Take off

Gutt (5) fikk mentos etter å ha trillet kvinne (33) gjennom hele Gardemoen.
Gutt (5) fikk mentos etter å ha trillet kvinne (33) gjennom hele Gardemoen.

Kvinne (33) med sekk, krykker og koffert, gutt (5) med reisefeber og caps kjøres av søster til Gardemoen. Kvinne (33) får låne rullestol for første gang i sitt liv, og har krykker på tvers og sekk på fanget, mens gutt (5) triller koffert på størrelse med ham selv inn i en flyplass i høstferiemodus. Kvinne (33) svetter og fniser og føler seg langt utenfor komfort-sonen, mens gutt (5) elsker utfordingen.

Jeg har aldri sett verden fra rullestolperspektiv, og la meg si; Jeg følte meg usynlig. Folk så meg ikke, rett og slett. Jeg bare var nede på halvt nivå av dem, og de stanget inn i meg og tråkket foran meg i ett sett. Jeg blir fort sinna i bil, og tydeligvis enda fortere irritert i rullestol. Tidemann var roen selv, han frydet seg over det sirkuset vi var i avgangshallen der. Etterhvert skjønte jeg at jeg bare kunne stange inn i folk, det funka. Men altså; jeg har fått en nyvunnen og dyp respekt for dere i rullestol.

Ble så svett og oppgitt at jeg endte med å stole hundre prosent på en fremmed dame som sa hun kunne sjekke inn kofferten min. For alt jeg vet la hun femti kilo amfetamin i den, har ikke sjekket enda, men den kom frem, så hun stjal den i alle fall ikke. Jeg har ofte skikkelig tiltro til fremmede mennesker, og det viser seg som regel å gå bra. Jeg liker også å teste verden litt, for da viser det seg gang på gang at det faktisk finnes fine folk. Bortsett fra en gammal røy som sneik foran Tidemann i kiosk-køen da han skulle kjøpe vann (hvem sniker foran en femåring, hvis mor sitter i rullestol???), så har folk vært utrolig fine i dag.

Sikkerhetskontrollen var en fest for seg selv, la meg få oppsummere det med følgende; svette, halting, barbeint i bandasje, krykker som setter seg fast, stressa folk, unge som fniser, nesten-velt reddet av skulderen til en som jobbet der. Kom oss gjennom. Neste utfordring var at vi hadde fått seter på første rad, og det er ikke lov å sitte der når man ikke kan gå, og flyet var fullt. Tidemann ville ikke sitte alene, og var bekymret for om vi fikk byttet sete.

Da sirkuset kom til gate viste det seg at vi, på tross av krykker og svette og bandasje og rullestol, var de friskeste folka der (!). Så da jeg spurte betjeningen om jeg kunne sitte på nødutgang helt foran, smilte hun og svarte «det er faktisk betryggende hvis dere to har de setene på denne flighten». Når 70% av passasjerene sitter i rullestol og samtlige har bikka 80, så er en halt kvinne på 33 med barn, et friskt pust. Følte meg usannsynlig sprek der vi satt, og kunne attpåtil hvile benet mot veggen.

Den med sovende barn på fly vinner gullmedalje.
Den med sovende barn på fly vinner gullmedalje.

Med hummus og gulrøtter (kokkelert med kjærlighet av Nanna i går) i matpakka, verdens snilleste unge og følelsen av å være ung og vital, så gikk det hele over all forventning. Og vel i land på Lanzarote ventet Foffa, med utslåtte armer, ledig sofa, omsorg og tjuefem grader i lufta.

Her sitter vi nå, Tidemann har lagt ut marmelade til maurene og studerer kalaset med lommelykt og forstørrelsesglass, Foffa drikker sangria, og sengen vår var som alltid pyntet og klar, som på det fineste hotell. Han er en skjønn mann han faren min. En rar og pussig og skikkelig skjønn mann. Nå skal vi bare være her. Puste, skravle, leke og hvile.

Takk for alle fine meldinger i går, dere er verdens beste gjeng på internett!!!!

🙂 Thea.

Foffa har egentlig en hemmelig drøm om å være stuepike på luksushotell.
Foffa har egentlig en hemmelig drøm om å være stuepike på luksushotell.

Legg inn en kommentar