3 Comments

Knask i går, – eldgammal røy i dag

 

Insekter er både gluten- , sukker- og laktosefrie.
Insekter er både gluten- , sukker- og laktosefrie. Smaker dritt da.

Mens debatten «Halloween versus julebukk» raser videre, og folk slenger dritt i kommentarfelter og kaller hverandre kjipe ting, så har denne helgen stått i feiringens navn her i huset. Jeg har gode minner fra julebukkens dager, både julesanger og tørre kakemenn er fine minner fra de romjulene vi hadde nissefregner i fjeset og gikk rundt i nabolaget med kurv og kalde tær.

Men her i huset er vi glade i feiringer, vi feirer absolutt alt vi feire kan, for å være helt ærlig. Morsdag, bursdag, farsdag, kvinnedag, arbeidernes dag, jul, påske, pinse, id, fastelaven, Valentines, – BRING IT ON!!! Av og til feirer vi faktisk helt vanlig tirsdag. Høsten er lang og livet er kort, som jeg pleier å si (pleier ikke å si det egentlig, men det høres jo klokt ut?) så hvis litt godteri og en lykt og et kostyme kan gjøre helgen kulere for ungen min og meg, ja da blir det sånn.

Jeg tjuvstartet i går, egentlig er det jo Tidemann som har gledet seg mest til Halloween, men da jeg var i butikken så fikk jeg litt ånden over meg selv, og inviterte like greit til en liten Halloween-sammenkomst. La meg si det sånn: heks er visst mitt alter ego. Jeg følte meg mer hjemme i heksesveis og hatt, enn jeg gjør i mine vanlige klær.

Ung og frisk heks med barnefri inviterte til fest på lørdag
Ung og frisk heks med barnefri lørdag kveld

Men når man som en relativt ung heks med barnefri, drikker vin og danser hele natten, så våkner man som en ganske gammel og sliten type:

Blir til gammel, sliten og sur heks på søndag
Gammel, sliten og sur heks på søndag

Tidemann kom fra faren sin i ettermiddag og ble imponert over at jeg allerede var i kostyme. Det er utrolig hvordan litt sminke kan fremheve dine bedre trekk på en god lørdag, og dine svært mye mindre heldige trekk på en søndag.  Vi har nemlig feiret litt på forskudd her i bakgården, rause naboer inviterte alle familiene på tunet på fest, og hadde disket opp de mest imponerende retter.

Verdens søteste mumie-pølse
Verdens søteste mumie-pølse

Både voksne og barn hadde gjort seg flid med kostymene, og det har vært knask nok for hele året og ingen knep, bare god stemning. Jeg fikk til og med kose med den lille nyfødte ungen til naboen, det eneste barnet som ikke synes jeg var ekkel og sur i trynet (skvatt selv hver gang jeg gikk forbi et speil).

Han gikk for en slags skygge-figur som man ikke kan se fjeset på. Førstevalget var egentlig Donald Trump, men fikk ikke til sveisen.
Han gikk for en slags skygge-figur som man ikke kan se fjeset på. Førstevalget var egentlig Donald Trump, men fikk ikke til sveisen.

Nå sover mitt elskede barn, jeg skal forsøke å gre ut stålullen på hodet uten å bli skalla (utrolig dumt å tupere håret og sove med det, et omvendt skjønnhetstips fra meg, bare hyggelig), mens jeg ser på Nobel på NRK og forbereder heksa på uka som kommer.

Ønsker dere alle sammen en nydelig søndagskveld, enten dere skalker lukene i morgen og hater utkledning, drømmer om julebukksesongen og øver på sanger allerede, eller ikke kunne brydd dere mindre om noen av delene, og bare rister på hodet av oss som faller for alle feiringer handelsstanden legger opp til. Husk å kose med ungene deres, klappe kjæledyrene hvis dere har noen, og gjøre noe skikkelig hyggelig. Det er fortsatt helg!

🙂 Thea (eldgammal røy)

1 Comment

Kjøttgryte, klumpfot og borring

 

Middag for en på restuarant. 100 selvstendighetspoeng til meg.
Middag for en på restuarant. 100 selvstendighetspoeng til meg.

«Det må være pussig å ha som jobb å være midt i folks tryner» bemerket jeg da han var ferdig med å være i mitt fjes i dag. «Ja, det tenker man faktisk en del på i begynnelsen av karrieren, men nå er det jo hverdagen min» svarte han. Jeg har nemlig borret i dag, for andre gang i  mitt liv. Og da jeg lå der med bedøvet fjes og to never, spyttsuger og en hel buffet instrumenter i kjeften, så slo det meg hvor utrolig rart det må være å ha folks munner som arbeidsplass. Det slo meg også hvor mye tillit tannleger får, jeg bare overgir fjeset mitt til en (nesten) fremmed fyr.

Han kunne jo ha stukket det borret rett inn i hjernen min, hvis han hadde fått lyst til det, mener jeg. Nå fikk han heldigvis ikke lyst til det, og det hele var over på null komma svisj og jeg har blitt ordentlig voksen (man er ikke ordentlig voksen før man har borret to hull). Men det er merkelig altså. Jeg prøvde å stirre ham inn i øynene, fjeset til tannlegen er jo veldig nært ditt eget fjes, når man ligger sånn. Det ble litt flaut etter en stund, så jeg kapitulerte og kikket på de fiskene som svømte i taket istedenfor (han har en sånn skjerm med fisker der, antakeligvis så man ikke skal se ham i øynene).

Å ha en manns hender inni munnen er ikke det eneste denne dagen har innehold faktisk, la meg oppsummere kjapt på relativt selvsentrert vis:

Dagens gladnyhet: Har også vært hos legen. Kan innføre egg, melk og gluten igjen, teste om det funker. Hvis det går bra; HEI ELSKEDE OST!!!!! Halleluja!!

Dagens overbegeistrede reaksjon: Klemte legen veldig mye (altfor mye) da jeg skulle gå, både på grunn av nyhetene om at osten kan komme tilbake i livet mitt, og fordi stoffskiftet er bedre og jeg føler hun har reddet meg fra den eksepsjonelt hudløse tilværelsen jeg levde i for noen måneder siden. Fyttirassen, det føles bra å være meg selv igjen.

Dagens filmøyeblikk (hvis livet mitt hadde vært en film, noe det ikke er, men dere skjønner hva jeg mener): Spiste middag alene på restaurant. Kjøttgryte med bønner, ganske godt. Koste meg og så litt kul og selvstendig ut. Stirret antakeligvis litt for mye på et par som var på date, men følte det var innafor siden jeg satt alene og de var to. Håper de ligger med hverandre nå og at alt er fryd og gammen.

Dagens gamlis-øyeblikk: Har fått klumpfot. Eller i alle fall er den ene ankelen (den jeg tråkket over og ble Krøse-Maja med) veldig hoven og jeg oppdaget det på trikken og det så rart ut. Det ser ut som jeg egentlig ikke har ankel, den tjukkeste delen av leggen bare går rett ned i skoen, liksom. Svært flatterende look.

Dagens nailed it: Forsov meg og fikk ikke vasket håret (som vanlig, må jeg nesten si), så dro på med tørrsjampo og har likevel fått fire komplimenter for sveisen. Det må jeg si, det lønner seg av å til å ikke gjøre seg flid i det hele tatt (ikke sitér meg på det, i alle fall ikke i yrkessammenheng). Dessuten er det bra at sveisen trekker oppmerksomheten vekk fra klumpfoten, alle monner drar.

Dagens klynk: Savner Tidemann. Han er hos faren sin og har det topp, men jeg kjenner at det virker lenge siden i går (da var han her) og lenge til søndag. Skulle ønske han var min hele tiden (men det er jo urimelig, så det sier jeg ikke høyt). Gleder meg til søndag, da skal vi kle oss ut.

I tillegg til alle disse selvsentrerte oppdateringen så har jeg prøvd å forstå koflikten i togstreiken (igjen), men det er så kjedelig at jeg ikke orker å lese mer om det. Jeg har grått bittelitt på kontoret, for den saken om han syvåringen som ble grovt mobbet på SFO er så fæl. Mobbing er noe som går rett i følelsessenteret mitt, jeg er like redd for at barnet mitt skal bli mobbet, som jeg er for at han skal bli en mobber.

Tenk hvordan de foreldrene har det nå, både foreldrene til den syvåringen og foreldrene til de barna som mobbet ham? Fy fader. Mobbing er faktisk ukas tema i Foreldrerådet, sjekk gjerne ut den episoden, det er mye vi som voksne kan (og bør) gjøre for å forhindre at det forekommer. Ukas ekspert, Thomas Winther, har også mange råd til hvordan man kan håndtere det når det allerede har oppstått. Jeg håper alle barna (og foreldrene) i den saken kommer ut av det på best mulig vis.

Mens jeg hviler klumpfoten på en høy pute så vil jeg gjerne få hjernen over på noe annet enn mitt eget liv og hjerteskjærende nyheter, har dere noen tips til en serie jeg ikke har oppdaget? Har både HBO og Netflix, bare å kjøre på med forslag. Eller har du kanskje nettopp sett en god dokumentar? (Helst ikke om klin gærne, pengegriske pastorer, for den dosen er fylt opp for uka, anbefales forøvrig på det sterkeste!)

Dere er fine folkens!

🙂 Thea.

Her er ukas episode, for de av dere som ikke har hørt den:

 

 

 

 

2 Comments

Et ledelsesproblem

 

img_5163

 

En ulykke kommer sjelden alene sier noen, og det hender «noen» har rett. I alle fall når det gjelder sånne duppedingser, du vet sånne ting du har i livet ditt ene og alene for at de skal fungere? Det du har kjøpt for å lette tilværelsens strabaser. Når de rotter seg sammen og bestemmer seg for å streike så føles det som mytteri. Ikke at jeg har vært kaptein på en sjørøverskute, sånn på ordentlig, men det kan ikke være langt unna samme følelsen. Hvis hjemmet mitt hadde vært en bedrift så hadde den vært i gang med oppsigelser, for nå er det motbakke i markedet, for å si det sånn.

Når katteluka streika (takk for oppmerksomheten og støtten forresten) så var det visst noe som raknet i ryggraden av min husholdning, og ikke før katteluke-mannen og jeg hadde rukket å få det fikset, så var helvetet løs her (i alle fall «helvete» sett gjennom vestlige, privilegerte, selvopptatte og huslige briller). Herr Oppvaskmaskin har bestemt seg for å lekke vann ut på gulvet og pipe som en stukken gris (eller mer et stukkent marsvin) og Señor Støvsuger smelta jeg jo på peisen her forleden, så han duger ikke til noen ting stakkars.

I tillegg har internettgjengen, det vil si gruppen med bokser og kabler og stikkontakter og sånt, som ligger under sofaen som et stort brannfarlig edderkoppnett, tatt kvelden. Det gjør det særs vanskelig for stakkars meg å glemme at huset er støvete og oppvasken skitten. For å få min dose virkelighetsflukt må jeg altså streame ting over mobilnettet (hei datapakke nummer hundre tusen denne måneden), mens jeg later som at de andre tingene virker, så hjertet kan få ro og jeg kan se på Westworld.

Dro både på Get og Elkjøp i går, og fikk på en måte hjelp, trakk kølapper og snakket og undersøkte og sånn, men det er ikke det jeg trenger hjelp til. Bedriften trenger en leder. En leder på hjemmefronten som kan ta avgjørelsene, når jeg står til halsen i hverdags-stress og ikke klarer å se lenger en min sønns skitne matboks eller ha oversikt over hvor mye brød vi har igjen. Jeg savner en funksjon som bare setter ned foten, tar avgjørelsen om vi skal ha ny støvsuger eller gidde å ringe etter deler, som orker å finne serienummeret på alle apparatene og som står i telefonkø i arbeidstiden for å nå gjennom til en lite behjelpelig serviceperson som ikke forstår helt hva du mener.

Hvor er det styret i min private bedrift; hjemmet, som sier ja til å betale de dødsirriterende utgiftene oppvaskmaskin, støvsuger og internettfloke utgjør? Hvor er den administrerende direktøren som tar en avgjørelse på at det er viktigere at Herr Oppvaskmaskin fungerer, enn å gå på restaurant og spise deilig ting? Hvor er medarbeidersamtalen hvor jeg kan få ventilere at det noen ganger er motbakke? Og hvor er hjemmets julebord egentlig? Vi trenger for faen litt motivasjon i den leiren også (og ei litta «damenes tale» hadde ikke vært å forakte).

Nei, det har ikke klikka for meg, jeg vet at hjemmet er mitt ansvar. Nei, dette betyr ikke nødvendigvis at jeg trenger en mann (men si fra hvis du har en kul kompis). Jada, jeg skal ringe servicefolka i morgen. Og jada, jeg skal løse opp den floka under sofaen. Og selvfølgelig skal jeg betale for de irriterende tingene som har valgt å gjøre mytteri. Men jeg bare sier det; det blir julebord. Det har jeg (snart) fortjent.

Takk for meg.

🙂

 

PS: Hvis du vil (og er kul og sånn) så må du gjerne følge denne bloggen på facebook. Da slipper du å huske hele adressen hit (det tenker jeg kan bli litt mye å be om, med tidsklemma og alt det der).

Bak lukkede dører

 

img_4963

Det er sjelden man får titte inn i fremmedes hus. I alle fall for min del, jeg går stort sett bare på besøk til de jeg allerede kjenner. Men i dag har vi vært på besøk hos folk vi ikke kjenner. Det vil si, vi har vært bøssebærere for TV-aksjonen.

Vi fikk tildelt noen blokker, totalt ni oppganger av fem etasjer. Tidemann bar bøssa, jeg ringte på. Å få se glimt av folks liv, inn i leilghetene deres, er som å bivåne en slags revy av skjebner. Alle under samme tak, ingen like. En pappa åpnet med ansikstmaling i hele fjeset, noe han først kom på etter et par sekunder. Bak ham sto en stolt liten jente som åpenbart var kusteren bak klusset i trynet hans. Bak en annen dør var det en liten gutt som tømte alle kronestykkene han hadde spart, en for en, ned i bøssa. Det var glade folk, det var sure folk, det var folk som latet som de ikke var hjemme.

Bak en dør hørte vi rare lyder, litt skumle lyder. Ingen åpnet. Jeg sitter fortsatt med følelsen av at ikke alt var som det skulle i den leiligheten. Bak en annen dør bodde en gammel mann, han hadde nok røyket sine sigaretter innendørs siden bygget ble reist for femti år siden, og klarte ikke å legge myntene i bøssa selv. Min unges små hender hjalp til, da den gamle mannens hender skalv for mye. Han ville gjerne gi, for TV-aksjonen var viktig. Jeg tror forøvrig han sjelden får besøk, og kanskje likte at vi sto på døra hans i dag. Han var ganske rørende, på en keitete og litt streng måte.

Bak en annen av dørene var det en raring, jeg vet ikke helt hvordan jeg skal beskrive ham, men jeg kan kanskje si det på denne måten; hvis han hadde vært skuespiller hadde han alltid spilt en mistenkelig (mulig  pedofil) karakter. Varsellampene blinket såvidt i bakgrunnen av mammasinnet mitt, der femåringen så med store øyne på mannen i døren, som stilte rare spørsmål med et underlig flir. Men barnet mitt må lære å møte ulike mennesker med høflighet og respekt, og selv mistenkelige typer ville visst gi til Røde Kors. Vi takket for støtten og gikk videre.

Noen hus lukter lavendel, noen lukter løk og noen lukter støv. Noen bor i kollektiv, noen bor alene, noen bor med de de elsker og noen med de de ikke elsker lenger. Noen stakk fete sedler i bøssa, andre skrapte frem kronestykker fra sofaen og ganske mange hadde gjort seg klare og tok i mot oss med åpne armer.

Etter å ha gått trapper til 40 etasjer var lårene varme, bøssa tung og Tidemann full av spørsmål. «Hvorfor sa han nei? Hvorfor ville han ikke gi? Tror du de ble sure? Hvorfor ga de oss så mange penger? Tror du på ordentlig at han ene sto i dusjen da vi ringte på? Og hvorfor var hun dama så hyggelig?».

Å få sniktitte på vidt forskjellige mennesker som, uten kanskje å vite det, deler oppgang eller bygg med helt andre skjebner, er ganske fint. Man blir takknemlig for hvordan man selv har det, man blir overveldet over folks giverglede, og man blir klar over at det er viktig å bry seg.

For rett bortenfor leiligheten din, bare noen vegger unna der du lever ditt trygge og varme liv, så finnes det kanskje noen med en helt annen skjebne. Kanskje skulle man besøkt hverandre oftere?

Det tror jeg alle hadde vunnet på.

God søndag folkens, og takk for at dere er så rause!

🙂

 

4 Comments

#denfølelsen

img_4953

Du vet når livet bare løser seg? Eller, det føles som det løser seg, som om noe har falt på plass, en liten brikke klikker perfekt ned der den skal, og vips så er livet nulls tress og bare hygge? Jeg vet sjelden akkurat hvilken brikke det egentlig er som mangler, og heller ikke alltid hva det er som egentlig faller på plass når den deilige følelsen kommer, men noe er det.

Helt konkret så har faktisk en brikke falt på plass, for katteluke-mannen hadde rett! Han er min nye bestevenn ass. Nå er hullet i veggen tettet (whoopwhoop!!!), flappen passet, og Knuts squad må nok en gang stå på utsiden av døren og skule inn (med mindre de velger å ringe på som andre gjester, da er de hjertelig velkomne). Men det er ikke bare den katteluka som gjør at livet føles bra. Kanskje var det at jeg sto opp tidlig? At jeg for en gangs skyld var på jobb før de fleste andre og fikk et forsprang på dagen? Det kan hende. Jeg klarer ikke helt å sette fingeren på det.

For det er aldri en liten ting som er nøkkelen til alt, hverken de faktastiske dagene eller de ræva. Det er ikke sånn at dager hvor håret mitt er fint, eller døren tett, eller klesvasken gjort, nødvendigvis er bedre enn de andre. De morgenene hvor jeg lever på tørrshampo og skritter over hauger med ubrettet tøy og fortsatt har sovestriper i fjeset når jeg kommer på jobb (det hadde jeg nemlig i dag), kan ganske ofte være fine, selv om det liksom ikke ser sånn ut (eller jeg ser sånn ut).

Så vidt jeg vet finnes det ingen oppskrift, ingen bombesikker mal på hvordan sikre seg gode dager. De ræva dagene kan hoppe frem fra en krok og treffe deg midt i fleisen, uansett hvor nygredd og forberedt på livet du er. På akkurat samme måte kan den ekstra gode følelsen bare svinge uventet innom en dag håret ditt er mer som stålull enn lokker, og du føler ånden din lukter våt grevling.

Om den fine fredagsfølelsen lå i den svarte morgenkaffen, i lufta på Jernbanetorget, i vegg-til-vegg-teppene på kontoret, i fjesene til kollegaene mine, eller i den varme hånden til ungen min da jeg hentet ham på AKS, det vet jeg ikke. Om det var i middagen, kjøttbollene vi lagde, eller i samtalen ved bordet, er jeg usikker på. Kanskje var det at vi tegnet sammen, eller at han fortalte meg om Somalia, fordi han hadde lært om det på skolen, – aner ikke. Og samma det egentlig, så lenge den er her.

Fredagsfølelsen har sneket seg frem, inn i kroppen, inn i sinnet. Alt som i går var litt vanskelig, er i dag helt fint. Det er fortsatt noen tomatflekker på gulvet, men det virker ekstremt lite viktig. Kvelden skal tilbringes med Tidemann, stille og rolig, hjemme med fredagsfølelsen. Jeg føler meg trygg, fornøyd og heldig.

Men trenger ikke nødvendigvis fest, spenn, vin, velstelte lokker (eller strømpebukser uten hull) for å ha det over snittet bra. Det kan være digg det også altså, alle de tingene kan være fine å ha innimellom, men det er ikke nødvendig.

Uansett hvem du er med, hva du har på deg, hvordan huset ditt er, hvordan kroppen din føles eller sveisen din ser ut, så håper jeg du har fredagsfølelsen i dag. Det unner jeg hver og en av dere (dere er tross alt internetts fineste gjeng).

🙂 Thea.

 

PS: Therese Holen Åmodt; du er vinneren av konkurransen på facebook og får en gratisk husvask fra Freska! Så du har ekstra grunn til å smile i kveld, gratulerer!!! Til dere andre; denne rabattkoden kan kanskje være et lite plaster på såret? God helg!!

 

Hvis du bruer denne koden på www.freska.no så får du rabatt på husvask og hverdagsluksus. Det er lov det innimellom. Konkurransen er sponset.
Hvis du bruer denne koden på www.freska.no så får du rabatt på husvask og hverdagsluksus. Det er lov det innimellom. Konkurransen er sponset.

 

 

2 Comments

Katteluke-føljetongen, – en historie fra virkeligheten.

 

Dette er kattedør-fjeset mitt.
Dette er kattedør-fjeset mitt.

Hvis du et øyeblikk har lyst til å zoome vekk fra dagens nyheter, vekk fra store politiske valg, vekk fra netthets, dopingsaker og streik, så er du hjertlig velkommen til å ta del i mitt livs mest trivielle føljetong en liten stund. Det kan jo av og til være deilig å slippe tak i de helt store tingene, kanskje til og med rette fokuset vekk fra egne hverdagsproblemer, og inn på et annet menneskets strev (hvis du IKKE er keen på akkurat det, så bør du bare gå videre på internett med en gang).

Velkommen til katteluke-føljetongen. Jeg har altså en luke i døren til min katt Knut. Pappa brukte mye energi og mange banneord på å skjære ut det hullet i fjor høst, så Knut skal ha sin helt egen inngang. Luken er av beste sort, den er koblet til chipen Knut har i nakkeskinnet og slipper bare ham inn. Helt til nå, selvsagt.

Knuts gjest.
Knuts gjest har vært på Netflix og chill hos oss, mens jeg var på jobb.

For et par måneder siden ble nemlig den luka ødelagt. Vet ikke om det var en nabounge, en nabokatt, egen unge eller egen katt, samma det egentlig, men luka har mista luka (flappen på en måte), så nå er Knuts inngang et hull i veggen. Knut tenker ikke på det med hverken hat eller kjærlighet, han liker hullet sitt. Jeg var for lat til å gjøre noe med det så lenge det var varmt. Og så ble det dritkaldt.

Etter tre turer på dyrebutikken, så har jeg blitt venn med han som jobber der, og nå ringer han til stadighet og oppdaterer meg på katteluke-ting. Jeg har testet noen andre luker, som ikke passer denne modellen, men i stad ringte han faktisk og mente vi var i mål. Den som lever får se, jeg skal innom der i morgen. I mellomtiden inviterer Knut venner med hjem. For den vanlige katteluka slipper jo bare inn ham, men hullet i veggen inviterer alle.

På tross av at jeg stapper håndklær og annet rask inn i det hullet, så finner han en løsning. Han stikker den tynne labben sin frem og klorer i vei, og klarer hver dag å trekke innholdet jeg har stappet behørlig inn, ut på verandaen.

Det stappes diverse inn i dette hullet for å hindre kuldegradenes inntog i heimen.
Det stappes diverse inn i dette hullet for å hindre kuldegradenes inntog i heimen.
Knut jobber hardt og målrettet for å ha med seg squadet sitt hjem.
Knut jobber hardt og målrettet for å ha med seg squadet sitt hjem.

Hunder er jo veldig imøtekommende vesener, hvis man kommer hjem til hunder så logrer de og vil liksom fortelle om dagen sin; «Hei, du er hjemme! Herregud så gøy! Jeg har ventet på deg i evigheter!!». Katter derimot, de himler liksom bare litt med øynene. Som da jeg i går kom hjem og det lå en fremmed katt i sofaen. Knut lå på den ene siden, kompisen (eller kjæresten?) på den andre. Begge så på mitt forundrede fjes med en mine som sa; «Hva så? Hva er det som er så spes?».

"Hva er det? Jeezes."
«Hva er det? Jeezes.»

Katteluke-mannen i butikken fortalte meg at den luka vi har, den kan man registrere åtte katter på. Og så så han på meg med et blikk man bare gir kvinner med planer om å få åtte katter.

Siden det har vært så jævlig kaldt her, og katter har kommet og gått, så har jeg brent opp all veden og det er spesielt mye hår på gulvet. Nok en gang en reminder på at hvitt gulv var en under snittet god idé.

Jeg har derfor bestilt ved, og vedmannen kom i dag, femten sekker levert på døra (elsker folk som leverer ting på døren!!!). Lagde meg kylling i form med tomat, fyrte i peisen, gledet meg over katteluke-nyheten, middagen og varmen. Helt til jeg glapp formen i gulvet med et smell, og alt sprutet utover.

Nå har gulvet tomat og kylling, og kyllingen og tomaten har kattehår. Men det er skikkelig fyr i peisen, i morgen kommer luka. Kanskje.

Takk for oppmerksomheten! 🙂

Sånn.
Sånn.
4 Comments

«Mamma, har du noen penger du ikke bruker?»

 

Det telles og spares og telles igjen. Drømmen er å få kjøpe en legoboks etter jul en gang.
Det telles og spares og telles igjen. Drømmen er å få kjøpe en legoboks etter jul en gang.

Vi har begynt med ukelønn. Det startet for noen måneder siden, Tidemann ønsker seg så mange leker, og siden både bursdag og jul faller i desember for hans del, så blir det langt mellom hver gang ønskelisten tas frem. Dessuten har det haglet med spørsmål om priser, på alt fra is til dopapir til motorsykler og lego. Jeg følte det var på tide å introdusere ham for økonomi.

Jeg ser med gru overskrifter i avisene om tenåringsjenter med vesker til tusenvis av kroner og gutta boys med forvokste adamsepler, usikkerhet i fjeset og Canada Goose-jakker til en halv månedslønn. Jeg vokte opp på Ullern, beste vestkant, med en mor som insisterte på å kjøpe fôrede bukser fra bruktbutikk. Jeg husker selv at jeg ønsket med Levi’s-bukser i flere år. Til slutt, da Pappa endelig hadde sagt ja og Mamma tok meg med ut på shopping, så overtalte hun meg i løpet av handleturen til å kjøpe Ragazz istedenfor (til en fjerdedel av prisen). Det var et nederlag for meg, og en seier for oppdragelsen. Det handlet egentlig ikke om penger for Mammas del, det var av prinsipp. Hun ville ikke at vi skulle bli typiske vestkantbarn, – og det ble vi ikke.

Foreldre som lærer ungene sine at «Cubus-barn er fattige», eller at det er viktig å ha krokodille på t-skjorta, er i mitt hode de minst selvsikre, mest gjennomskuelige menneskene i samfunnet vårt. De som velger å bruke pengene sine for å «vise hvem de er», ved å kjøpe uniformer til barna sine til flerfoldige tusenlapper, fordi de mener «det er verdt det», og samtidig tror det hever dem over andre mennesker, er det stussligste som finnes. Misforstå meg rett, folk kan få gå med hva de vil, men å lære barn at klær er status, at noen merker betyr mer enn andre, eller at kjøping av ting er meningen med livet, gjør det motsatte av å være en gode rollemodeller.

Jeg skjønner at det er fristende. Jeg elsker å se at ungen min blir glad, jeg liker å se ham i kule klær og gi ham gaver. Herregud, jeg sikler selv på dyre ting innimellom. Men jeg har et ansvar for å lære ham at verden ikke handler om bruk og kast, og jeg har et ansvar for at han ikke blir bortskjemt og usympatisk. Jeg har et ansvar for at han finner glede og begeistring i andre opplevelser enn ting, og får respekt for mennesker helt uavhengig av hva de tjener og hvilke klær de går med.

Så vi startet med ukelønn. Og det åpnet døren til et lite helvete av pengespørsmål, for å være ærlig. Han stilte tjue spørsmål om penger hver dag i starten. Hvor mye skal vi fortelle dem? Hvordan skal man forklare at vi har råd til lego, men velger å ikke kjøpe det i tide og utide? Hvordan forklarer jeg at vi ikke alltid (men noen ganger) gir penger til tiggere? Hvordan skal jeg vise ham at penger ikke er det viktigste som finnes, samtidig som jeg lærer ham at det er en stor del av livet?

Denne ukas episode i Foreldrerådet handler om nettopp barn og økonomi. Jeg trengte hjelp til å forstå dette her, og heldigvis har jeg anledning til å invitere folk som er smartere enn meg selv til å gi kloke råd. Forbrukerøkonom (og trebarnsmor) Silje Sandmæl er gjest og setter skapet på plass, for å si det sånn. Å gi ungene sine alt de ønsker seg av ting, er nesten som å gi dem alt de ønsker seg av søtsaker; det er rett og slett uansvarlig.

Hva tenker dere?

🙂 Thea.

 

 

PS: Vi har nettopp hatt «praten». Jeg har fortalt Tidemann om økonomien vår, både inntektene og utgiftene, og han ble helt himmelfallen. Han forsto mye mer enn jeg hadde trodd, og over en skål kyllingsuppe ble han klar over at livet kostet mer enn det han hadde tenkt på. Han ble også klar over at vi er heldige. Nå er han oppe på rommet sitt og finner fram leker han ikke bruker så vi kan gi dem videre til de som ikke har så mye som oss. Det anbefales å ta den praten!

Forbrukerøkonom Silje Sandmæl gir deg rådene som redder ungene dine fra å havne på "Luksusfellen" om femten år.
Forbrukerøkonom Silje Sandmæl gir deg rådene som redder ungene dine fra å havne på «Luksusfellen» om femten år.

Grunnmur og kylling og de nære ting

 

Første bud mot søndagsfølelsen er å komme seg ut og å gi kroppen kaffe.
Første bud mot søndagsfølelsen er å komme seg ut og å gi kroppen kaffe.

Søndagsfølelsen kommer snikende uansett om man er på bloggtoppen eller ikke. Det har ikke noe å si om man er styrtrik, smellvakker, kjempepopulær, tjukk, tynn, trygdet, administrerende direktør eller minstepensjonist, søndagsfølelsen dukker opp hos alle (ikkesant?). Kanskje ikke på søndager, den kan komme hvilken dag som helst (akkurat som «morgenkvalme», spør du meg så er det navnet like misvisende, jeg var i alle fall grønn i trynet hele tiden da jeg gikk gravid).

Det er den lille stemmen som viser deg din egen sårbarhet, kanskje melankoli, kanskje usikkerhet, gjerne i en slags suppe, vanskelig å peke på, vanskelig å definere. I min familie kaller vi det «søndagsfølelsen». Det er den stemmen som minner deg om at du ikke har vasket de klærne du egentlig skulle ha ordnet på fredag, som minner deg om møtet du har glemt å forberede deg til, eller at du ikke enda har fått invitert de folka på middag. Den sår tvil om verdien din til en viss grad, den gjør kanskje at du føler deg litt ensom. Og så tror man gjerne at man er den eneste som har det sånn.

Jeg våknet med hundre nye meldinger på telefonen og søndagsfølelsen i hjertet i dag. Fine folk som sender kjærlighet, livet på alle måter i orden, og likevel et lite klynk i hjertet. Heldigvis har jeg levd lenge nok i mitt eget liv, til å vite at det ikke er en krypende depresjon, at jeg ikke trenger å tro på de litt kjipe stemmene, at det bare er søndagsfølelsen. Og da er det bare å komme seg ut, gjerne så bustete som man er, gjerne uten å speile seg, bare vandre ut i livet og la alt være helt greit. Lave forventninger, ullgenser, bustete hår, møte venner, kjøpe kaffe, gå rundt.

Blomster er en luksus jeg liker aller best på søndager.
Blomster er en luksus jeg liker aller best på søndager.
Psycho-dukke til salgs i Birkelunden i dag.
Fysen på en psycho-dukke? Selges relativt rimelig på Birkelunden, vekker deg garantert om natten med dette blikket.

Oslo var full av andre med søndagsfølelse i dag, Jeg kan se det bak de sminkede fjesene, bak den tilsynelatende idyllen. Og min søndagsfølelse hilser liksom på de andres, vinker kanskje, helt uten at vi trenger å si noe.

Så kom Tidemann, og han er jo verdens beste medisin. Bare synet av det fjeset gjør at hjertet mitt nesten sprekker. Konsistensen av hånden hans i min, lukten av ham, historiene han forteller. Vi drakk milkshake (det vil si han, for jeg er jo hun snerpete som bare kan drikke vann i minst en uke til), hang med fine folk, tuslet rundt, kjøpte blomster til naboene, og gikk på besøk. De har en helt nyfødt unge, en fersk baby, et menneske som er helt ny i verden. Vi fikk holde og kikke på de små fingrene, det rynkete fjeset. Jeg blir fortsatt like imponert hver gang jeg møter et helt nytt menneske, tenk at det går an å lage babyer!? Utrolig.

Søndagsfølelsen lå i bakgrunnen da jeg stekte en kylling, lagde hummus (det går jævlig mye hummus i denne kroppen fortiden, som dere kanskje har fått med dere), og kokte kraft på kyllingskrotten. Bare det å koke kraft på noe gjør at søndagsfølelsen blir svakere. Er jeg egentlig en gammel sjel? Burde jeg liksom hatt et småbruk og dyrket ting i hagen og sånn? Mulig det bare er en reaksjon på de siste dagers sirkus. Jeg kjenner at selve grunnmuren; Tidemann, kjøkkenet, klesvasken og peisen er betryggende.

For livet kan bli klin kokos, det kan være så vanvittig gøy, spennende, utfordrende og fullt av oppmerksomhet og fest, men det er ikke verdt så mye med mindre man har den basen å vende tilbake til. Nå skal jeg legge meg i skje med barnet mitt, lese bok, lage kyllingsuppe, henge opp en vask og se på TV. Håper dere gjør det samme, lader kroppene og hjertene og sinnene deres, enten alene eller med de dere liker best. For det er fortsatt helg (det er til og med lov til å ta et glass vin) og hvis søndagsfølelsen snakker til deg, så trenger du ikke høre på den. Bare la den vinke til min, så den skjønner at du ikke er alene, og kos deg med kvelden.

Takk for at dere er så fine, folkens! Jeg føler meg som et veldig heldig kvinnemennske her jeg sitter med bustesveisen min.

🙂 Thea.

PS: Har dere fått med dere «Vikingane» på nrk.no? Et hett tips hvis du vil se noe gøy, drøyt, annerledes og veldig gjennomført i kveld. Alle episodene ligger ute her (ikke for veldig sarte sjeler).

Gode venner er det aller beste middelet mot søndagsfølelsen. Hun her er en av de aller, aller beste.
Gode venner er det aller beste middelet mot søndagsfølelsen. Hun her er en av de aller, aller beste.

 

8 Comments

Når du våkner opp og 180 000 folk har vært innom

 

Dette helgetrynet skjønner ikke helt hva som har skjedd.
Dette helgetrynet skjønner ikke helt hva som har skjedd.

Mine kjære venner, min kjære internett-gjeng, dere som leser denne bloggen, som alltid kommer innom, gir kjærlighet, er så rause og greie og skjønne, de siste to dagene har vært helt koko. Jeg er jo vant til at vi bare er «oss», en relativt liten og ekstremt fin gjeng, jeg stoler på dere, jeg tenker på dere, jeg skriver liksom til akkurat dere. Jeg vet selfvølgelig at jeg potensielt skriver til mange flere på denne bloggen, det har skjedd noen ganger før at ting har tatt fyr, og tusener har kommet innom, men det har aldri vært sånn som nå.

180 000 mennesker har vært inne på denne bloggen de siste 48 timene. Det er altså helt sjukt. Vet dere hva som skjer når man har skrevet noe på internett som ekstremt mange leser? Først klikker bloggen, tallene skyter i været og telleverket får problemer. Jeg var på premierefest torsdag kveld, drakk vin med fine folk, og hadde fem prosent batteri på telefonen. Rett før jeg dro på fest, på vei mellom jobb og hjem, så skrev jeg et lite brev til Johaug på trikken, for jeg klarte liksom ikke slutte å tenke på henne. Jeg kjente meg igjen i å ha gått på en smell, i frustrasjonen, i å være lei seg. Jeg publiserte brevet i en fei, dro hjemom, prøvde å gre håret litt, og dro på fest. Lite visste jeg, der jeg sto i en litt irriterende strømpebukse og en dustete bandasje og drakk vin, at det samtidig var tusenvis av mennesker inne på bloggen. Hjemme hos meg liksom, hjemme hos oss!

Da jeg sjekket telefonen før den slukna helt, så skjønte jeg at noe var på gang. Etter litt for mye vin dro jeg hjem, brettet opp ermene, lagde hummus, satte meg ned med mat og mac og gikk inn her. Og fyttirassen!!! Når man skriver noe som mange leser, så får man veldig mange mailer. Man får meldinger, noen sinna, noen søte. Man får veldig mange venneforespørsler, folk fra fjern og nær tar kontakt, helt uavhengig av om du kjenner dem eller ei. Man får rett og slett svært mye oppmerksomhet. Det er en ganske rar følelse, både fin og smigrende, men også litt rar. Det er som å ha invitert vennene sine på fest, og så kommer det fem tusen ganger flere enn du hadde planlagt. Man blir litt stressa, men veldig glad. Sovnet mens jeg lurte på om Johaug faktisk kom til å få brevet mitt.

Dagen etter at et innlegg har blitt mye lest, så havner man på en toppliste. Jeg har vært innom den toppen der noen ganger før, men jeg har aldri vært på førsteplass. Det er skikkelig kult, det må jeg bare si, det er en sånn ting man bare må feire. For det er muligens lenge til neste gang. Både i går og i dag er denne bloggen Norges mest leste. Jeg klyper meg i armen.

Damene på toppen (de andre der topper visst også skattelistene, det gjør ikke jeg).
Damene på toppen (de andre der topper visst også skattelistene, det gjør ikke jeg).

Når man ligger på toppen av den listen, så ringer avisene. De vil gjerne samarbeide, de vil ha innlegg, de vil dele og linke og helst få gratis innhold. Det er fryktelig hyggelig, men akkurat denne gangen, så synes jeg det holdt. Jeg trenger ikke å invitere enda flere til festen, liksom. Og så er det lurt å øve seg på å si nei av og til, så da gjorde jeg det. Dessuten liker jeg best å skrive for dere, avisenes kommentarfelter på sosiale medier kan være veldig brutale (og man får penisbilder tilsendt fra ivrige folk når man er i avisen, noe jeg ikke umiddelbart er superfan av).

Men har Johaug fått brevet? Jeg tenker at hun ganske sikkert ikke er så mye på internett disse dagene. Hun har sikkert noen som passer på at hun holder seg unna sosiale medier og alt som står skrevet om henne. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er at hele landet mener noe om deg, jeg blir jo skjelven i strømpebuksene bare av å være på bloggtoppen.

Nå ligger jeg i sofaen med Knut. Han er sur som vanlig, men har i alle fall fått mat (Knut er en katt, sånn hvis noen nye lesere lurer). Han kunne ikke brydd seg mindre om hverken Johaug eller meg, så lenge peisen er på og han får slikke pelsen sin, så er livet som det skal være. Jeg skulle ønske jeg kunne invitere dere alle sammen hit, for jeg vil gjerne klemme dere. Gjengen vår (den harde kjernen) har vokst siden sist, hjertelig velkommen til dere nye! Jeg håper dere liker dere her, føl dere som hjemme, spør meg hvis dere lurer på noe og forsyn dere av det dere vil ha. Tusen takk for at dere leser, backer, deler, liker og gjør at sånne folk som meg, en helt vanlig person på 33, med en unge og en katt (og et svært lite restylane-orientert og retusjert liv), også får plass i bloggverdenen.

Håper lørdagen behandler dere bra, husk å kose meg dyr og mennesker dere er glade i, kysse kjærestene deres (gjerne ligge med dem også), drikke og spise gode ting, det er helg!!

Dere er verdens fineste folk. Seriøst. Skål (igjen)!

🙂 Thea.

PS: Hvis du vil være med i gjengen, gjengen med de greieste, rauseste, fineste folka på internett, så er du hjertelig velkommen. Så lenge du er grei, selvsagt. Da kan du trykke her og følge bloggen på facebook.

50 Comments

Kjære Johaug

 

IMG_1765

Fy fader, det var kjipt å se den pressekonferansen i dag. På kontoret der jeg jobber, på Radio Norge, hvor folk er vant til det meste (kyniske mediefolk som vi er), så var det flere som gråt. Jeg kødder ikke, det vår tårer i folks øyne, alle satt og så på deg og ingen falt for fristelsen til å tulle (bortsett fra meg, jeg tulla bittelitt på snap, men jeg mente ikke noe med det). Det var opprørende å se deg så frustrert, det må være så jævlig kjipt at en sånn liten feil, får så store konsekvenser.

Jeg skal innrømme at jeg ikke er så innmari opptatt av langrenn, hverken på TV eller i eget liv. Jeg får ofte gnagsår når jeg går selv (og liker best kvikk-lunsj-delen av turen, hvis du skjønner?), men selv jeg har fått med meg hvor suveren du er på ski, og hvor mye innsats som ligger bak. Fyttirassen, jeg kan ikke egentlig forestille meg hvordan det er å drive med noe som er så altoppslukende som toppidrett.

Selv om vi to ikke er venner, eller henger ut på de samme treningsstedene (jeg trener skikkelig lite), så føler jeg (og mange andre) at vi kjenner deg. Du virker kul, morsom, kvikk og dedikert, vi stoler på deg og vi heier på deg. Livet inneholder dessverre ganske mye dritt, det kommer runder i de fleste menneskers liv som rett og slett er skikkelig ræva, og det er bare sånn det er. Å føle seg urettferdig behandlet, misforstått, å begå feil, å glemme seg og å gå på en smell, det er dessverre en del av pakka. Muligens en mager trøst, men det er ikke til å komme utenom.

Jeg vil bare si, Therese, at det som er ganske fint med sånne runder, når livet røyner på og alt er dritt og sånn, det er at du får se hva du er laget av. Og så får du se hva de rundt deg er laget av. Jeg vedder på at det er tusenvis av hjem rundt omkring i dette landet akkurat i dag, som mer enn gjerne ville ha trøsta deg. De ville servert deg kakao i sofaen, gitt deg pledd, klappet deg på skulderen, og sagt fine ting. For det er overveldende hvor mye du betyr for folk. Det hjelper jo ikke en dritt i forhold til selve saken, det endrer ikke på den positive testen og alt det der, men det virker på meg som det norske folk har ryggen din uansett. Og de som vil være rasshøl, de var aldri noe å spare på likevel.

Jeg skal ut og drikke vin både i kveld og i helgen, så hvis du trenger å ventilere, ta noen glass og henge med folk som ikke bryr seg så mye om ski, men er gode til å skravle og feste (og drikke og danse og kline), så har du en åpen invitasjon. Jeg tror også at du er velkommen til de fleste familier på middag, på fredagstaco, eller bare gullrekka på TV og noe smågodt. Om du heller vil være hjemme og bare være lei deg, så skjønner jeg det kjempegodt, det trengs noen ganger å bare gråte og være sinna for seg selv, men vit at vi er mange som i felleskap sender deg gode tanker. Det kommer en dag i livet hvor dette er en gammel historie, hvor du ser tilbake på det hele fra distansen, og ikke får vondt i magen. Jeg lover.

Jeg skåler for deg i kveld!

🙂 Thea.

 

 

Hvis du er en hyggelig og grei person, så er du hjertelig velkommen til å følge denne lille bloggen på facebook 🙂 (og hvis du ikke er en hyggelig og grei person, så er du hjertelig velkommen til å gå videre på internett)