6 Comments

Middag, manchego og kjærlighet

 

img_4700

Noen ganger kan jeg skimte hvordan han blir som voksen. Jeg kan se små glimt i det runde barnefjeset, av hvordan kinnene hans vil bli annerledes, hvordan nesens bue vil bli mindre mild, hvordan han kommer til å se ut når han blir ungdom. Da får jeg stikk i hjertet, jeg blir spent, jeg gleder meg til å følge alle stegene dit, men stikket i hjertet er vondt og sårt, for tiden går så fort, og det er så gøy, men han blir så stor. Og så blir jeg hun litt teite.

Når vi sitter rundt et restaurantbord, etter en dag som bare har handlet om oss, uten forstyrrelser, uten å måtte gjøre noe annet enn å være sammen, når vi kan sitte i timesvis og skravle, når han velger mat fra «voksenmenyen», liker manchego og skinke og oliven, når han sitter pent ved bordet, og plutselig ler høyt av en ironisk spøk, så har han blitt så stor. Og så stikker det i hjertet, og det gjør vondt og godt og jeg blir redd for tiden. For det går fort, og det er gøy, men noe i meg vil bare holde fast på disse dagene, på den lille gutten, og hans avhengighet av meg. Jeg blir hun teite mammaen, hun som får et avslørende ansiktsuttrykk av stolthet blandet med sårhet.

Og så blir jeg det bevisst, jeg tar meg sammen, og inni meg er det ekkoer av flere stemmer, og jeg tar en slurk vin, og jeg kjenner at jeg både liker at han er stor og skolegutt, og savner at han var liten. Og så skjer det noe magisk. For når desserten er fortært, og han er mett og sliten av å spise voksne ting og være oppe til voksne tider og oppføre seg som stor, så kommer han rundt bordet. Og så kryper han opp på fanget, og må krølle seg mer sammen nå, enn i fjor, men han får plass, og mitt skjerf lukter trygghet for ham, og han lener seg inntil og lukker øynene, og jeg sitter og kjenner varmen og vekten av det jeg elsker aller mest. Og da sprekker nesten hjertet mitt og det er ikke teit, for jeg holder på å dævve av kjærlighet, og det må være lov.

 

6 Comments

  1. Jeg tror skikkelig på denne bloggen, og jeg er så glad for at du får livet til å høres ut som det er. Verken glorifisert eller dramatisk, bare fint, utfordrende og hverdag. Jeg vet ikke hvordan jeg kom inn på bloggen din, men etter å hatt ekstensiell angst for å være (veldig!) uplanlagt gravid så googlet jeg meg frem til denne bloggen, og det er jeg sykt glad for. Hørte på podcasten for ikke lenge siden, og det var veldig interessant selv for en uten barn og noen år yngre enn deg. Fortsett å skriv, verden trenger flere som deg. Hilsen fra en navnesøster 🙂

    1. Herregud for en melding!!!! 🙌🏼🙌🏼🙌🏼🙌🏼 Så sjuuukt hyggelig!!!! Tusen millioner takk, og lykke til med prosjekt baby (for det blir det? Eller misforsto jeg fatalt?), ting går ikke alltid sånn man ser for seg, men kan bli ganske bra likevel 😊 God torsdag!

      1. Haha, du misforsto da tror jeg, men det gjør ikke noe!Ikke noe baby her, men når det en gang skjer, uplanlagt eller ikke, så skal jeg høre på alle podcastene dine.
        Lever i den oppfatning at livet er vanskelig å planlegge fordi livet skjer mens man lever. Ellerno sånt 🙂 God tordag til deg og!

        1. Hahaha!!! 🙈🙈🙈 Du har rett, det blir liksom til mens man går (og så både tar man feil og gjør feil noen ganger og sånn får det bare være). 😘😘😘

Legg inn en kommentar