmede på kafé. Forbered deg på å bli litt flau når ungen din tror du er en stjerne (men fremmede ikke nødvendigvis er enige i det).
  • Mange mennesker har blitt utsatt for overgrep. Mange av dem har aldri snakket om det med noen. Jeg har fått mailer som har fått meg til å gråte, og jeg vet ikke alltid hva jeg skal svare. Folk går gjennom mye vanskelig der ute, og man vet ikke alltid om det. Note to self: Ikke døm noen før du vet hva de har opplevd.

Og sist men ikke minst:

  • Jeg har verdens aller beste lesere. Dere som er inne på denne bloggen her, er helt seriøst; verdens fineste folk. Makan til varme, klokhet, humor, og evne til å gi tilbakemeldinger har jeg aldri sett. Dere er helt rå. Jeg vil klemme dere alle sammen.

<3 Thea.

 

For andre gang denne høsten ligger denne (vanligvis lille) bloggen på topp. Det er bare fordi dere er jævlig fine. TAKK!!!!
For andre gang denne høsten ligger denne (vanligvis lille) bloggen på topp. Det er bare fordi dere er jævlig fine. TAKK FOLKENS!!!!
87 Comments

La oss gjøre det jævlig vanskelig å være pedofil

 

IMG_4336

«Hva er det politiet snakker om på radioen, Mamma?»

Sønnen min er snart seks og vi planlegger bursdagsfesten hans. Han vil invitere ganske mange venner, og ønsker seg en skummel «jordkake», «som det ser ut som det kommer mark ut av» (!). Vi sitter og snakker om hvem som skal inviteres (og jeg googler skumle kaker med mark). Stemmen på radioen bryter inn i ettermiddagen vår med informasjon om Norgeshistoriens største overgrepssak mot barn. 51 mistenkte, de fleste ofrene er norske barn, en av dem var enda ikke født da overgrepene ble planlagt.

«De snakker om at politiet har fanget noen folk som har gjort skikkelig forferdelige ting mot barn» svarer jeg. De store øynene til ungen min er fortsatt spørrende, han vil vite mer. «Hvem er det som har gjort de fæle tingene?» spør han.

Hva skal jeg svare?

Det er ingeniører, førskolelærere, vanlige arbeidsfolk. Det er selvstendig næringsdrivende, mekanikere, jurister, arbeidsledige. Det er vanlige menn. Noen av dem er fedre.

politiet-overgrepssak

 

I mitt hode er de monstre, jeg klarer ikke endre det bildet. Men jeg ser at fagfolk sier det er tilsynelatende «vanlige folk». Det virker så fjernt. Det virker så koko. Og så er det så utrolig nærme, og så skremmende hyppig at det foregår overgrep mot unger. Ungene våre.

Redd Barna skriver; «Seksuelle overgrep skjer oftere, nærmere og er mer skadelige enn vi tror.»

Jeg ser på ungen min, og kjenner på mange følelser samtidig. På takknemlighet for at det ikke har skjedd med ham, det er egoistisk, jeg vet det. Jeg kjenner at jeg er glad for at politiet griper inn, og for at rettsystemet (forhåpentligvis) dømmer de siktede hardt. Men jeg føler meg også skikkelig trist, kvalm, sint, usikker og ganske maktesløs.

Mørketallene i overgrepssaker er store. De får bare tatt toppen av isfjellet, knapt nok det. Overgriperne opererer i en verden der spillerommet blir større, jo mindre barna snakker. Jo mer barn og unge holder kjeft, jo lenger kan overgriperen få holde på. Overgriperne sitter i gjenger på internett og støtter hverandre, hjelper hverandre med å voldta barn. De spiller på barns skamfølelse, på trusler, ungenes frykt for at noe enda verre skal skje hvis de forteller om det til noen, men også på barns nysgjerrighet, deres naive tro på voksne. Voksne som noen ganger vil dem alt annet enn vel.

Noen barn er så små at de ikke kan si fra. Andre er så små at de tror det som skjer er normalt, at det er sånn det skal være. De har aldri hatt en samtale med en voksen om sin egen kropp, de har ikke blitt fortalt om seksualitet og om at kroppen deres er DERES, og ingen andres. Ingen kan be dem ta av seg klærne og gjøre ting, hverken hjemme eller på internett. Ingen har rett til det. INGEN. Men de vet jo ikke at de eier sin egen kropp før vi forteller dem det!

Overgripernes største frykt er at vi skal snakke med ungene våre. De vil at de utenkelige tingene de gjør med barna våre, skal være noe de overhodet ikke føler de kan snakke med mamma om. Han som vil voldta ungen din, håper veldig på at du aldri tar praten om seksualitet, forplantning og grenser. Han håper du er for flau, at du tenker det er noe «skolens undervisning tar seg av». Han håper du gjør som dine egne foreldre kanskje gjorde; droppa den flaue praten om sex. Han fryder seg over at det ikke er noe opplegg for å prate om kropp og seksualitet i barnehager og skoler, han elsker at seksualundervisningen er for dårlig, og helt utdatert når det gjelder deling av innhold på nett.

For de barna som går rett hjem til mamma, til pappa eller til en lærer de stoler på, og forteller om vanskelige hemmeligheter, de kan velte hele systemet. De kan avdekke pedofile nettverk, voldtekt av spedbarn og deling av overgrepsvideoer online. De barna som vet at de har noen voksne de kan snakke med, som vet hva sex er, hva som er lov og hva som ikke er lov, de kan fucke opp livet til en pedofil overgriper.

La oss for faen velte hele systemet, og gjøre pedofile vettskremte. La oss prate det ihjel, så de ikke har noen kroker å gjemme seg i.

La oss gjøre det folkens! La oss gjøre det jævlig vanskelig å være overgriper i morgen.

Thea.

Hvis du lurer på hva du skal si til barnet ditt og hvordan, hør familieterapeut og sexolog Thomas Winther fortelle om det i Foreldrerådet under her.

PS: Hvis du er en over snittet hyggelig person, så er du hjertelig velkommen til å følge denne lille bloggen på Facebook 🙂

 

 

Ut for å stjele

Tyv i skogen, som gjemmer seg bak fangsten.
Tyv  med lørdagstryne i skogen, gjemmer seg bak fangsten.

Noen ganger får jeg en idé i hodet, som jeg ikke blir kvitt før jeg har satt den ut i livet. Idéen trenger ikke være god, den kan faktisk være ganske dårlig, men jeg klarer ikke legge det fra meg, før jeg har prøvd. For to uker siden fikk jeg lyst til å ha en slags lys-installasjon i stua. Idéen kom etter å ha sett for mye på en TV-serie, hvor de har hage med mange lykter og alt er koselig hele tiden.

Jeg tenkte at vår stue kom til å bli koselig hele tiden hvis jeg lagde noe liknende (glemte at det faktisk er en hel rekke folk som jobber på TV nettopp for at det i alle scener skal være idyllisk, men samma det). Jeg stakk på Plantasjen og kjøpte lysslynger, og siden jeg ikke fant noe tre som likna på det jeg ville ha, så gikk jeg i utgangspunktet for noen bambuspinner. Det så litt rart ut.

Jeg har ikke klart å slippe ideen om å ha et slags lysende tre (som ikke er et juletre) i stua, så i dag, da Tidemann gikk i skogen med Mommo, så jeg mitt snitt. Jeg kjørte til utkanten av sentrum, til et sted det var busk og kratt, med sag under armen.

Jeg følte meg litt koko, det ser rart ut å gå alene i buskaset og sage ned kvister. Plutselig hørte jeg at noen gikk bak meg, og svatt skikkelig. Det var ikke en gal mann, ikke en bekymret nabo, ei heller et troll, det var tre rådyr!!! Tre rådyr som ble like forfjamset som meg. Vi så på hverandre en stund, og så sprang de avsted i en liten gjeng.

img_5668

Rakk ikke ta bilde før de hadde løpt litt avgårde. Følte jeg var med i en tegnefilm.
Rakk ikke ta bilde før de hadde løpt litt avgårde. Følte jeg var med i en film.

Hvem skulle trodd at man kunne møte på en gjeng med rådyr når man var på tjuvtokt? Ikke jeg. Det føltes litt som om jeg var med i en film, Narnia eller noe. Mulig jeg kommer meg for lite ut i naturen.

Fant en kvist til slutt, og dro fornøyd hjem. Var fornøyd helt til jeg fant ut at jeg ikke har kjøpt nok lysslynger. Men det ble ganske fint? Eller ser det rart ut? Mulig jeg har blitt litt blind etter trabasene.

Han har blitt hekta på bingo. Jeg har blitt hekta på kvister med lys.
Han har blitt hekta på bingo. Jeg har blitt hekta på kvister med lys.
Mangler lys til resten. Men man kan jo ikke alltid naile alt på første forsøk?
Mangler lys til resten av kvistene. Men man kan jo ikke alltid naile alt på første forsøk?

Det får være sånn en stund, til jeg eventuelt kommer på en bedre idé. Håper ikke noen anmelder meg for tyveri av kvister, det hadde vært en kjip avslutning på kvelden å få politiet på døra. Vi har masse Halloween-godteri igjen, så vi kunne eventuelt invitert på det (men da må de kommer før vi spiser det opp, er godt i gang).

God lørdag, folkens!

 

 

5 Comments

Døde dyr i gryte + rødvin = zen (?)

 

MIne venner i kveld
Føler meg som en gammel, harmonisk fransk bonde.

Noen ganger må man visst bare ta det helt ned. Alle vise, gamle folk jeg kjenner (det er egentlig skikkelig få), sier at det «er i de små ting gleden ligger», og gamle folker det verdt  å høre på innimellom (om ikke annet, så fordi de har levd jævlig mye lenger enn meg). «De små ting» kan bety så mangt. Det kan bety å rydde i sokkeskuffen, luke i bed eller sortere i skapet, det kan bety å strikke langsomt, lese en bok eller lage mat. Det siste på den lista er definitivt det jeg liker best (jeg kommer aldri til å nyte sortering av sokker).

Jeg liker nesten å lage mat like godt som å spise mat (og det sier ikke lite). I alle fall på sånne dager hvor man har hodet fullt av jobb, etter endeløse møter og langsiktige planer. Sånn har denne dagen vært, hjernen min er helt svidd og øynene tørre. Det å gå ut i mørket fra kontoret, svinge innom polet på vei hjem, kjøpe en flaske av vinen som skal i gryta (og to flasker av den som skal i glasset), føles nesten som å reise til utlandet. Eksotisk liksom.

Istedenfor å synke ned i sofaen og la meg underholde av ting på skjerm i kveld, så skal jeg kutte høyrygg av okse og grønnsaker, gi en tår til gryta, og en til meg selv, jeg skal stelle og ordne i fred og ro, helt analogt. Det vil si, jeg skal kanskje høre på radio, og skravle med søster samtidig, mens kjøttet brunes, og sausen siles, og grønnsaker skrelles. Maten skal vi bare smake på, den skal ikke spises før i morgen.

Men det å bruke en hel kveld på å gjøre noe sakte, så det kan koke og kose seg i timesvis, og først nytes etter arbeidstid i morgen, det føles som luksus. Boeuf bourguignon (altså «bøff borginjån») er en sånn rett som ble oppfunnet da all mat skulle lages sakte. Den driter liksom i at verden har forandret seg, den gidder ikke forholde seg til det. Den skal ha sine timer, uten snarveier. Snobbete type, faktisk.

Jeg regner med at hjernen min kjennes annerledes ut etter denne runden på kjøkkenet, at jeg på en eller annen måte kommer ut av det som en mer «zen» person. Mulig jeg bygger mye forventninger inn i dette prosjektet nå (plutselig ble jeg en sånn yoga-aktig matblogger liksom, jeezes), og kanskje blir jeg så sulten underveis at jeg slurper i meg halvferdig gryterett rett fra sleiva og drikker all vinen sjæl.

Det får tiden vise, jeg logger av (neida, det får være grenser, jeg bare skrur av TVen, må ha oppskriften på mobilen og sånn, dessuten kan det jo hende jeg får noen likes på denne posten, logger aldri av).

Spis noe digg, gjør noe sakte (eller bare gjør akkurat det du vil i passende tempo for deg, jeg skal ikke blande meg), ha en fin torsdagskveld!

Snart helg!

🙂

 

 

 

 

 

5 Comments

Selvskryt is the new black (spør du meg)

 

Det er lov å være fornøyd!!!
Det er lov å være fornøyd!!!

En venninne av meg sa forleden; «Det er så deilig å være sammen med deg, for da er det liksom lov til å skryte av seg selv». Jeg hadde ikke tenkt over at vi satt og skrøt i det hele tatt, vi fortalte hverandre om livet, om ting vi hadde gjort i det siste og om oppgaver vi hadde løst. Vi solte oss kanskje litt i glansen av ting vi er stolte av, vi applauderte hverandre og snakket hverandre opp. Er det ikke sånn venninner driver med? Er det å skryte? I så fall mener jeg vi burde drive med det i MYE større grad.

Det er ingenting som er så unødvendig som å holde kjeft om ting man er fornøyd med, spør du meg. Det er jo DET vi må snakke mer om!!!

Misforstå meg rett, man trenger ikke klinge i glasset og holde tale om egne meritter ved hver anledning, men det må da være lov å fortelle om ting som går bra? Fortelle at man er fornøyd, at livet er fint og at man føler hverdagen fungerer som den skal? Jeg forteller ofte om ting jeg er stolt av, om ting jeg får til, som jeg liker med mitt eget liv, og jeg applauderer like ofte andre som gjør det samme. Det gjør meg skikkelig glad når det går bra med noen jeg kjenner, når de får seg nye kjærester, koser seg i hverdagen, endelig får til noe de har kjempet for eller nailer jobben sin.

Så lenge man ikke lyver, så lenge det er ektefølt og ærlig, så er det helt fantastisk å høre at folk har det bra.

Det er så mange ting vi (inkludert meg selv) snakker om, som handler om hva vi ikke får til, hva vi ikke er, hva vi skulle ønske vi hadde eller fikk til eller hva det nå er. Da er det viktig å snakke om det vi får til, det vi er, det vi kan og det vi har naila også. Ellers blir jo balansen helt håpløs, og vi går rundt som Tussi i Hundremeterskogen hele gjengen, og sukker over at andre får seg nye jobber, kule ting eller er stormforelskede i sine nye flammer (jeg innrømmer at jeg kan surne på par som råkliner rett ved siden av meg, men det handler mer om smattelydene, enn at de er lykkelige).

Selvfølgelig er ikke livet alltid bare fryd og gammen, det er ofte skikkelig irriterende, vanskelig, noen ganger trist og kjedelig. Og da er det selvsagt fint å snakke, trøste, skravle, gråte og få det ut. Minst like viktig er det motsatte; backe folk som gjør det bra, har det bra og føler seg bra. Er dere ikke enige?

Jeg prøver å spare på venner som unner andre gode ting. Jeg har rett og slett ikke plass til de som skuler og surmuler og bare blomstrer når folk er lei seg. Jeg er en type som vil ha det mest mulig gøy i livet, og da må jeg nødvendigvis ha folk rundt meg som heier hverandre frem, klapper hverandre på skulderen og er rause. Så må gjerne andre velge å være venner med de som liker å klage, som himler med øynene over folk som har det bra og som synes entusiasme er «slitsomt». Så lenge jeg slipper.

For å avslutte med litt selvskryt; jeg har den siste uka installert en oppvaskmaskin helt alene (!). Man skal helst være rørlegger, ha vater, drill som funker og være minst to personer (for den veier like mye som et veldig tynt menneske), men jeg fikk det til likevel. Alene, med skrutrekker, linjal, svetting og takket være en (overdreven) selvtillit på at jeg kan fikse praktiske ting selv (takk Mamma og Pappa!). Jeg har også fikset internett, installert nye dingser som gjør at det funker bedre. Later som jeg kan sånne ting, og ganske ofte får jeg det til. (Unnlater å nevne at det lekket litt fra vasken etter oppvaskmaskin-ordningen, men fant ut av det og nå er alt i orden). Ikke verst, eller?

Er faktisk rimelig fornøyd med egne prestasjoner, for å være helt ærlig. Nå gjenstår bare å finne en genial metode for å alltid ha klesvasken på stell og orden i papirene, være en fantastisk mor, en glimrende ansatt og verdens beste medmenneske, så kan jeg pensjonere meg fra dårlig samvittighet. Neida. Den blir aldri borte uansett.

Hva har dere naila i det siste? Matpakker? Møter? Lukeparkering? Kjærligheten? Store ting? Bittesmå ting? Jeg applauderer dere fra sofaen, her vi sitter og spiser pannekaker. Regner med at dere er ganske imponerende i livene deres.

God tirsdag, folkens!

🙂

 

 

2 Comments

Kappe, selvbevissthet og mandag

 

Hva tror dere om denne på rød løper?
Hva tror dere om denne på rød løper?

Fra ost og sjampis og rare vintage-kjøp i Paris, til gråvær og hverdag på Torshov. Jeg har lengtet sånn etter ungen min at jeg nesten har gått på veggen på jobb i dag. Takk for innspill når det gjaldt den grønne kappen, forresten. Endte med kjøp, på tross av en del skeptiske meldinger. Hvis man først har reisemottoer, så bør man følge dem (i dette tilfellet; «hvis du er i tvil, kjøp det»), ikke sant?

Tidemann synes det var helt topp at mamma hadde fått seg grønn ullkappe, jeg fikk begeistrede tilrop da jeg tok den på meg i stua her under middagen. Vi har spist kylling og leid film på Tv’n om en jente som var forelsket i en gutt. Det skjedde mange ting, men alt gikk bra til slutt (phu!) og de ble kjærester og greier. Og så har vi gjort lekser og spist sjokolade. Det er så nærme meningen med livet som jeg kommer på en mandag, tror jeg.

Det har vært litt vanskelig å skrive i det siste. Livet inneholder så mange ting, og så lite tid. Og jo flere dager det går mellom hver gang jeg får satt meg ned, jo mer dustete prestasjonsangst får jeg, for dere er kule folk, og jeg kan bli litt redd for at det jeg har å melde her ikke alltid er godt nok. Det er om en snikende kvise av tvil dukker opp, og gjør meg mer selvbevisst enn jeg har godt av å være. Det er dessverre sånn i livet, ikke bare med blogging, det kan være med møter eller husvask eller dating eller hva som helst. I det øyeblikket man begynner å engste seg for hva andre synes om en, så kan de minste ting bli ganske vanskelige.

Heldigvis kommer jeg på at man aldri får gjort en pøkk med den holdningen, uansett om man er forsker, baker eller blogger. Dessuten er dere verdens kuleste og varmeste folk, og dere krever jo ikke at jeg skal være ovenpå hele tiden (tvert i mot, har jeg inntrykk av?). Det er innmari deilig å være ærlig og litt sårbar noen ganger, og at verden (aka dere) tåler det.

Leste forresten at de er i gang med nominering til årets Vixen blog awards. Det er en prisutdeling for bloggere, hvor det skåles i sjampis (og tas selfies), og hvor blogg som medium skamløst hylles av de som driver med det. Jeg har aldri vært der, tror kanskje  jeg ville følt meg som Tjorven i en sånn missekonkurranse for barn, men det kunne også vært litt gøy eller? Bloggorama og meg liksom? For at det eventuelt skal skje, må dere som leser nominere meg her.

Nå har ungen min badet ferdig i blått badevann, Knut er sur fordi jeg nok en gang har glemt å kjøpe den kattematen han liker best, og når de begge snart roer seg for natten, så skal jeg lage kakao. November ass, det er måneden det er aller viktigst å lade inne og kreve litt mindre av eget humør. Jeg burde jo seile på en sky av franske skarre-r’er og hvetebakst etter helgen, men man kommer rimelig fort tilbake til virkeligheten igjen på en regntung mandag. Samtidig har jeg peis, katt og serier som venter meg i sofaen; altså ingenting å klage over. Livet er faktisk akkurat sånn det skal være.

Hvis jeg på magisk vis skulle ende opp på den røde løperen på den bloggfesten, lover jeg å ta på meg den grønne kappen. Kors på halsen. Håper hver og en av dere har en deilig kveld, at dere senker litt på både skuldre og krav til egen nyttighet. Ellers risikerer man å bli både sur og usikker, og det er det jo ingen som tjener på.

God mandagskveld, folkens!

 

PS: Ukas episode av Foreldrerådet handler om tvillinger. Det er mange som har sendt meldinger og mail og ønsket seg det som tema, og jeg er jo ikke vond å be 🙂 Gjest i studio er Lars Rolén, tvillingpappa, pedagog og styremedlem i Tvillingforeldreforeningen.

 

 

 

 

Au revoir!

 

Skål!!!
Skål!!!

Ingen steder klirrer det så liflig i glass på en fredag ettermiddag, som på Gardermoen. Og følelsen man får i kroppen, når man rømmer litt fra tilværelsen, fra sprengkulda, det amerikanske valget og hverdagen, er faktisk rimelig fantastisk.

Når verden bestemmer seg for å kjøre en hard uke, med dødsfallet til Cohen som en trist topp på kransekaka denne fredagen, så er det digg å stikke av litt.

Jeg vet ikke hva de andre her på Gardermoen har på planen, noen er sikkert på vei hjem fra jobb, noen skal på sin livs reise og har forventning i øynene, noen gleder seg til å møte elskerinna si i et fremmed land, og noen har helt sikkert flyskrekk og gruer seg til det som ligger foran dem. For min del er det bare fryd og gammen, etter at man har fått barn, så er det å fly uten dem som å være på et lite spa, spør du meg. Det å sitte i et trangt sete ved siden av andre i trange seter, men uten en unge som styrer og maser, er som å få et lite stykke hverdagsluksus. Nå har barnet mitt vokst seg til, så han er stort sett fin på tur. Likevel sitter minnene fra ammeperioden og skriking og styr og gulp ombord på fly, såpass godt i kroppen min, at jeg nyter freden av å reise uten puppene på vift i kabinen (hvis dere skjønner hva jeg mener?).

Jeg skal til Paris, drikke vin, spise ost (herregud!!!), skravle og bare være et annet sted. Eirik, min fabelaktige venn, bor jo der, og Kristine, min fabelaktige venninne, skal være med. Jeg har alpelue i veska og rød lebestift i fjeset og føler at jeg med det er helt klar. Man trenger ikke mer, eller?

Vi drikker det obligatoriske glasset med vin på Gardemoen, tørker hverdagsstøvet av trynet og later som alt er gratis de neste dagene. Det er alltid mitt motto på tur forøvrig, «alt er gratis». Det kan bli dyrt, anbefales ikke hvis man er på tampen av lønningen, eller har veldig dyr smak. Mitt andre reisemotto er «jo mer du spiser, jo tynnere blir du». Det er en helt topp forutsetning å legge til grunn før man reiser til croissant-land. Man kommer muligens hjem litt fattigere og litt tjukkere, men det jeg lover deg; det blir en veldig fin tur på den måten.

Du må gjerne låne de mottoene forresten, de funker jo like bra selv om man er hjemme. Og så kan jeg slenge på noen til; «du må ikke gjøre det i dag, hvis du ikke har lyst» (fin for huslige oppgaver), «du er kjempefin, trenger ikke tenke på det» (hvis du ser skeptisk på eget speilbilde i dag), og «det går over» (hvis dagen er skikkelig ræva).

Sånn, da er vi vel klare for helg? God fredag, fine folk!!!!

Whoopwhoop!!!!

 

 

 

3 Comments

«Blir det krig nå?»

 

img_5318

I går kveld:

Tidemann: «Mamma, hvem tror du vinner valget i Amerika? Er det han slemme med den sveisen, Trump?»

Jeg: «Nei, det tror jeg ikke. Jeg tror virkelig ikke det. Men man kan ikke være helt sikker.»

Tidemann: «Men hvorfor tror du noen stemmer på ham? Hvis han stenger folk ute fra landet og ikke er noe grei?»

Jeg: «Jeg vet ikke. Folk er sinna, de skjønner kanskje ikke helt hva som skjer. Og så er det mange som ikke liker Clinton heller.»

Tidemann: «Kommer han til å lage krig hvis han vinner?»

Jeg: «Jeg tror ikke det. Det er ikke sånn at han bare kan sette i gang en krig heller, det avhenger av mange ting. Jeg bare håper at han ikke vinner, det hadde nok vært best. Jeg tror virkelig ikke at han vinner, jeg tror amerikanerne skjønner at de bør stemme på Clinton.»

Tidemann: «Det er bra, Mamma. Hun ser ganske grei ut. Kan vi gå på Kaffebrenneriet i morgen tidlig? Spise kanelbolle og ha en kosemorgen?»

Jeg: «Ja, da må vi stå opp tidlig, men det kan vi prøve å få til.»


I dag morges, vi hører på radio. Resultatene fra valget leveres fortløpende. Jeg lager matpakke og merker stigende uro i kroppen.

Tidemann: «Hvem vant? Kan jeg få en plomme på matpakken? Vi skal jo på tur med klassen.»

Jeg: «Det virker faktisk som Trump vinner. Men det er ikke helt sikkert. Ja, du kan få plomme og en sjokoladebit? Det står i ukeplanen at dere kan ha med tursjokolade.»

Tidemann (svært fornøyd): «Yesssss!!!!»

Runde kinn, varme hender, morgenstund. Frost på rutene. Sykt kaldt til å være bare november. Må huske ull innerst. Smører brødskiver. Så melder Jakob Arvola på Radio Norge-nyhetene at Trump er USAs neste president. Hjertet mitt synker i brystet.

Inni hodet mitt: «WHAT THE FUCK!!!!!?????!?!?!?!?!»

Tidemann: «Har han vunnet? Er det sant at det var han som vant over Clinton?»

Jeg: «Ja. Fy fader, han vant faktisk. Det betyr at mange har stemt på ham. Han blir den nye presidenten.»

Tidemann (med bekymret fjes): «Hvorfor det? Hvorfor stemmer de på en slem mann? Vil de ikke at folk skal komme inn i landet deres? Vil de ikke hjelpe folk som kommer fra krig og sånn?»

Inni hodet mitt: «Fy faen i helvete, hva er det som skjer?!!? Verden går til helvete. Og jeg kan ikke gjøre en dritt.»

Jeg: «Jeg vet ikke. Folk bryr seg noen ganger om helt andre ting. Jeg vet virkelig ikke. Nå er det nok mange som er ganske overrasket.»

Tidemann: «Blir det krig?»

Jeg: «Nei. Trump har ikke sagt at han skal lage krig, så det tror jeg ikke. Men det betyr at folk i USA mener ganske andre ting, enn det jeg mener. Og det er nok mange som føler seg skuffet. Men det er altså den med flest stemmer vinner, det er derfor det er så viktig å stemme når det er valg.»

Inni hodet mitt: «Er dette den dagen verden faktisk går til helvete? Er det denne dagen vi kommer til å se tilbake på og mene var det avgjørende øyeblikket hvor vi sporet fullstendig av, er det denne kalde morgenen som kommer til å være brent fast i hjernen min, som det øyeblikket alt ble annerledes? Er det denne dagen jeg kommer til å fortelle barnebarna mine om, når de leser i historiebøkene?»

Tidemann: «Kan vi gå på Kaffebrenneriet likevel?»

Jeg: «Ja, det skal vi definitivt gjøre. Vi skal gå på Kaffebrenneriet og spise bolle og jeg skal drikke varm kaffe. Vi skal sitte der og kose oss. Det trenger vi nå. Det er faktisk det aller beste vi kan gjøre. Ta på deg lue.»

Tidemann: «Det er viktig å gjøre koselige ting, selv om det kan være dumme ting som skjer i verden.»

Jeg: «Noen ganger er det det viktigste som finnes.»

 

Sånn. Noen ganger må man bare ty til hvetebakst. I alle fall de dagene verden går til helvete.
Sånn. Noen ganger må man bare ty til hvetebakst. I alle fall de dagene verden går til helvete.

 

PS: Følge denne lille bloggen på facebook? Hvis du ikke elsker Trump og generelt er ganske grei, så er du hjertelig velkommen til det.