Fra fest til rullestol

 

img_4589

Endelig er den her. Vi har ventet og gledet oss, vi har planlagt og skravlet, vi har savnet og sett for oss, og i morgen drar vi. Det er Tidemanns første høstferie, og vi skal besøke Foffa på Lanzarote. Jeg skulle bare ha helg først, skulle i en bursdag, skulle drikke vin, skulle fjase fra meg. For jeg vet det kommer en uke med søvn, lading og sol, og da passer det jo perfekt å gå ut litt først?

Det gjorde jeg. Først bursdag, dansing, fest, så byen. Ikke for mye å drikke, ikke full, bare glad og forventningsfull og fornøyd. Men så ble jeg plutselig lei. Jeg kan bli det, plutselig får jeg nok, jeg orker ikke mer, jeg vil hjem til min rene seng, jeg vil sove. Det skjer på et sekund, og da er det bare å dra. På veien ut til taxi følte jeg meg litt alene. Det gjør man jo innimellom, det går bra det, men jeg kjente litt på det. Kanskje skulle jeg ikke gått fra de andre? Før jeg rakk å tenke noe mer, så tråkket jeg ned i et lite hull, ankelen vre seg, hørte et knekk, hylte og falt.

Tårene spratt, ingen hjalp meg, noen pubertale menn som spiste kebab pekte og gikk forbi med sine store adamsepler. Folk er duste på fylla. Kom meg opp selv, vinket på en taxi og gråt til den fremmede mannen. Prøvde å si at jeg ikke var full, men at jeg akkurat hadde vrikket ankelen «Kan du kjøre meg hjem?» mellom snørr og tårer. Han kunne selvfølgelig det, ga ikke noe særlig respons. Taxisjåfører vet ikke helt hvor viktige de er, de er jo selve de som får deg hjem. Det er mye trygghet i det, de burde vite det. Uansett, satt i taxien og gråt, følte meg ekstremt alene og hadde så vondt at jeg nesten kastet opp.

Ut av bilen, inn porten, krabbet opp trappen, prøvde å låse opp døra fra knestående posisjon. Kom meg inn, helt alene. Vi skal jo til Lanzarote, Tidemann og jeg. I morgen! Fant en pose frosne jordbær, klarte å komme meg i seng. Festet posen med frosne bær rundt ankelen med en strømpebukse, tok to paracet, gråt, sovnet. Våknet i dag, det er vondere enn i går, jordbærene er ikke lenger frosne og den posen de lå i var visst ikke tett. Klarer ikke gå. Jordbærmos i hele senga, ser ut som noen har blitt slaktet der. Lukter syltetøy av meg og hele rommet.

Smeltede jordbær i yndlingssengetøyet.
Smeltede jordbær i yndlingssengetøyet og gråt i halsen.

Gråter og føler meg alene, sender melding til søstrene. Når man trenger hjelp og trøst, må man be om hjelp og trøst. Da kan de som er glad i deg få lov til å vise det. Og det gjør de. Nanna kommer på døra, jeg gråter og slipper ut ensomheten, Katja er sykepleier og vil at vi skal dra på legevakten. Luksus-legevakten Volvat. Søstrene tar i mot tårer og jeg halter og Nanna kaller meg Krøse-Maja, fordi jeg likner på hun hufsa i Lønneberget. Volvat er rent og dyrt og effektivt, og vi tar røntgen og legen er kjempekjekk.

Vi fniser gjennom skjelvingen og jeg kjører rullestol for første gang og Nanna og gir meg kjærlighet og kaffe og snus, og vi må huske navnet til legen, for vi må google ham etterpå. Det er ikke noe brudd, jeg får bandasje og krykker og legen prøver å lære meg å gå på dem, men jeg er bare Krøse-Maja som lukter syltetøy og angrer på at jeg ikke lakket tåneglene igår.

Krøse-Maja har fått rullestol
Krøse-Maja har fått rullestol

Ringer Tidemann, han sier «Du trenger ikke å bekymre deg, jeg skal hjelpe deg alt jeg kan og så kan jeg trille deg i rullestol på flyplassen». Og Mamma flytter fårikålmiddagen hit i ettermiddag, for jeg kan ikke gå opp mange etasjer, og de vil ikke spise uten oss.

I morgen blir jeg hun rare dama med krykker, koffert og en femåring på flyplassen, som med stor entusiasme skal dytte meg på rullestol. Og så går vi ombord i et fly hvor halvparten av passasjerene er så gamle og skrøpelige, at jeg blir hun sporty dama på krykker . Og på en eller annen måte kommer vi fram, og da er det ferie og sol og det er bare å halte i vei.

Jeg er ikke alene i det hele tatt. Jeg bare glemte det i natt, når jeg lå der på bakken og gråt. Jeg er det helt motsatte av alene, og det er ingenting som er så deilig som å få det bevist. Snart er det fårikål, og så blir det som det blir.

God søndag!

Legg inn en kommentar