Bak lukkede dører

 

img_4963

Det er sjelden man får titte inn i fremmedes hus. I alle fall for min del, jeg går stort sett bare på besøk til de jeg allerede kjenner. Men i dag har vi vært på besøk hos folk vi ikke kjenner. Det vil si, vi har vært bøssebærere for TV-aksjonen.

Vi fikk tildelt noen blokker, totalt ni oppganger av fem etasjer. Tidemann bar bøssa, jeg ringte på. Å få se glimt av folks liv, inn i leilghetene deres, er som å bivåne en slags revy av skjebner. Alle under samme tak, ingen like. En pappa åpnet med ansikstmaling i hele fjeset, noe han først kom på etter et par sekunder. Bak ham sto en stolt liten jente som åpenbart var kusteren bak klusset i trynet hans. Bak en annen dør var det en liten gutt som tømte alle kronestykkene han hadde spart, en for en, ned i bøssa. Det var glade folk, det var sure folk, det var folk som latet som de ikke var hjemme.

Bak en dør hørte vi rare lyder, litt skumle lyder. Ingen åpnet. Jeg sitter fortsatt med følelsen av at ikke alt var som det skulle i den leiligheten. Bak en annen dør bodde en gammel mann, han hadde nok røyket sine sigaretter innendørs siden bygget ble reist for femti år siden, og klarte ikke å legge myntene i bøssa selv. Min unges små hender hjalp til, da den gamle mannens hender skalv for mye. Han ville gjerne gi, for TV-aksjonen var viktig. Jeg tror forøvrig han sjelden får besøk, og kanskje likte at vi sto på døra hans i dag. Han var ganske rørende, på en keitete og litt streng måte.

Bak en annen av dørene var det en raring, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive ham, men jeg kan kanskje si det på denne måten; hvis han hadde vært skuespiller hadde han alltid spilt en mistenkelig (mulig  pedofil) karakter. Varsellampene blinket såvidt i bakgrunnen av mammasinnet mitt, der femåringen så med store øyne på mannen i døren, som stilte rare spørsmål med et underlig flir. Men barnet mitt må lære å møte ulike mennesker med høflighet og respekt, og selv mistenkelige typer ville visst gi til Røde Kors. Vi takket for støtten og gikk videre.

Noen hus lukter lavendel, noen lukter løk og noen lukter støv. Noen bor i kollektiv, noen bor alene, noen bor med de de elsker og noen med de de ikke elsker lenger. Noen stakk fete sedler i bøssa, andre skrapte frem kronestykker fra sofaen og ganske mange hadde gjort seg klare og tok i mot oss med åpne armer.

Etter å ha gått trapper til 40 etasjer var lårene varme, bøssa tung og Tidemann full av spørsmål. «Hvorfor sa han nei? Hvorfor ville han ikke gi? Tror du de ble sure? Hvorfor ga de oss så mange penger? Tror du på ordentlig at han ene sto i dusjen da vi ringte på? Og hvorfor var hun dama så hyggelig?».

Å få sniktitte på vidt forskjellige mennesker som, uten kanskje å vite det, deler oppgang eller bygg med helt andre skjebner, er ganske fint. Man blir takknemlig for hvordan man selv har det, man blir overveldet over folks giverglede, og man blir klar over at det er viktig å bry seg.

For rett bortenfor leiligheten din, bare noen vegger unna der du lever ditt trygge og varme liv, så finnes det kanskje noen med en helt annen skjebne. Kanskje skulle man besøkt hverandre oftere?

Det tror jeg alle hadde vunnet på.

God søndag folkens, og takk for at dere er så rause!

🙂

 

Legg inn en kommentar