2 Comments

Et ledelsesproblem

 

img_5163

 

En ulykke kommer sjelden alene sier noen, og det hender «noen» har rett. I alle fall når det gjelder sånne duppedingser, du vet sånne ting du har i livet ditt ene og alene for at de skal fungere? Det du har kjøpt for å lette tilværelsens strabaser. Når de rotter seg sammen og bestemmer seg for å streike så føles det som mytteri. Ikke at jeg har vært kaptein på en sjørøverskute, sånn på ordentlig, men det kan ikke være langt unna samme følelsen. Hvis hjemmet mitt hadde vært en bedrift så hadde den vært i gang med oppsigelser, for nå er det motbakke i markedet, for å si det sånn.

Når katteluka streika (takk for oppmerksomheten og støtten forresten) så var det visst noe som raknet i ryggraden av min husholdning, og ikke før katteluke-mannen og jeg hadde rukket å få det fikset, så var helvetet løs her (i alle fall «helvete» sett gjennom vestlige, privilegerte, selvopptatte og huslige briller). Herr Oppvaskmaskin har bestemt seg for å lekke vann ut på gulvet og pipe som en stukken gris (eller mer et stukkent marsvin) og Señor Støvsuger smelta jeg jo på peisen her forleden, så han duger ikke til noen ting stakkars.

I tillegg har internettgjengen, det vil si gruppen med bokser og kabler og stikkontakter og sånt, som ligger under sofaen som et stort brannfarlig edderkoppnett, tatt kvelden. Det gjør det særs vanskelig for stakkars meg å glemme at huset er støvete og oppvasken skitten. For å få min dose virkelighetsflukt må jeg altså streame ting over mobilnettet (hei datapakke nummer hundre tusen denne måneden), mens jeg later som at de andre tingene virker, så hjertet kan få ro og jeg kan se på Westworld.

Dro både på Get og Elkjøp i går, og fikk på en måte hjelp, trakk kølapper og snakket og undersøkte og sånn, men det er ikke det jeg trenger hjelp til. Bedriften trenger en leder. En leder på hjemmefronten som kan ta avgjørelsene, når jeg står til halsen i hverdags-stress og ikke klarer å se lenger en min sønns skitne matboks eller ha oversikt over hvor mye brød vi har igjen. Jeg savner en funksjon som bare setter ned foten, tar avgjørelsen om vi skal ha ny støvsuger eller gidde å ringe etter deler, som orker å finne serienummeret på alle apparatene og som står i telefonkø i arbeidstiden for å nå gjennom til en lite behjelpelig serviceperson som ikke forstår helt hva du mener.

Hvor er det styret i min private bedrift; hjemmet, som sier ja til å betale de dødsirriterende utgiftene oppvaskmaskin, støvsuger og internettfloke utgjør? Hvor er den administrerende direktøren som tar en avgjørelse på at det er viktigere at Herr Oppvaskmaskin fungerer, enn å gå på restaurant og spise deilig ting? Hvor er medarbeidersamtalen hvor jeg kan få ventilere at det noen ganger er motbakke? Og hvor er hjemmets julebord egentlig? Vi trenger for faen litt motivasjon i den leiren også (og ei litta «damenes tale» hadde ikke vært å forakte).

Nei, det har ikke klikka for meg, jeg vet at hjemmet er mitt ansvar. Nei, dette betyr ikke nødvendigvis at jeg trenger en mann (men si fra hvis du har en kul kompis). Jada, jeg skal ringe servicefolka i morgen. Og jada, jeg skal løse opp den floka under sofaen. Og selvfølgelig skal jeg betale for de irriterende tingene som har valgt å gjøre mytteri. Men jeg bare sier det; det blir julebord. Det har jeg (snart) fortjent.

Takk for meg.

🙂

 

PS: Hvis du vil (og er kul og sånn) så må du gjerne følge denne bloggen på facebook. Da slipper du å huske hele adressen hit (det tenker jeg kan bli litt mye å be om, med tidsklemma og alt det der).

2 Comments

  1. Haha, godt skrevet! Og veldig gjenkjennelig, det enkeltkvinneforetaket det er å være alene som voksen i en husstand kan være overveldende…

Legg inn en kommentar