Furting + meg = dynamitt

 

To morgentryner som nettopp har ryddet opp i forholdet, etter en runde med "furting og monstermamma".
To morgentryner som nettopp har ryddet opp i forholdet, etter en runde med «furting og monstermamma».

Der var den! Jeg har funnet min akilleshæl som mor. Jeg har funnet det punktet, den knappen, som forvandler meg fra hyggelig dame, til et stampende monster,på tredve sekunder. Det gjelder forresten ikke bare i oppdragelses-sammenheng, det gjelder ikke bare ungen min, det gjelder også folk flest. Det jeg hater aller mest av all hverdagslig oppførsel er… FURTING.

Jeg klikker av furting!!! Jeg klarer ikke underkommunikasjon, sutrelepper, fornærmet mine og tilgjort tristhet. Jeg FIKSER DET IKKE!!! Jeg blir ikke medgjørlig, jeg blir ikke pedagogisk, eller lirkende og oppmuntrende, jeg blir JÆVLIG FORBANNA. Det siste døgnet har visst min sønn funnet ut av furting, han har testet det ut som en metode i konflikthåndtering, og la meg bare si; det er det mest irriterende jeg har opplevd så langt som mor. Jeg vet ikke om det er urimeligheten i det, om det er stillheten, om det er den bortskjemte utstrålingen, jeg vet ikke om det er jeg som er gal (meget mulig), men selve furtingens natur går rett på sentralnervesystemet mitt og forvandler meg til et skrikete, illsint monster.

Det minner meg om feigt spill fra barneskolen, fra tidligere arbeidsplasser jeg har jobbet på og fra forhold jeg har vært i. Når folk med helt tydelig mine ikke er fornøyde, men nekter å svare på hvorfor, nekter og fortelle hva som er galt, så man må grave og lirke og vri, det er altså så utrolig bortkastet energi. Hvorfor driver folk med furting? Hvorfor er dette et relativt akseptert spill i samfunnet? Det er altså noe av det verste som finnes. Når folk svarer kort og avvisende, barnslig og trumpete på helt vanlige spørsmål, når det lyser misfornøydhet ut av alle porene deres, og man gidder å gi ved dørene og spørre; «Hva er det? Er det noe galt?» og de bare svarer et indignert «nei» på innpust (vi er det eneste folkeslaget i verden som svarer på innpust, utlendinger synes det høres ut som vi har astma), da klikker jeg.

Dette har jeg ikke vært så tydelig klar over før, men etter et par runder med min elskede sønn siden i går, så kom det hele for en dag, og jeg måtte (etter at jeg hadde roet meg ned fra monster-mamma-anfallet mitt) sett meg ned med ham og forklare;

«Det finnes hundre tusen ord du kan bruke til å beskrive hvordan du har det, at du er skuffet eller sint, at du er lei deg, at du er uenig med meg. Det er hundrevis av tårer du kan slippe løs hvis du er trist, da skal du få trøst, og jeg skal prøve å forstå (at du har så urimelige meninger om lego). Men det aller minst effektive du kan gjøre, det er å sette på deg en geip og bli furten. Hvis det skjer en eneste gang til, hvis det blir måten du har tenkt til å håndtere fremtidige uenigheter her i huset, så kan jeg med en gang si at vi ikke kommer til å være venner. Da kommer jeg til å bli klin kokos, jeg kommer til å kaste alle lekene dine ut av vinduet, ta alle lommepengene dine og slette alle appene dine på telefonen. Jeg kommer til å vandre omkring i dette huset og være så forbanna som en trøtt bjørn, og du kommer aldri mer til å få is, resten av livet. Sånn, har du forstått det?!»

Han svarte ja. Og så sprakk furteleppa opp i et smil, fordi han så for seg at jeg var en «trøtt bjørn». Og så snakket vi om hvordan man heller, på en bedre måte, kan fortelle hverandre at man er sure, og hva jeg (helt spesifikt) kunne gjøre på en bedre måte, enn å bli en monstermamma. For jeg blir skikkelig urimelig, jeg innrømmer det. Jeg måtte trekke tilbake en god del trusler, unnskylde en god del urimelige utsagn, og understreke at han selvsagt kom til å få flere is denne ferien. Men jeg hater furting, og det poenget kom i alle fall igjennom. Jeg håper å bli det stedet furting går for å dø.

Takk for meg. Nå skal vi bade.

God lørdag!

Legg inn en kommentar