Fisk, tenner og havets bunn

 

Spiser middag med denne uktsikten og grunner på hvordan jeg kan få tatt det hele med hjem.
Spiser middag med denne uktsikten og grunner på hvordan jeg kan få tatt det hele med hjem.

Å være borte fra Norge, fra hverdagen, fra timeplanen og Skam og Mannegruppa Ottar og alle skriveriene om menn som nå er støtt fordi de synes det må være lov å gjøre ulovelige, smakløse ting, å leve dagen i sakte tempo, å spise skalldyr og hvitløk og tomater som er helt røde, og som smaker som tomater og ikke som vann, å bade til håret står rett opp av salt og sand, å døse på stranden, å drikke vin til lunsj, det er så deilig at jeg helst skulle tatt det med meg hjem.

Jeg skulle helst kokt det hele ned på en flaske, til en sterk eliksir, et konsentrat, som jeg kunne drukket et shot av når november kommer. Når morgenen er mørk, og ettermiddagen er mørk, og det er frost på vinduene og frost i nesa og uendelig lenge til sommeren. Den samme eliksiren kunne blitt brukt når man kjeder seg i hverdagen, i livet ellers, eller når man våkner med hodet fullt av tømmermenn fordi man prøvde å drikke seg til følelsen ferie gir.

I dag har vi snorklet. Det er stort sett det vi driver med på stranden, vi tar med oss brød fra i går, og så mater vi fiskene. Jeg lærte å snorkle før jeg kunne svømme, det samme gjelder Tidemann, han lå og duvet i bølgene med sin hånd i min for første gang for snart tre år siden. Jeg husker utrolig godt hvordan det var selv, da Foffa for omtrent tredve år siden satte meg i en badering og tok på meg en maske og dro meg ut der jeg ikke kunne stå. Jeg husker overveldelsen av universet jeg fikk se på, alt som foregikk under vann, det var helt magisk. Det var på Lanzarote det også, Mamma var høygravid med minstesøster, og takket være en gammel video fra den ferien, så vet jeg at hun var ganske varm, og hormonell og slepphendt i akkurat den ferien.

En scene fra den videoen viser Mamma som (for det som tydeligvis er endte gang) glipper et glass i gulvet og banner og sverter, og er tydelig oppgitt, speiselt over at hennes (irriterende) mann filmer det hele. Hun ler, men du kan se det ligger en liten faen inni de øynene. Uansett, den påfølgede dagen, da vi igjen var ute og snorklet, så så vi noe som blinket. Jeg husker fortroligheten med Pappa (Foffa), vi pekte og hvisket til hverandre ute på dypet, jeg holdt meg godt fast i baderingen og fløt over det som kanskje var en skatt. Jeg husker at han dykket ned, akkurat hvor kul han så ut da han gjorde det, og så fisket han opp det som lå der og blinket. Det var et glass. Et glass som, i mine øyne, var helt likt det Mamma hadde knust dagen før, en gave fra havets bunn.

Vi fniste der ute, veldig fornøyde med fangsten. Og så ga vi det til Mamma, høytidelig. Hun ble sånn passe glad. Hun synes kanskje det var litt irriterende å bli minnet om hvor mange glass hun hadde knust, noe jeg ikke forsto helt da, men Pappa frydet seg (han er en sånn som liker å erte litt, og gnir ting inn).

Etter å ha matet fiskene med et helt brød i dag, 30 år etter at de fikk første servering fra meg, og deres grådige små tryner hadde bitt oss både i fingre og tær, så spiste vi lunsj. Før desserten trakk Tidemann ut sin løse tann. Bare sånn uten videre, plutselig satt han stolt, med blodig munn og verdens minste melketann i hånda. Det ble både jubel og is, og nå har han store planer om å tjene seg stinn av gryn fra den spanske tannfeen i løpet av natten. Jeg har planer om å drikke mer hvitvin, spise mer hvitløk, og la tiden gå så sakte den overhodet kan.

Jeg håper dere gjør noe sjukt hyggelig denne fredagen, enten hjemme i sofaen eller ute på fest. Kyss noen dere liker (ligg med dem til og med, hvis det er stemning for det), spis noe jeg ikke kan spise (noe veldig søtt og digg helst), kos med barn og kjæledyr og det dere måtte ønske, nå er det helg!!!!!

God fredag, fine folk!!!

 

Legg inn en kommentar