4 Comments

«Mamma, har du noen penger du ikke bruker?»

 

Det telles og spares og telles igjen. Drømmen er å få kjøpe en legoboks etter jul en gang.
Det telles og spares og telles igjen. Drømmen er å få kjøpe en legoboks etter jul en gang.

Vi har begynt med ukelønn. Det startet for noen måneder siden, Tidemann ønsker seg så mange leker, og siden både bursdag og jul faller i desember for hans del, så blir det langt mellom hver gang ønskelisten tas frem. Dessuten har det haglet med spørsmål om priser, på alt fra is til dopapir til motorsykler og lego. Jeg følte det var på tide å introdusere ham for økonomi.

Jeg ser med gru overskrifter i avisene om tenåringsjenter med vesker til tusenvis av kroner og gutta boys med forvokste adamsepler, usikkerhet i fjeset og Canada Goose-jakker til en halv månedslønn. Jeg vokte opp på Ullern, beste vestkant, med en mor som insisterte på å kjøpe fôrede bukser fra bruktbutikk. Jeg husker selv at jeg ønsket med Levi’s-bukser i flere år. Til slutt, da Pappa endelig hadde sagt ja og Mamma tok meg med ut på shopping, så overtalte hun meg i løpet av handleturen til å kjøpe Ragazz istedenfor (til en fjerdedel av prisen). Det var et nederlag for meg, og en seier for oppdragelsen. Det handlet egentlig ikke om penger for Mammas del, det var av prinsipp. Hun ville ikke at vi skulle bli typiske vestkantbarn, – og det ble vi ikke.

Foreldre som lærer ungene sine at «Cubus-barn er fattige», eller at det er viktig å ha krokodille på t-skjorta, er i mitt hode de minst selvsikre, mest gjennomskuelige menneskene i samfunnet vårt. De som velger å bruke pengene sine for å «vise hvem de er», ved å kjøpe uniformer til barna sine til flerfoldige tusenlapper, fordi de mener «det er verdt det», og samtidig tror det hever dem over andre mennesker, er det stussligste som finnes. Misforstå meg rett, folk kan få gå med hva de vil, men å lære barn at klær er status, at noen merker betyr mer enn andre, eller at kjøping av ting er meningen med livet, gjør det motsatte av å være en gode rollemodeller.

Jeg skjønner at det er fristende. Jeg elsker å se at ungen min blir glad, jeg liker å se ham i kule klær og gi ham gaver. Herregud, jeg sikler selv på dyre ting innimellom. Men jeg har et ansvar for å lære ham at verden ikke handler om bruk og kast, og jeg har et ansvar for at han ikke blir bortskjemt og usympatisk. Jeg har et ansvar for at han finner glede og begeistring i andre opplevelser enn ting, og får respekt for mennesker helt uavhengig av hva de tjener og hvilke klær de går med.

Så vi startet med ukelønn. Og det åpnet døren til et lite helvete av pengespørsmål, for å være ærlig. Han stilte tjue spørsmål om penger hver dag i starten. Hvor mye skal vi fortelle dem? Hvordan skal man forklare at vi har råd til lego, men velger å ikke kjøpe det i tide og utide? Hvordan forklarer jeg at vi ikke alltid (men noen ganger) gir penger til tiggere? Hvordan skal jeg vise ham at penger ikke er det viktigste som finnes, samtidig som jeg lærer ham at det er en stor del av livet?

Denne ukas episode i Foreldrerådet handler om nettopp barn og økonomi. Jeg trengte hjelp til å forstå dette her, og heldigvis har jeg anledning til å invitere folk som er smartere enn meg selv til å gi kloke råd. Forbrukerøkonom (og trebarnsmor) Silje Sandmæl er gjest og setter skapet på plass, for å si det sånn. Å gi ungene sine alt de ønsker seg av ting, er nesten som å gi dem alt de ønsker seg av søtsaker; det er rett og slett uansvarlig.

Hva tenker dere?

🙂 Thea.

 

 

PS: Vi har nettopp hatt «praten». Jeg har fortalt Tidemann om økonomien vår, både inntektene og utgiftene, og han ble helt himmelfallen. Han forsto mye mer enn jeg hadde trodd, og over en skål kyllingsuppe ble han klar over at livet kostet mer enn det han hadde tenkt på. Han ble også klar over at vi er heldige. Nå er han oppe på rommet sitt og finner fram leker han ikke bruker så vi kan gi dem videre til de som ikke har så mye som oss. Det anbefales å ta den praten!

Forbrukerøkonom Silje Sandmæl gir deg rådene som redder ungene dine fra å havne på "Luksusfellen" om femten år.
Forbrukerøkonom Silje Sandmæl gir deg rådene som redder ungene dine fra å havne på «Luksusfellen» om femten år.

4 Comments

  1. Ukelønn er bra! Vi kjører følgende modell; hvert barn får ti kr pr år i alderen, i vårt tilfelle 80 til 8-åringen og 100 til 10-åringen. Av disse skal de selv dele opp noe til bruk, noe til spare og noe til gi-bort hver uke. Hvor mye som går til hver bestemmer de selv, men stor sett deles det greit opp. I gi-bort er det penger å gi til tiggere, tv-aksjon eller solidaritetsprosjekter på skolen, spare er til større ting de ønsker seg, bruke er til for eksempel mindre ting som Pokemon-kort, ukeblad osv. Funker veldig bra hos oss!

    1. Så bra og tydelig den løsningen virker! Takk for innpill, her er vi jo helt i starten, så vi må finne litt ut av det. Dere virker jo helt proffe 🙂 Noterer meg alle rådene, tusen takk!! 🙂 Thea.

  2. Eldste er bare 7, så han får ikke fast ukelønn. Men en femmer for å gå ut med en søppelpose etc…
    Han må da «skatte» en tredjedel på sparegrisen til banken. Resten går til det han ønsker seg. Når han får bursdagspenger eller større pengegaver må han «skatte» 50%.
    Veldig viktig at denne praten taes når de er små:)

Legg inn en kommentar