Drømmen om syden

Ett minutt etter at dette ble tatt begynte det å regne.
Ett minutt etter at dette ble tatt begynte det å regne.

Drømmen om syden er som regel litt annerledes enn virkeligheten. Det skriver aldri reisebyråene noe om, virkeligheten forgylles og vi blir lurt, – eller vi lurer oss selv. Der det ser ut som palmer, svære bassenger og strålende sol, kan det være tilhørende motorvei, fulle tyskere og overskyet. Og vi har jo tatt etter, med face og insta og filter i alle former, så later vi som om hverdagen er magisk og selv morgenkaffen og sovetrynet blir vakre objekter på sosiale medier.

Hver gang vi skal til Lanzarote, så ser jeg for meg at jeg skal løpe nøttebrun og atletisk langs bassengkanten og stupe som en proff ut i det turkise bassenget. Jeg glemmer at jeg hverken er atletisk eller nøttebrun, og jeg glemmer at det stort sett er pensjonister her, som pryder bassengkanten med badehetter, og at det hender det er overskyet. Denne gangen, derimot, lot jeg meg ikke lure. Jeg minnet nemlig hjernen min på realiteten før vi dro. Jeg minnet meg selv om at Foffa ikke er helt i form, at det kan bli gråvær, at jeg selv er ganske sliten, og at det er glorete lys på de fleste restaurantene og ikke minst; at jeg denne gangen ikke kan spise hva jeg vil (med mindre det er fritt for gluten, sukker, melk og egg, det vil si alle tingene jeg liker best). I tillegg ankom jeg jo med krykker, så alle fantasier om å være hun dama på raske ben ble lagt død (dessuten er sånne hudfargede støttebandasjer det minst freshe verden har skapt).

I dag morges var det sol… helt til Tidemann og jeg gikk til bassenget. Da ble det regn. De pensjonerte kroppene syntes ikke å legge merke til det, de har jo vært gjennom de meste, så det skal litt til å vippe dem av pinnen. Men vi snudde på flekken (etter å ha testet dykkemasken) og haltet med all lasten tilbake til huset (for vi måtte visst ha med oss hundre liter vann, ekstra håndklær, bøker og leker ned dit).

Etter litt skravling om planene så ble de tilpasset. Jeg kjente på litt irritasjon, det skal jeg innrømme, for livet her er veldig langsomt, og det tar noen dager å omstille seg. Foffa kom opp med en plan som satte stjerner i øynene på Tidemann, nemlig å dra på (det Tidemann tror er) verdens største lekebutikk «for vi har rett og slett ikke nok lego her på Lazarote» sa Foffa. Han slang på en lunsj til meg, ved havnen, og vips var jeg entusiastisk sjæl.

Foffa kan være en uforutsigbar mann. Da vi kom til lekebutikken ble fyren på fem helt fjetret av alle hyllene. Han har studert Lego-katalogen ned til minste detalj, og vet hva alle pakkene inneholder. Og der var den, den største, den med trikk og biler og stasjon og alt, den han har drømt om siden i våres. Og etter nøye overveien, vekting frem og tilbake, så sa Foffa «da tar vi den». Tidemann var helt på styr. Den største pakken!!!!! Og da han trodde verden ikke kunne bli mer koko, så skjedde det han aldri kommer til å glemme. For mens han sto med den enorme pakken i armene, så så Foffa strengt på ham og sa; «Nå, Tidemann, nå kommer utfordringen». Tidemann så bekymret ut. «Nå skjønner du, nå blir du nødt til å velge en pakke til!». Jeg har aldri sett Tidemanns fjes sånn før.

img_4643

Han forsto ikke helt hva som ble sagt, det tok noen sekunder før han liksom reagerte. Og så ble ansiktet hans til det som bare kan kalles ekstremt forundret med tilhørende begeistring. Jeg ble forundret sjæl, Foffa har kjørt noen sånne triks på oss søstrene opp gjennom også, jeg husker hvordan det føles å bare få verdens største overraskelse ut av det blå. Det er overveldende. Vi valgte enda mer lego, endte til slutt med tre pakker (!!!) og dro fra butikken med en femåring som var helt over seg, en Foffa som lo lurt og en kvinne på trettitre med ekstremt lavt blodsukker.

Da vi endelig satt på restauranten, så falt også jeg på plass. Med gambas al ajillo, avokadosalat og hvitvin så landet jeg liksom. Blant alle i khakiklær, så gled den bandasjen inn i omgivelsene som bare det, og det hjalp også på humøret å bli påminnet hvor digg det spanske kjøkken er. Vi skal bare være her. Vi skal ikke få til noe som helst, vi har verdens rauseste Foffa, og Tidemann håper nå på regnvær hele uka så han får bygget alt ferdig. Det blir som det blir.

🙂 Thea.

PS: Jeg vet der er meldt sol i morgen, og jeg håper på å få sove lenge, med lego som barnevakt. Planlegger jeg å ta med meg den ikke-atletiske kroppen min i sola, mens eldre og yngre menn i husstanden gjør akkurat som de vil.

Mat redder dagen (som alltid).
Mat redder dagen (som alltid).

Legg inn en kommentar