Hummus og harmoni

 

Jeg har blitt en mester på akkurat dette.
Jeg har blitt en mester på akkurat dette.

Mens verden går av hengslene, Trump forhåpentligvis rævkjører seg selv så til de grader at han ikke blir president, mens uskyldige bombes i Aleppo, mens Kim Kardashian saksøker folk i hue og ræva og prøver å komme seg etter ranet, mens lokførerne streiker og folk venter på perronger rundt omkring, så sitter jeg her og har det ganske bra.

Det er kald ute, jeg fyrer i peisen, jeg har rent hus, jeg har laget hummus. Jeg har vært på foreldresamtale på skolen, det går bra med ungen min, jeg har laget podcast, jeg er alene hjemme, og jeg har tatt av meg hold-in-trusa som har klemt meg rundt magen hele dagen (hver gang jeg bruker den, kommer jeg på hvorfor jeg aldri bruker den). Jeg har blitt rørt til tårer flere ganger av en episode «Ekstrem Oppussing USA» fra 2003 (for et program!!). Det er en helt vanlig onsdag, en hverdags-onsdag i oktober, ingen storslagne ting har inntruffet, men jeg kjenner likevel på en slags lykkefølelse i kroppen.

Jeg vet ikke om det er at ankelen er bedre, eller om det er fordi dietten eller medisinene som funker, eller bare fordi jeg lever i et land hvor ting er trygt og ungen min er glad, eller fordi det er en onsdagskveld helt uten planer, men jeg er skikkelig fornøydog harmonisk. Det slår meg at det er en stund siden jeg har hatt det sånn som dette, siden jeg har følt meg som meg selv. Det er hverken storslagent eller imponerende, men det er jævlig deilig.

Så mens verden går av hengslene, så skal jeg bare ligge her i mitt priviligerte liv, i min store sofa, med min varme peis og se på serier i mørket. Jeg skal ikke finne på noen ekstra oppgaver til meg selv, jeg skal ikke sette i gang noen prosjekter eller finne grunner til å ha dårlig samvittighet. Jeg skal bare være her, i min trygge boble helt nord i verden, i den rike (og rimelig trauste) landet Norge, og være helt fornøyd på en onsdag.

🙂 Thea.

PS: Akkurat nå, når jeg skulle trykke «publiser» på dette innlegget om hvor deilig alt er, så gikk røykvasleren her. Støvsugeren sto visst lent inntil peisrøret (jepp), så den deilige peisen har svidd hull i plasten og det piper i alle rom og lukter svidde dekk og drypper smeltet plast ned på gulvet. Men så må man jo ha en viss balanse i livet, kan ikke være idyll hele tiden heller.

Sånn. Støvsuger møter peis.
Sånn. Støvsuger møter peis.

Back to reality

I går var dette livet. I dag ser det ikke sånn ut.
I går var dette livet. I dag ser det ikke sånn ut.

Noen ganger oppsummeres ting best punktvis:

00.30: Kommer inn døren med barn og koffert og krykker, til mjauende katt og kaldt hus («fuck, har glemt å fikse kattedøren!»). Ungen er overtrøtt og vil ha godteri. Gir ham tre skittles før vi dropper tannpussen og går i seng. Orker ikke åpne kofferten, men slenger litt mat i skålen til Knut.

01.05: Ungen sover, det lukter fortsatt bassengvann og solkrem av håret hans. Mine øyne er spill våkne, jeg tenker på alt vi må ordne i morgen tidlig, og er skrubbsulten. Det er få gluten-, melk-, egg- og sukkerfrie alternativer på flyet, det kan jeg bare informere om. Må sove nå.

01.40: Får ikke sove. Tenker på jobben, og på at vi ikke har brød til matpakken. Står opp.

01.50: Begynner å lage en bønnestuing av hvite bønner jeg fant i skuffen, tomat, hvitløk og tunfisk. Tenker det kan være bra å ha forberedt egen lunsj. Tar ut brød fra fryseren. Tenker at jeg tåler å være trøtt.

02.30: Spiser litt av bønnestuingen rett fra gryta på kjøkkenet, iført kun strikkejakke og den svært sexy bandasjen. Ser refleksjonen av meg selv i vinduet og føler at jeg er en karakter i et show om gale, skadede mennesker med søvnproblemer. Gryta blir god.

02.45: Ligger inntil min varme unge og prøver å tenke på noe annet enn jobb. Får det ikke til. Sjekker klokka, litt over fire timer til vi skal stå opp. Det går bra. Nå må jeg sove.

03.20: Sjekker klokka igjen. Gjør kjedelige pusteøvelser, men Knut forstyrrer meg. Siste jeg husker er at jeg dytter ham av dynen.

08.13: Våkner. Ser på klokka. Det ringer inn til første time om 17 minutter. Drar Tidemann ut av sengen, han mener han har prøvd å vekke meg før, men det har vi ikke tid til å snakke om.

08.22: Har kledd på meg det plagget som lå nærmest sengen, går i en slagt kosedress. Smalt sammen to doble brødskiver med honning i midten, en til matpakka til ungen, en han kan ta i hånden. Finner også et rynkete eple han kan ha med seg. Null vannflaske, ingen bøker, bare pennal i sekken. Nå må vi gå.

08.30: Det ringer inn, han er fornøyd, jeg rekker trikken fordi jeg halter og veiver med armene.

08.38: På jobb. Møter hele dagen. Glemte selvsagt den tunsfisklunsjen hjemme. Hadde planlagt å være hun brune, freshe, smarte, men går i kosedress og bandasje og er veldig sulten. Drikker mye kaffe og stjeler gulrøtter fra fruktkurven.

15.30: Drar hjemover. Føler jeg har reist i tid og rom og når ble det egentlig så jævlig kaldt? Fryser i skjerfet og oppdager flass på brystet. Faen.

16.00: Overtaler ungen min til at vi må handle (blant annet kattemat), og vi går rett fra AKS til bilen i garasjen. Søster parkerte den der etter at hun var så snill å kjøre oss til flyplassen for åtte dager siden. Vi er veldig trøtte, men mat må man ha, både mennesker og katter.

16.05: Åpner døren til bilen, og det lukter lik av den. Brekker meg overdrevent mange ganger, klarer ikke forstå hva det er. Holder på å kaste opp, må halte til den andre delen av garasjen, mens ungen min ser på med store øyne. Viser seg at den pakken med ferskt fårikålkjøtt jeg ga til søster, siden den kom til å bli dårlig mens vi var på ferie, visst har blitt liggende i bilen en drøy uke.

16.10: Klarer ikke nærme meg bilen, men ungen min er tøff og finner posen. Jeg dirigerer ham til søppelrommet, mens jeg gjør alt jeg kan for å ikke spy.

16.20: Lukter fortsatt som vi kjører rundt med et lik eller to i bagasjen, lukta har satt seg i alt. Vinduene er åpne, ungen min fryser, får skjerfet mitt. «Vi kan IKKE lukke vinduene, nei. Dette går så bra så, nå skal Mamma handle. Mamma er veldig sulten.» Gir ham mobilen så han kan fange pokemons fra baksetet mens jeg hgår i butikken.

16.30: Møter min sønns lærer i butikken, han later som han ikke merker at jeg lukter råttent kjøtt. Han lurer på hvorfor ikke Tidemann var på skolen i går, og minner meg om noen lapper vi har glemt å levere. Jeg innser at vi kanskje ikke fikk sagt fra ordentlig om at vi ble borte en ekstra dag. Det vil si; jeg sendte en formell søknad, men fikk aldri svar. Er hun dama som skulker med ungen sin etter to måneder på skolen, og som lukter råttent kjøtt og går i kosedress og bandasje. Læreren er veldig grei og sier «jeg synes det er veldig bra at barna får reise, jeg».

16.55: Kjører innom syk venninne med mat så hun kan lage seg suppe og drikke ingefær-te. Føler meg som en snill person. Ungen venter tålmodig i bilen mens han ser youtube-vodeoer av haier.

17.30: Spiser nattens tufiskgryte og bestemmer meg for at jeg skal lage babaganouche for første gang. Barnet spiser sashimi og jeg løper mellom oppskrift, ovn og koffert. Må pakke ut.

18.00: Vi gjør leseleksen sammen. Jeg blir stolt, og veldig tålmodig av at han klarer å lese et dikt. Det er fint. Vi er mette og har tatt på pledd.

18.50: Vi krangler litt. Overtrøtte og slitne. Husker på ukas episode av Foreldrerådet og gir meg selv en liten peptalk. Det roer meg, og vi legger oss sammen.

19.30: Husker at jeg ikke er ferdig med å pakke ut. Sniker meg vekk fra den varme lille kroppen og går ned. Har klart å lage babaganouche og det smaker dritgodt (kan dele oppskriften hvis noen vil prøve?).

20.10: Synes fortsatt det lukter råttent kjøtt av meg. Prøver å finne skolebøkene til ungen min. Føler vi bør ha alt på stell til i morgen. Kutter gulrøtter for å være klar til frokost. Himler med øynene over at jeg har blitt en sånn person.

20.30: Skravler på telefon med venninne og søster. Forteller om kjøttet og må nesten brekke meg igjen. Setter på en ny klesvask. Må rydde ferdig, det kommer vaskehjelp i morgen. Halleluja.

21.30: Knut har fått en kattevenn som sniker seg inn gjennom den ødelagte katteluka. Vennen hans er tjukk og hvit og ser ikke veldig grei ut. Det blir dritkaldt når den katteluka står åpen, burde ha fikset den for en måned siden. Stapper et skjerf i hullet i døren og fyrer i peisen. Lurer på om Knut er homo. Kan katter være det?

22.00: Setter meg i sofaen. Skriver dette. Faen, jeg glemte å kjøpe kattemat. To katter mjauer. Må jobbe litt til. Snart er det sengen.

Velkommen hjem til oss! Bør begynne å planlegge neste ferie, det virker for lenge til allerede.

Takk for meg.

 

Er det greit å bli skikkelig forbanna?

 

Men kan se at han her, Stein Sunde ikke blir like forbanna som meg. Ikkesant?
Men kan se at han her, Steinar Sunde ikke blir like forbanna som meg. Ikkesant?

Jeg er jo en sånn type som kan fly i flint, jeg har temperament, jeg blir forbanna. Innimellom. Ikke hele tiden, men vi har perioder hjemme hos oss hvor det slenges i dører og hvor det skrikes og krangles. Jeg kan bli sint i bilen, på vei til bussen, ved leggesituasjon, ved middagsbordet, på jobb, på foreldrene mine, på ungen min, på de fleste. Jeg liker å tro at jeg er rasjonell, jeg opplever sjelden at fok blir redde for meg (da hadde jeg kanskje droppa det?), men jeg kan bli så sinna noen ganger, at jeg kjenner i magen at jeg ikke har helt kontroll over hva jeg sier. At jeg liksom flyter ut av min egen kropp litt, og ser meg selv reagere på en ganske dum måte, rent pedagigisk sett.

Dette er skikkelig vanlig. Men er det bra? Er det sånn at vi er nøtt til å «ventilere» litt av og til? Hva er egentlig sinne? Og hvordan kan vi opptre mer hensiktsmessig, både som foreldre og i verden ellers?

Det er det det handler om i denne ukas episode av Foreldrerådet, jeg har besøk av psykologspesialist Steinar Sunde (en veldig rolig fyr, det må jeg si), som har laget nettsiden littsint.no. Han jobber med å lære foreldre noen triks til å bli mindre sinte, for vi trenger faktisk ikke bli forbanna (!). I møte med ham må jeg innrømme at jeg følte meg som en sånn monstermamma. Det første jeg tenkte da han kom inn i studio, var at han kan noe jeg ikke kan, og denne fyren her blir aldri forbanna. Og det viste seg å stemme, sånn ganske bra 🙂

Denne episoden går rett og slett til alle vi som lar det gå en kule varmt innimellom (for det er vel flere enn meg?), håper dere liker den, og GOD MANDAG!!!

🙂 Thea.

PS: Vi setter oss på flyet hjem i dag, og jeg skal selv høre på episoden på repeat hele veien, for seks timer i fly med gamle, sure folk kan få en femåring til å virke engle-aktig. Bare så dere vet det.

 

Furting + meg = dynamitt

 

To morgentryner som nettopp har ryddet opp i forholdet, etter en runde med "furting og monstermamma".
To morgentryner som nettopp har ryddet opp i forholdet, etter en runde med «furting og monstermamma».

Der var den! Jeg har funnet min akilleshæl som mor. Jeg har funnet det punktet, den knappen, som forvandler meg fra hyggelig dame, til et stampende monster,på tredve sekunder. Det gjelder forresten ikke bare i oppdragelses-sammenheng, det gjelder ikke bare ungen min, det gjelder også folk flest. Det jeg hater aller mest av all hverdagslig oppførsel er… FURTING.

Jeg klikker av furting!!! Jeg klarer ikke underkommunikasjon, sutrelepper, fornærmet mine og tilgjort tristhet. Jeg FIKSER DET IKKE!!! Jeg blir ikke medgjørlig, jeg blir ikke pedagogisk, eller lirkende og oppmuntrende, jeg blir JÆVLIG FORBANNA. Det siste døgnet har visst min sønn funnet ut av furting, han har testet det ut som en metode i konflikthåndtering, og la meg bare si; det er det mest irriterende jeg har opplevd så langt som mor. Jeg vet ikke om det er urimeligheten i det, om det er stillheten, om det er den bortskjemte utstrålingen, jeg vet ikke om det er jeg som er gal (meget mulig), men selve furtingens natur går rett på sentralnervesystemet mitt og forvandler meg til et skrikete, illsint monster.

Det minner meg om feigt spill fra barneskolen, fra tidligere arbeidsplasser jeg har jobbet på og fra forhold jeg har vært i. Når folk med helt tydelig mine ikke er fornøyde, men nekter å svare på hvorfor, nekter og fortelle hva som er galt, så man må grave og lirke og vri, det er altså så utrolig bortkastet energi. Hvorfor driver folk med furting? Hvorfor er dette et relativt akseptert spill i samfunnet? Det er altså noe av det verste som finnes. Når folk svarer kort og avvisende, barnslig og trumpete på helt vanlige spørsmål, når det lyser misfornøydhet ut av alle porene deres, og man gidder å gi ved dørene og spørre; «Hva er det? Er det noe galt?» og de bare svarer et indignert «nei» på innpust (vi er det eneste folkeslaget i verden som svarer på innpust, utlendinger synes det høres ut som vi har astma), da klikker jeg.

Dette har jeg ikke vært så tydelig klar over før, men etter et par runder med min elskede sønn siden i går, så kom det hele for en dag, og jeg måtte (etter at jeg hadde roet meg ned fra monster-mamma-anfallet mitt) sett meg ned med ham og forklare;

«Det finnes hundre tusen ord du kan bruke til å beskrive hvordan du har det, at du er skuffet eller sint, at du er lei deg, at du er uenig med meg. Det er hundrevis av tårer du kan slippe løs hvis du er trist, da skal du få trøst, og jeg skal prøve å forstå (at du har så urimelige meninger om lego). Men det aller minst effektive du kan gjøre, det er å sette på deg en geip og bli furten. Hvis det skjer en eneste gang til, hvis det blir måten du har tenkt til å håndtere fremtidige uenigheter her i huset, så kan jeg med en gang si at vi ikke kommer til å være venner. Da kommer jeg til å bli klin kokos, jeg kommer til å kaste alle lekene dine ut av vinduet, ta alle lommepengene dine og slette alle appene dine på telefonen. Jeg kommer til å vandre omkring i dette huset og være så forbanna som en trøtt bjørn, og du kommer aldri mer til å få is, resten av livet. Sånn, har du forstått det?!»

Han svarte ja. Og så sprakk furteleppa opp i et smil, fordi han så for seg at jeg var en «trøtt bjørn». Og så snakket vi om hvordan man heller, på en bedre måte, kan fortelle hverandre at man er sure, og hva jeg (helt spesifikt) kunne gjøre på en bedre måte, enn å bli en monstermamma. For jeg blir skikkelig urimelig, jeg innrømmer det. Jeg måtte trekke tilbake en god del trusler, unnskylde en god del urimelige utsagn, og understreke at han selvsagt kom til å få flere is denne ferien. Men jeg hater furting, og det poenget kom i alle fall igjennom. Jeg håper å bli det stedet furting går for å dø.

Takk for meg. Nå skal vi bade.

God lørdag!

Fisk, tenner og havets bunn

 

Spiser middag med denne uktsikten og grunner på hvordan jeg kan få tatt det hele med hjem.
Spiser middag med denne uktsikten og grunner på hvordan jeg kan få tatt det hele med hjem.

Å være borte fra Norge, fra hverdagen, fra timeplanen og Skam og Mannegruppa Ottar og alle skriveriene om menn som nå er støtt fordi de synes det må være lov å gjøre ulovelige, smakløse ting, å leve dagen i sakte tempo, å spise skalldyr og hvitløk og tomater som er helt røde, og som smaker som tomater og ikke som vann, å bade til håret står rett opp av salt og sand, å døse på stranden, å drikke vin til lunsj, det er så deilig at jeg helst skulle tatt det med meg hjem.

Jeg skulle helst kokt det hele ned på en flaske, til en sterk eliksir, et konsentrat, som jeg kunne drukket et shot av når november kommer. Når morgenen er mørk, og ettermiddagen er mørk, og det er frost på vinduene og frost i nesa og uendelig lenge til sommeren. Den samme eliksiren kunne blitt brukt når man kjeder seg i hverdagen, i livet ellers, eller når man våkner med hodet fullt av tømmermenn fordi man prøvde å drikke seg til følelsen ferie gir.

I dag har vi snorklet. Det er stort sett det vi driver med på stranden, vi tar med oss brød fra i går, og så mater vi fiskene. Jeg lærte å snorkle før jeg kunne svømme, det samme gjelder Tidemann, han lå og duvet i bølgene med sin hånd i min for første gang for snart tre år siden. Jeg husker utrolig godt hvordan det var selv, da Foffa for omtrent tredve år siden satte meg i en badering og tok på meg en maske og dro meg ut der jeg ikke kunne stå. Jeg husker overveldelsen av universet jeg fikk se på, alt som foregikk under vann, det var helt magisk. Det var på Lanzarote det også, Mamma var høygravid med minstesøster, og takket være en gammel video fra den ferien, så vet jeg at hun var ganske varm, og hormonell og slepphendt i akkurat den ferien.

En scene fra den videoen viser Mamma som (for det som tydeligvis er endte gang) glipper et glass i gulvet og banner og sverter, og er tydelig oppgitt, speiselt over at hennes (irriterende) mann filmer det hele. Hun ler, men du kan se det ligger en liten faen inni de øynene. Uansett, den påfølgede dagen, da vi igjen var ute og snorklet, så så vi noe som blinket. Jeg husker fortroligheten med Pappa (Foffa), vi pekte og hvisket til hverandre ute på dypet, jeg holdt meg godt fast i baderingen og fløt over det som kanskje var en skatt. Jeg husker at han dykket ned, akkurat hvor kul han så ut da han gjorde det, og så fisket han opp det som lå der og blinket. Det var et glass. Et glass som, i mine øyne, var helt likt det Mamma hadde knust dagen før, en gave fra havets bunn.

Vi fniste der ute, veldig fornøyde med fangsten. Og så ga vi det til Mamma, høytidelig. Hun ble sånn passe glad. Hun synes kanskje det var litt irriterende å bli minnet om hvor mange glass hun hadde knust, noe jeg ikke forsto helt da, men Pappa frydet seg (han er en sånn som liker å erte litt, og gnir ting inn).

Etter å ha matet fiskene med et helt brød i dag, 30 år etter at de fikk første servering fra meg, og deres grådige små tryner hadde bitt oss både i fingre og tær, så spiste vi lunsj. Før desserten trakk Tidemann ut sin løse tann. Bare sånn uten videre, plutselig satt han stolt, med blodig munn og verdens minste melketann i hånda. Det ble både jubel og is, og nå har han store planer om å tjene seg stinn av gryn fra den spanske tannfeen i løpet av natten. Jeg har planer om å drikke mer hvitvin, spise mer hvitløk, og la tiden gå så sakte den overhodet kan.

Jeg håper dere gjør noe sjukt hyggelig denne fredagen, enten hjemme i sofaen eller ute på fest. Kyss noen dere liker (ligg med dem til og med, hvis det er stemning for det), spis noe jeg ikke kan spise (noe veldig søtt og digg helst), kos med barn og kjæledyr og det dere måtte ønske, nå er det helg!!!!!

God fredag, fine folk!!!

 

6 Comments

Middag, manchego og kjærlighet

 

img_4700

Noen ganger kan jeg skimte hvordan han blir som voksen. Jeg kan se små glimt i det runde barnefjeset, av hvordan kinnene hans vil bli annerledes, hvordan nesens bue vil bli mindre mild, hvordan han kommer til å se ut når han blir ungdom. Da får jeg stikk i hjertet, jeg blir spent, jeg gleder meg til å følge alle stegene dit, men stikket i hjertet er vondt og sårt, for tiden går så fort, og det er så gøy, men han blir så stor. Og så blir jeg hun litt teite.

Når vi sitter rundt et restaurantbord, etter en dag som bare har handlet om oss, uten forstyrrelser, uten å måtte gjøre noe annet enn å være sammen, når vi kan sitte i timesvis og skravle, når han velger mat fra «voksenmenyen», liker manchego og skinke og oliven, når han sitter pent ved bordet, og plutselig ler høyt av en ironisk spøk, så har han blitt så stor. Og så stikker det i hjertet, og det gjør vondt og godt og jeg blir redd for tiden. For det går fort, og det er gøy, men noe i meg vil bare holde fast på disse dagene, på den lille gutten, og hans avhengighet av meg. Jeg blir hun teite mammaen, hun som får et avslørende ansiktsuttrykk av stolthet blandet med sårhet.

Og så blir jeg det bevisst, jeg tar meg sammen, og inni meg er det ekkoer av flere stemmer, og jeg tar en slurk vin, og jeg kjenner at jeg både liker at han er stor og skolegutt, og savner at han var liten. Og så skjer det noe magisk. For når desserten er fortært, og han er mett og sliten av å spise voksne ting og være oppe til voksne tider og oppføre seg som stor, så kommer han rundt bordet. Og så kryper han opp på fanget, og må krølle seg mer sammen nå, enn i fjor, men han får plass, og mitt skjerf lukter trygghet for ham, og han lener seg inntil og lukker øynene, og jeg sitter og kjenner varmen og vekten av det jeg elsker aller mest. Og da sprekker nesten hjertet mitt og det er ikke teit, for jeg holder på å dævve av kjærlighet, og det må være lov.

 

Drømmen om syden

Ett minutt etter at dette ble tatt begynte det å regne.
Ett minutt etter at dette ble tatt begynte det å regne.

Drømmen om syden er som regel litt annerledes enn virkeligheten. Det skriver aldri reisebyråene noe om, virkeligheten forgylles og vi blir lurt, – eller vi lurer oss selv. Der det ser ut som palmer, svære bassenger og strålende sol, kan det være tilhørende motorvei, fulle tyskere og overskyet. Og vi har jo tatt etter, med face og insta og filter i alle former, så later vi som om hverdagen er magisk og selv morgenkaffen og sovetrynet blir vakre objekter på sosiale medier.

Hver gang vi skal til Lanzarote, så ser jeg for meg at jeg skal løpe nøttebrun og atletisk langs bassengkanten og stupe som en proff ut i det turkise bassenget. Jeg glemmer at jeg hverken er atletisk eller nøttebrun, og jeg glemmer at det stort sett er pensjonister her, som pryder bassengkanten med badehetter, og at det hender det er overskyet. Denne gangen, derimot, lot jeg meg ikke lure. Jeg minnet nemlig hjernen min på realiteten før vi dro. Jeg minnet meg selv om at Foffa ikke er helt i form, at det kan bli gråvær, at jeg selv er ganske sliten, og at det er glorete lys på de fleste restaurantene og ikke minst; at jeg denne gangen ikke kan spise hva jeg vil (med mindre det er fritt for gluten, sukker, melk og egg, det vil si alle tingene jeg liker best). I tillegg ankom jeg jo med krykker, så alle fantasier om å være hun dama på raske ben ble lagt død (dessuten er sånne hudfargede støttebandasjer det minst freshe verden har skapt).

I dag morges var det sol… helt til Tidemann og jeg gikk til bassenget. Da ble det regn. De pensjonerte kroppene syntes ikke å legge merke til det, de har jo vært gjennom de meste, så det skal litt til å vippe dem av pinnen. Men vi snudde på flekken (etter å ha testet dykkemasken) og haltet med all lasten tilbake til huset (for vi måtte visst ha med oss hundre liter vann, ekstra håndklær, bøker og leker ned dit).

Etter litt skravling om planene så ble de tilpasset. Jeg kjente på litt irritasjon, det skal jeg innrømme, for livet her er veldig langsomt, og det tar noen dager å omstille seg. Foffa kom opp med en plan som satte stjerner i øynene på Tidemann, nemlig å dra på (det Tidemann tror er) verdens største lekebutikk «for vi har rett og slett ikke nok lego her på Lazarote» sa Foffa. Han slang på en lunsj til meg, ved havnen, og vips var jeg entusiastisk sjæl.

Foffa kan være en uforutsigbar mann. Da vi kom til lekebutikken ble fyren på fem helt fjetret av alle hyllene. Han har studert Lego-katalogen ned til minste detalj, og vet hva alle pakkene inneholder. Og der var den, den største, den med trikk og biler og stasjon og alt, den han har drømt om siden i våres. Og etter nøye overveien, vekting frem og tilbake, så sa Foffa «da tar vi den». Tidemann var helt på styr. Den største pakken!!!!! Og da han trodde verden ikke kunne bli mer koko, så skjedde det han aldri kommer til å glemme. For mens han sto med den enorme pakken i armene, så så Foffa strengt på ham og sa; «Nå, Tidemann, nå kommer utfordringen». Tidemann så bekymret ut. «Nå skjønner du, nå blir du nødt til å velge en pakke til!». Jeg har aldri sett Tidemanns fjes sånn før.

img_4643

Han forsto ikke helt hva som ble sagt, det tok noen sekunder før han liksom reagerte. Og så ble ansiktet hans til det som bare kan kalles ekstremt forundret med tilhørende begeistring. Jeg ble forundret sjæl, Foffa har kjørt noen sånne triks på oss søstrene opp gjennom også, jeg husker hvordan det føles å bare få verdens største overraskelse ut av det blå. Det er overveldende. Vi valgte enda mer lego, endte til slutt med tre pakker (!!!) og dro fra butikken med en femåring som var helt over seg, en Foffa som lo lurt og en kvinne på trettitre med ekstremt lavt blodsukker.

Da vi endelig satt på restauranten, så falt også jeg på plass. Med gambas al ajillo, avokadosalat og hvitvin så landet jeg liksom. Blant alle i khakiklær, så gled den bandasjen inn i omgivelsene som bare det, og det hjalp også på humøret å bli påminnet hvor digg det spanske kjøkken er. Vi skal bare være her. Vi skal ikke få til noe som helst, vi har verdens rauseste Foffa, og Tidemann håper nå på regnvær hele uka så han får bygget alt ferdig. Det blir som det blir.

🙂 Thea.

PS: Jeg vet der er meldt sol i morgen, og jeg håper på å få sove lenge, med lego som barnevakt. Planlegger jeg å ta med meg den ikke-atletiske kroppen min i sola, mens eldre og yngre menn i husstanden gjør akkurat som de vil.

Mat redder dagen (som alltid).
Mat redder dagen (som alltid).

Take off

Gutt (5) fikk mentos etter å ha trillet kvinne (33) gjennom hele Gardemoen.
Gutt (5) fikk mentos etter å ha trillet kvinne (33) gjennom hele Gardemoen.

Kvinne (33) med sekk, krykker og koffert, gutt (5) med reisefeber og caps kjøres av søster til Gardemoen. Kvinne (33) får låne rullestol for første gang i sitt liv, og har krykker på tvers og sekk på fanget, mens gutt (5) triller koffert på størrelse med ham selv inn i en flyplass i høstferiemodus. Kvinne (33) svetter og fniser og føler seg langt utenfor komfort-sonen, mens gutt (5) elsker utfordingen.

Jeg har aldri sett verden fra rullestolperspektiv, og la meg si; Jeg følte meg usynlig. Folk så meg ikke, rett og slett. Jeg bare var nede på halvt nivå av dem, og de stanget inn i meg og tråkket foran meg i ett sett. Jeg blir fort sinna i bil, og tydeligvis enda fortere irritert i rullestol. Tidemann var roen selv, han frydet seg over det sirkuset vi var i avgangshallen der. Etterhvert skjønte jeg at jeg bare kunne stange inn i folk, det funka. Men altså; jeg har fått en nyvunnen og dyp respekt for dere i rullestol.

Ble så svett og oppgitt at jeg endte med å stole hundre prosent på en fremmed dame som sa hun kunne sjekke inn kofferten min. For alt jeg vet la hun femti kilo amfetamin i den, har ikke sjekket enda, men den kom frem, så hun stjal den i alle fall ikke. Jeg har ofte skikkelig tiltro til fremmede mennesker, og det viser seg som regel å gå bra. Jeg liker også å teste verden litt, for da viser det seg gang på gang at det faktisk finnes fine folk. Bortsett fra en gammal røy som sneik foran Tidemann i kiosk-køen da han skulle kjøpe vann (hvem sniker foran en femåring, hvis mor sitter i rullestol???), så har folk vært utrolig fine i dag.

Sikkerhetskontrollen var en fest for seg selv, la meg få oppsummere det med følgende; svette, halting, barbeint i bandasje, krykker som setter seg fast, stressa folk, unge som fniser, nesten-velt reddet av skulderen til en som jobbet der. Kom oss gjennom. Neste utfordring var at vi hadde fått seter på første rad, og det er ikke lov å sitte der når man ikke kan gå, og flyet var fullt. Tidemann ville ikke sitte alene, og var bekymret for om vi fikk byttet sete.

Da sirkuset kom til gate viste det seg at vi, på tross av krykker og svette og bandasje og rullestol, var de friskeste folka der (!). Så da jeg spurte betjeningen om jeg kunne sitte på nødutgang helt foran, smilte hun og svarte «det er faktisk betryggende hvis dere to har de setene på denne flighten». Når 70% av passasjerene sitter i rullestol og samtlige har bikka 80, så er en halt kvinne på 33 med barn, et friskt pust. Følte meg usannsynlig sprek der vi satt, og kunne attpåtil hvile benet mot veggen.

Den med sovende barn på fly vinner gullmedalje.
Den med sovende barn på fly vinner gullmedalje.

Med hummus og gulrøtter (kokkelert med kjærlighet av Nanna i går) i matpakka, verdens snilleste unge og følelsen av å være ung og vital, så gikk det hele over all forventning. Og vel i land på Lanzarote ventet Foffa, med utslåtte armer, ledig sofa, omsorg og tjuefem grader i lufta.

Her sitter vi nå, Tidemann har lagt ut marmelade til maurene og studerer kalaset med lommelykt og forstørrelsesglass, Foffa drikker sangria, og sengen vår var som alltid pyntet og klar, som på det fineste hotell. Han er en skjønn mann han faren min. En rar og pussig og skikkelig skjønn mann. Nå skal vi bare være her. Puste, skravle, leke og hvile.

Takk for alle fine meldinger i går, dere er verdens beste gjeng på internett!!!!

🙂 Thea.

Foffa har egentlig en hemmelig drøm om å være stuepike på luksushotell.
Foffa har egentlig en hemmelig drøm om å være stuepike på luksushotell.

Fra fest til rullestol

 

img_4589

Endelig er den her. Vi har ventet og gledet oss, vi har planlagt og skravlet, vi har savnet og sett for oss, og i morgen drar vi. Det er Tidemanns første høstferie, og vi skal besøke Foffa på Lanzarote. Jeg skulle bare ha helg først, skulle i en bursdag, skulle drikke vin, skulle fjase fra meg. For jeg vet det kommer en uke med søvn, lading og sol, og da passer det jo perfekt å gå ut litt først?

Det gjorde jeg. Først bursdag, dansing, fest, så byen. Ikke for mye å drikke, ikke full, bare glad og forventningsfull og fornøyd. Men så ble jeg plutselig lei. Jeg kan bli det, plutselig får jeg nok, jeg orker ikke mer, jeg vil hjem til min rene seng, jeg vil sove. Det skjer på et sekund, og da er det bare å dra. På veien ut til taxi følte jeg meg litt alene. Det gjør man jo innimellom, det går bra det, men jeg kjente litt på det. Kanskje skulle jeg ikke gått fra de andre? Før jeg rakk å tenke noe mer, så tråkket jeg ned i et lite hull, ankelen vre seg, hørte et knekk, hylte og falt.

Tårene spratt, ingen hjalp meg, noen pubertale menn som spiste kebab pekte og gikk forbi med sine store adamsepler. Folk er duste på fylla. Kom meg opp selv, vinket på en taxi og gråt til den fremmede mannen. Prøvde å si at jeg ikke var full, men at jeg akkurat hadde vrikket ankelen «Kan du kjøre meg hjem?» mellom snørr og tårer. Han kunne selvfølgelig det, ga ikke noe særlig respons. Taxisjåfører vet ikke helt hvor viktige de er, de er jo selve de som får deg hjem. Det er mye trygghet i det, de burde vite det. Uansett, satt i taxien og gråt, følte meg ekstremt alene og hadde så vondt at jeg nesten kastet opp.

Ut av bilen, inn porten, krabbet opp trappen, prøvde å låse opp døra fra knestående posisjon. Kom meg inn, helt alene. Vi skal jo til Lanzarote, Tidemann og jeg. I morgen! Fant en pose frosne jordbær, klarte å komme meg i seng. Festet posen med frosne bær rundt ankelen med en strømpebukse, tok to paracet, gråt, sovnet. Våknet i dag, det er vondere enn i går, jordbærene er ikke lenger frosne og den posen de lå i var visst ikke tett. Klarer ikke gå. Jordbærmos i hele senga, ser ut som noen har blitt slaktet der. Lukter syltetøy av meg og hele rommet.

Smeltede jordbær i yndlingssengetøyet.
Smeltede jordbær i yndlingssengetøyet og gråt i halsen.

Gråter og føler meg alene, sender melding til søstrene. Når man trenger hjelp og trøst, må man be om hjelp og trøst. Da kan de som er glad i deg få lov til å vise det. Og det gjør de. Nanna kommer på døra, jeg gråter og slipper ut ensomheten, Katja er sykepleier og vil at vi skal dra på legevakten. Luksus-legevakten Volvat. Søstrene tar i mot tårer og jeg halter og Nanna kaller meg Krøse-Maja, fordi jeg likner på hun hufsa i Lønneberget. Volvat er rent og dyrt og effektivt, og vi tar røntgen og legen er kjempekjekk.

Vi fniser gjennom skjelvingen og jeg kjører rullestol for første gang og Nanna og gir meg kjærlighet og kaffe og snus, og vi må huske navnet til legen, for vi må google ham etterpå. Det er ikke noe brudd, jeg får bandasje og krykker og legen prøver å lære meg å gå på dem, men jeg er bare Krøse-Maja som lukter syltetøy og angrer på at jeg ikke lakket tåneglene igår.

Krøse-Maja har fått rullestol
Krøse-Maja har fått rullestol

Ringer Tidemann, han sier «Du trenger ikke å bekymre deg, jeg skal hjelpe deg alt jeg kan og så kan jeg trille deg i rullestol på flyplassen». Og Mamma flytter fårikålmiddagen hit i ettermiddag, for jeg kan ikke gå opp mange etasjer, og de vil ikke spise uten oss.

I morgen blir jeg hun rare dama med krykker, koffert og en femåring på flyplassen, som med stor entusiasme skal dytte meg på rullestol. Og så går vi ombord i et fly hvor halvparten av passasjerene er så gamle og skrøpelige, at jeg blir hun sporty dama på krykker . Og på en eller annen måte kommer vi fram, og da er det ferie og sol og det er bare å halte i vei.

Jeg er ikke alene i det hele tatt. Jeg bare glemte det i natt, når jeg lå der på bakken og gråt. Jeg er det helt motsatte av alene, og det er ingenting som er så deilig som å få det bevist. Snart er det fårikål, og så blir det som det blir.

God søndag!