2 Comments

Katteluke-føljetongen, – en historie fra virkeligheten.

 

Dette er kattedør-fjeset mitt.
Dette er kattedør-fjeset mitt.

Hvis du et øyeblikk har lyst til å zoome vekk fra dagens nyheter, vekk fra store politiske valg, vekk fra netthets, dopingsaker og streik, så er du hjertlig velkommen til å ta del i mitt livs mest trivielle føljetong en liten stund. Det kan jo av og til være deilig å slippe tak i de helt store tingene, kanskje til og med rette fokuset vekk fra egne hverdagsproblemer, og inn på et annet menneskets strev (hvis du IKKE er keen på akkurat det, så bør du bare gå videre på internett med en gang).

Velkommen til katteluke-føljetongen. Jeg har altså en luke i døren til min katt Knut. Pappa brukte mye energi og mange banneord på å skjære ut det hullet i fjor høst, så Knut skal ha sin helt egen inngang. Luken er av beste sort, den er koblet til chipen Knut har i nakkeskinnet og slipper bare ham inn. Helt til nå, selvsagt.

Knuts gjest.
Knuts gjest har vært på Netflix og chill hos oss, mens jeg var på jobb.

For et par måneder siden ble nemlig den luka ødelagt. Vet ikke om det var en nabounge, en nabokatt, egen unge eller egen katt, samma det egentlig, men luka har mista luka (flappen på en måte), så nå er Knuts inngang et hull i veggen. Knut tenker ikke på det med hverken hat eller kjærlighet, han liker hullet sitt. Jeg var for lat til å gjøre noe med det så lenge det var varmt. Og så ble det dritkaldt.

Etter tre turer på dyrebutikken, så har jeg blitt venn med han som jobber der, og nå ringer han til stadighet og oppdaterer meg på katteluke-ting. Jeg har testet noen andre luker, som ikke passer denne modellen, men i stad ringte han faktisk og mente vi var i mål. Den som lever får se, jeg skal innom der i morgen. I mellomtiden inviterer Knut venner med hjem. For den vanlige katteluka slipper jo bare inn ham, men hullet i veggen inviterer alle.

På tross av at jeg stapper håndklær og annet rask inn i det hullet, så finner han en løsning. Han stikker den tynne labben sin frem og klorer i vei, og klarer hver dag å trekke innholdet jeg har stappet behørlig inn, ut på verandaen.

Det stappes diverse inn i dette hullet for å hindre kuldegradenes inntog i heimen.
Det stappes diverse inn i dette hullet for å hindre kuldegradenes inntog i heimen.
Knut jobber hardt og målrettet for å ha med seg squadet sitt hjem.
Knut jobber hardt og målrettet for å ha med seg squadet sitt hjem.

Hunder er jo veldig imøtekommende vesener, hvis man kommer hjem til hunder så logrer de og vil liksom fortelle om dagen sin; «Hei, du er hjemme! Herregud så gøy! Jeg har ventet på deg i evigheter!!». Katter derimot, de himler liksom bare litt med øynene. Som da jeg i går kom hjem og det lå en fremmed katt i sofaen. Knut lå på den ene siden, kompisen (eller kjæresten?) på den andre. Begge så på mitt forundrede fjes med en mine som sa; «Hva så? Hva er det som er så spes?».

"Hva er det? Jeezes."
«Hva er det? Jeezes.»

Katteluke-mannen i butikken fortalte meg at den luka vi har, den kan man registrere åtte katter på. Og så så han på meg med et blikk man bare gir kvinner med planer om å få åtte katter.

Siden det har vært så jævlig kaldt her, og katter har kommet og gått, så har jeg brent opp all veden og det er spesielt mye hår på gulvet. Nok en gang en reminder på at hvitt gulv var en under snittet god idé.

Jeg har derfor bestilt ved, og vedmannen kom i dag, femten sekker levert på døra (elsker folk som leverer ting på døren!!!). Lagde meg kylling i form med tomat, fyrte i peisen, gledet meg over katteluke-nyheten, middagen og varmen. Helt til jeg glapp formen i gulvet med et smell, og alt sprutet utover.

Nå har gulvet tomat og kylling, og kyllingen og tomaten har kattehår. Men det er skikkelig fyr i peisen, i morgen kommer luka. Kanskje.

Takk for oppmerksomheten! 🙂

Sånn.
Sånn.

2 Comments

Legg inn en kommentar