«Det går bra til slutt» (og andre ting det ikke hjelper å høre)

 

Jeg trodde aldri jeg skulle bli glad i gjen, men jeg ble det. Skikkelig glad, faktisk.
Jeg trodde aldri jeg skulle bli glad igjen, men jeg ble det. Skikkelig glad, faktisk.

Selv om jeg visste, med hjernen min, at det var folk i verden som gikk gjennom langt verre ting enn meg, så føltes det ikke sånn da. Jeg skjønte med intellektet mitt at det var mennesker som mistet familie, armer og bein, folk som levde i krig og elendighet, men likevel følte jeg meg som verdens tristeste person. Og hvis noen prøvde å muntert klappe meg på skulderen, og si «det kommer til å gå bra!» så hadde jeg lyst til å gøgge dem i trynet og gå min vei.

Samlivsbrudd er det kjipeste jeg har opplevd. Det kan hende noen tenker «da har du ikke gått gjennom så mye kjipt», og kanskje har jeg levd over snittet lykkelig i livet mitt. Men fy fader så fælt det var da pappaen til Tidemann og jeg slo opp. Jeg skal ikke ta dere gjennom hele det bruddet, for det ville blitt langt og rotete, men det var skikkelig dritt. Tidemann var et drøyt år, og livet, sånn som jeg hadde planlagt det, raste sammen.

Jeg er oppdratt til å tro at hvis man kjemper for noe, hvis man virkelig legger seg i selen for å få til noe, så går det bra. Derfor ble hele verdensbildet mitt snudd på hodet, da forholdet vi hadde kjempet for, tok slutt. Det var en lærdom jeg nektet å ta inn, rett og slett, jeg ville ikke tro at det var sant. «Hva er poenget da? Hva er vitsen med å jobbe for noe man vil få til, hvis det ikke funker likevel?» kvernet det i hodet mitt. Hver gang Tidemann sov, så rant tårene, når han våknet tok jeg meg sammen i noen timer, til han sovnet igjen.

Jeg hadde aldri trodd, i de månedene der, at jeg kom til å ha det bra igjen. Jeg satt i Spania, og husker at jeg helt seriøst trodde, at jeg aldri skulle bli glad igjen. Jeg har skjønt i ettertid at det egentlig ikke bare var kjærlighetssorg, det var aller mest følelsen av å ha mislykkes. At vi ikke hadde fått det til. Jeg skammet meg over å ha blitt «alenemor».  Jeg klarte ikke høre på musikk, jeg klarte ikke sove, jeg klarte nesten ikke å puste.

Nå i ettertid er bruddet mellom oss det jeg har lært aller mest av i livet mitt. Jeg lærte helt sjukt mye om meg selv, om hva jeg tåler, og hva jeg er laget av. Jeg er stolt av det, av oss, og av hvordan vi har fått det til. For jeg trodde vi skulle miste alt vi delte, vi hadde fått et barn sammen, og det var det største prosjektet jeg noensinne har satt igang sammen med noen. Så jeg var redd for å måtte gjøre det alene, redd for at jeg ikke lenger skulle dele det med noen. I ettertid har jeg skjønt at jeg ikke har tapt noe i det hele tatt.

Vi har klart oss veldig bra, vi er fortsatt et team. Team Tidemann. For når man klarer å sette ungen sin høyest, når begge mener at det er det aller viktigste, så faller mye annet på plass. I mitt hode er logikken sånn; Det aller beste for Tidemann er å ha like nært bånd knyttet til både mamma og pappa. Men da er det viktig at både mamma og pappa har det bra. Dermed blir det beste for ungen min, at vi er greie mot hverandre. Det har ikke alltid vært lett, men det er den ventileringen man har venner til (og mine stilte opp som aldri før).

Jeg vet ikke om jeg kan gi noen råd til andre i samme situasjon, bare fordi jeg har opplevd det selv. Men hvis jeg likevel skulle gjort det (rent hypotetisk altså), så ville rådene mine vært disse:

  • Ta sorgen på alvor. Det tar mye lengre tid før den går over, hvis man ikke kjenner på at det er vanskelig.
  • Lag en plan for samvær med en gang, og respekter avtalene.
  • Vær tydelig, høflig og raus mot eksen. Det er vanskelig, men det gir avkastning. Send sms eller mail hvis det er vanskelig å opprettholde en hyggelig tone.
  • Husk at det beste for ungen din sannsynligvis er at både du og eksen din har det bra. Ta ansvar for begge deler (selv om det muligens er det siste du vil).
  • Bruk vennene dine for hva de er verdt. Det er nå du trenger dem, det er nå de virkelig har sjansen til å stille opp for deg.

Jeg trodde ikke på noen da de sa det kom til å gå bra, men jeg tok feil. Heldigvis. Denne ukas episode i Foreldrerådet er personlig for meg, jeg skulle ønske jeg på magisk vis kunne hørt den selv, da det sto på som verst. Den går til alle som har opplevd, eller som står midt i, et samlivsbrudd. Familieterapeut Thomas Winther har faglige råd (i motsetning til mine subjektive) og jeg håper den kan gjøre en vanskelig situasjon litt enklere for noen.

Og så går det over (jeg lover).

God mandag 🙂

 

 

 

2 Comments

Alene, sammen og O.J. Simpson

 

Avisene jeg fortsatt ikke har lest, og smoothien jeg kommer til å drikke opp på tre minutter. Søndag.
Avisene jeg fortsatt ikke har lest, og smoothien jeg kommer til å drikke opp på tre minutter. Søndag.

Nå er det mørkt, ordentlig mørkt, om kvelden. Jeg ser inn gjennom andres vinduer, og det ser så varmt ut, jeg ser levende lys, folk som spiser middag, ser på TV, er sammen. Og så kan jeg føle med bittelitt alene. På tross av barn og katt og massevis av venner, så kan mørke søndager føles litt alene. Da pleier jeg å ta meg sammen, fortelle meg selv at alle er alene, og noen av de som smiler varmest til hverandre bak fremmede vindusruter, føler seg like alene som meg.

For sånn er det, alle er alene. Uansett hvor nære de er, uansett hvor mange familiemedlemer de har, eller kvinner og menn de deler seng med. Det er det man må lære seg å tåle. Her vandrer vi rundt, milliarder av mennesker, i hver vår kropp, og er helt alene i oss selv, sammen med andre. Det er bare å forholde seg til realiteten først som sist. Og når jeg har tatt meg i nakken, og vært litt streng, så tenker jeg at jeg skal gjøre huset mitt like varmt inni, så naboene som kikker ut av sine vinduer tenker at jeg koser meg glugg. Ikke at naboene ser inn her egentlig, og ikke at jeg bryr meg så mye om det heller, det er bare et påskudd. Så tenner jeg lys, og fyrer i peisen, og så lager jeg noe jeg er fysen på.

I dag ble det en slags smoothie, eller kanskje en iskrem? I alle fall tok jeg frosne bær, av type blåbær og bringebær, litt yoghurt, melk og en halvvissen sitronmelisse, og kjørte det i blenderen. Dødsgodt. Føler meg som rene matbloggeren. Jeg kommer til å drikke den opp på null komma svisj og lage en ny porsjon.

Hvis du sitter og synes søndagen er littegranne mørk, så anbefaler jeg å lage noe digg. Kakao, te, smoothie, rødvin (blir imponert hvis du faktisk lager rødvin, da må du si fra!), you name it. Og så anbefaler jeg deg å skåle i distansen til meg, som også er litt alene på en mørk søndag. Og så synes jeg du skal sjekke ut en av podcastene jeg er forelsket i om dagen nemlig «Invisibilia». En nydelig amerikansk podcast om de tingene som styrer menneskelig adferd, men som vi ikke ser. Den er helt magisk, spesielt med hodetelefoner. Den inneholder fascinerende, såre, rørende, fine og interessante historier som du blir gående å tenke på.

Fantastisk podcast. Anbefales!!!!
Fantastisk podcast. Anbefales!!!!

Hvis du blir lei av hodetelefoner, så bør du se en skikkelig bra dokumentarserie om O.J Simpson, den ligger her og kan sees gratis en stund til. Der får du hele historien om O.J, blandet med amerikansk historie, rasekonflikt, frustrerende rettsystem og drama. Jeg er på episode tre, og gruer meg til den er over. Så kan vi sitte i hver vår stue, du og jeg, og se på det samme, og skåle for søndagskvelden. Vi er jo alene, men det er ganske hyggelig om vi kan være det sammen?

God søndagskveld, fine folk!

🙂 Thea.

2 Comments

Når man ikke er «en sånn person»

Ung Robinson
Ung Robinson

Er det noen andre enn meg som av og til bare blir skikkelig fysen på natur? Jeg kan få et sånn sug i kroppen etter skogbunn, lukt av mose og å bevege kroppen i ulendt terreng. Det kommer gjerne hvis jeg har mye å tenke på, og jeg pleier å feie det bort, for hverdagen min har ikke alltid plass til skogstur. Dessuten er jeg jo egentlig ikke «en sånn person». Jeg identifiserer meg ikke med entusiastiske turgåere, sånn generelt. Til det er jeg for lat, og for glad i byen. Men det ligger visst inne i kroppen min likevel, spesielt når dagene har vært lange, og hjernen har vært full av ting.

Jeg har vært i Bergen en tur, med jobben, vi har diskutert gode idéer, og laget planer for Radio Norge. Det er gøy og intenst å sitte i sånne lange møter, å være i en boble av jobb, på et annet sted enn kontoret. Jeg dro over alene, det var deilig å sitte på et fly for seg selv. Altså, det var andre folk på flyet selvsagt, men jeg satt med øretelefoner på, i min egen verden, og følte at jeg var på vei langt avsted. De andre rundt meg var pendlere, proffe i fjeset, også på vei til jobb. Jeg er jo ikke «en sånn person», som reiser med fly til jobb hele tiden og lever livet på hotell. Men det visste ikke de. Og jeg var jo også på vei til jobbmøte.

Da jeg kom hjem i går var hjernen helt svidd. Jeg skulle egentlig blogge, forberede jobb til neste uke, og Tidemann var hos Mommo, så jeg hadde muligheten til å gå ut i Oslo-natten og se på livet. Men det var ikke snakk om. Vanligvis blir jeg ikke hjemme en fredagskveld. Jeg er ikke «en sånn person» som legger meg tidlig når jeg har barnefri. Men kroppen var stiv, hjernen var svidd, og jeg hadde ingenting å komme med. Så jeg gjorde noe jeg sjeldent gjør, spesielt på en fredag kveld; jeg rullet ut yogamatten.

Yogamatten har stått i boden i over ett år, jeg har helt glemt hvordan man gjør det. Men jeg fant en youtube video, med avspenningsøvelser, og mens jeg hørte naboene klirre i vinglass, og Oslonatten komme til liv, så gjorde jeg yoga. Det var vondt, det var rart å puste helt ned i magen, det var uvant. Jeg så rar ut, jeg hadde på meg kjole, jeg var klønete og svært lite elegant. Jeg er heller ikke «en sånn person», som bare gjør yoga en fredagskveld. Vanligvis er det lite «namaste» i dette huset. Etterpå var det som om jeg hadde tatt morfin. Jeg ble salig og varm, og veldig trøtt. Sov i elleve timer.

Våknet med sug etter skog. Igjen. Og fulgte bare innfallet. Skogen er spesielt deilig når det er gråvær. Blir nesten litt rørt av å gå på tur. Men jeg er ikke «en sånn person», en sånn friskus som elsker villmarkslivet. Vi fant noen sopp, Tidemann gikk i bar overkropp, og vasset ut til en liten øy i Østernvannet. Han sang rare sanger, og på veien hjem brukte han alle sparepenene sine på en legoboks han har ønsket seg i månedsvis. Hjernen min er fortsatt ganske tom. Jeg har sortert alle legobitene etter farge. Tidemann nynner og koser seg.

Ikveld blir det film på getboksen, kakao og sofa. Og så ligger jo den yogamatten der, så vi får se. Jeg har litt lyst til å plante lyng i kassene utenfor. Og rydde i skuffen på badet. Og legge meg tidlig. Men jeg er jo ikke «en sånn person»?

God lørdag, folkens!

Yoga på en frdag, skogen på en lørdag. Har jeg blitt "en sånn person"?
Yoga på en fredag, skogen på en lørdag. Har jeg blitt «en sånn person»?
6 Comments

Forvirringens skjød (bokstavelig talt)

 

Jeg har ikke noe bilde av en jomfruhinne (for det finnes ikke), så jeg bruker bare et bilde av meg selv i stedenfor.
Jeg har ikke noe bilde av en jomfruhinne (for det finnes ikke), så jeg bruker bare et bilde av meg selv i stedenfor.

Hvordan kan oppegående kvinner (og menn) være så feilinformert om kvinners underliv? Hva i all verden er det som gjør at vi i Norge, i 2017, den dagen apple lanserer ny vantett iPhone, og relativt imponerende teknologi i en liten dings, fortsatt tror at jomfruhinnen finnes? Hvordan kan noe så basic som kjønnet til halvparten av jordens befolkning, være et mysterium? Det står for meg som helt uforståelig.

Jomfruhinnen er en myte. Det er ikke bare min jomfruhinne jeg snakker om,  men jomfruhinner generelt. DET FINNES INGEN JOMFRUHINNER! Det har aldri eksistert!!! All den «informasjon», alle mytene, alle eventyrene man har blitt fortalt i sin oppvekst, er bare tull.

«Det gjør kjempevondt å ligge med noen første gangen, du kommer til å blø masse, men ikke hvis du har ridd mye på hest, da kan det hende den har sprukket, eller hvis du faller skikkelig hardt ned på sykkelen og slår tissen, eller hvis du bruker tampong, da mister man jomfruhinnen». Det var mye prat om dette da jeg var tenåring. Mange historier, men svært få jeg kjenner fortalte at de hadde blødd noe i det hele tatt etter sin seksuelle debut. Jeg husker jeg synes det var rart. Nå skjønner jeg jo at det er fordi det var rene og skjære eventyrfortellinger, som både vi, og mødrene våre trodde på.

Kvinnens underliv kan riktignok ha noe som kalles «skjedekrans», men det er på langt nær alle som har dette i særlig grad, og det er i alle fall ikke sant at den som regel sprekker og blør når man har sex første gang. Det er bare tøys! Men her går altså voksne folk og tror på en mystisk hinne, som visstnok skiller kvinners verdi fra «attraktiv» til «slut» i visse kulturer. Jeg leser om leger som tar «jomfrusjekk» på unge jenter, for å kunne dele ut en «attest» på at de ikke har ligget med noen. Det er helt, helt sjukt. Det er sjukt at det ikke er satt en stopper for dette for lenge siden, det er sjukt at folk er så feilinformerte, det er sjukt at leger, ordentlige leger, gjør undersøkelser som grenser mot overgrep, på unge, usikre kvinner.

Damers underliv er visst kimen til full forvirring på flere områder. Ikke bare har vi den siste tiden sett mange eksempler på at selve invitasjonen til å få ligge med en kvinne (eller det motsatte) visstnok er vanskelig å forstå, det er også en utbredt oppfattelse blant vanlige folk, at kvinner som ligger med mange blir «løse». Altså får større skjede. Herregud.

Det å hevde at en kvinne blir «løs i strikken» fordi hun har ligget med flere menn, er omtrent som å mene at man etter å ha spist en big mac ikke lenger kan suge av et sugererør. At man ved å gape over en stor og digg hamburger, rett og slett forblir så stor i munnen at alt som skjer senere bare er sikling. Det er jo ikke sånn, eller? Vi har nemlig noe som heter muskler, som gjør at munnen din kan snurpe seg til en liten trut, og med letthet drikke brus, selv midt i middagen. Ja, det er ganske fantastisk. På samme måte så kan kvinners underliv stramme seg fint opp igjen, selv etter at en hel unge har kommet ut. Og i alle fall etter at hun har ligget med noen med penis, det er rett og slett ikke mulig for en mannetiss å utvide en kvinnetiss, underlivet vårt er nemlig fleksibelt fra før. Uansett hvor velutstyrt du (tror du) er.

Jeg hørte senest forleden dag noen tøyse (på svært gubbete og harry vis) om en jente som hadde ligget med mange, så hun var nok «litt romslig». «Er det kødd? Har du noen gang egentlig sett og erfart en kvinnes underliv?» fikk jeg lyst til å spørre. Men jeg holdt kjeft, ville i øyeblikket unngå å være hun sure bedreviteren, for en gangs skyld. Men jeg himlet veldig høyt med øynene, og i dag renner det over, akkurat her. For hvor dumme går det an å bli? Hvorfor er verden så ekstremt lite opplyst når det gjelder grunnleggende anatomi?

Når norske menn (og kvinner), når leger med diplomer på veggen og statens tillit, når oppegående mennesker, viser seg å ikke ha snøring på fitte/vulva/vagina/jentetiss (stryk det som støter deg mest) i det hele tatt, så blir jeg forundret. Og litt skremt. For det hjelper jo ikke en dritt med fancy teknologi, og trådløse hodetelefoner og alt det pisset der, når vi ikke kjenner vår egen (eller kjærestens) kropp? Når kvinner og menn der ute tror hardnakket på myter fremfor fakta?

Vi må skravle mye mer om kvinnekjønnet, rett og slett. Med søstre, venner, kjærester, mødre, fedre, sønner og døtre. For den forvirringen er unødvendig, den er stigmatiserende, den er idiotisk, og den kan faktisk være farlig.

Sånn. God onsdag!

 

PS: Vil du følge denne lille bloggen på facebook? Den handler ganske sjeldent om skjød, men det hender 🙂

 

2 Comments

Ambisjoner og pannekakerøre

 

IMG_3993

Du vet når du har ambisjoner om å gjøre mange ting, når du planlegger for eksempel å jobbe litt ekstra på kvelden, få lest den boka som blir liggende på nattbordet og endelig ha tid til å brette klær? Jeg hadde det sånn i går. Ettermiddag med ambisjoner, kalles det. Men så kommer livet i veien.

I går var «livet» Tidemann, og min egne søvnige kropp. Vi gjorde lekser, de aller første leksene. Jeg hadde gledet meg, men det ble både tårer og tull ved bordet her, skal jeg si dere. For når man er fem så tror man at man klarer alt med en gang (eller så er det bare fordi man er sin mors sønn, jeg er like utålmodig). Og så er mandager harde noen ganger. Jeg prøvde å gi ham eplebiter og motivere så godt jeg kunne, men jeg failet skikkelig.

Jeg fikk en skyllebøtte av ungen min, en velformulert skyllebøtte, som handlet om at jeg gikk for fort frem. Og så måtte det diskuteres, og så ble vi enige, og så kom jeg på hvor dårlig jeg egentlig alltid har vært til å lære bort ting. Det vil si, jeg trodde jeg var blitt bedre med årene, men det stemmer nok at jeg går fort frem. Husker da Nanna var liten, og vi skulle leke skole. Hun endte alltid med å gråte fordi «læreren» (altså jeg) var for streng. Jeg husker også at jeg ble så irritert på henne at jeg så rødt, fordi jeg rett og slett syntes hun var ganske dum. En sånn mamma kan jeg jo ikke være?! Herregud, jeg så plutselig glimt av en fremtid hvor jeg minnet om hun Mrs. Trenchbull i «Mathilda». Sjarmerende.

Så jeg tok meg sammen, jeg roet meg ned, og det gjorde ungen min også. Leksene ble gjort og vi spiste middag. Og så sovnet vi sammen i min seng klokka halv åtte. Null klesbretting, null bok, null blogging, null jobbing. Våknet fortumlet klokka ett av at jeg var svett i alle klærne og hadde sikkel på kinnet. Fresht.

Drømte at Tidemann hadde blitt stor og flyttet ut, og at alt jeg hadde igjen i huset var en gigantisk og ganske slem edderkopp som spyttet på meg. Det var både trist og irriterende. Så jeg sto opp og lagde pannekakerøre midt på natten. Følte det var lurt å gjøre noe huslig, tydeligvis.

Tidemann vokser, og rutinene forandrer seg. Vi må være presise om morgenen, det er lekser å holde styr på og høyere forventninger. Både til ham og til meg. Vi blir slitne begge to. Jeg la meg igjen, med røre i kjæleskapet. Hvor fort kommer de neste årene til å gå? Kommer han til å trives på skolen? Kommer han til å føle at han mestrer det? Jeg sovnet etter bare noen minutter med grubling (imponerende nok) og sov helt til daggry. Det førte til at vi var både opplagte og glade denne morgenen, og fikk pannekaker til frokost. Du får ikke en bedre start på en tirsdag enn det, ikke her i gården i alle fall. Jeg prøver å tviholde på de små tingene, de fine små tingene. For eksempel at han fortsatt helst vil sove i min seng og holder meg i hånden mens vi går til skolen.

Misforstå meg rett, jeg liker også at han blir eldre, det er kult at han kan diskutere med meg, at vi kan snakke om ting og at vi forstår hverandre. Det føles som et privilegium å få være på første rad liksom, å få bli med på at et menneske utvikler seg. Å få være teamet hans, å se ham bli stor, at han håndterer både folk (som meg) og nye situasjoner.

Jeg er bare litt redd for at tiden skal gå så alt for fort, og at jeg om et knips er en dame som bor alene, med en stor og slem edderkopp. Så jeg lager pannekaker da. Midt på natta.

🙂 Thea.

 

PS: Denne uka i Foreldrerådet handler det forresten om søsken. For det er visst ikke bare en dans på roser å få flere enn ett barn (jeg skjønner faktisk ikke helt hvordan dere får det til). Barnepsykolog Elisabeth Gerhardsen gir gode råd og svarer på alle spørsmål, for det er faktisk mulig å gjøre hverdagen litt mer harmonisk, selv med flere unger.

 

 

 

Last day of summer

image

Fredagen var gøyal. Men det ble for mye rom tror jeg. I alle fall var kroppen min så til de grader ute av balanse i går at den lå sammenkrøket som en reke til kvelden. Jeg pleier egentlig å være god til å takle dagen derpå, men det var jeg ikke i går. Våknet til og med i dag og følte meg forjævlig. Da er det deilig å ha en søster som insisterer på at vi skal dra på båttur, og som ordner minigrill og mat og det hele. Og så er det fantastisk å ha en blid unge, som man har lengtet etter, og som gjerne blir med på stranden.

Det sitter litt lenger inne å bade nå i september. Kroppen har stilt seg inn på høst, og det kjennes nesten ulovlig å gå på stranden. Det var skikkelig deilig. På båt ut til Langøyene med overraskende mange turister og andre raringer som var på ekskursjon. Luft i fjeset, sol på blenknende hud. Tidemann svømte som en fisk og talte til tusen. Første gang i livet han har talt til tusen. Det tok omtrent en time, og jeg må applaudere både søsteren min og meg selv for tålmodigheten, for han skulle telle høyt, og vi skulle høre etter.

På vei båten møtte vi en gammel dame som stresset og lette etter noe med bekymret fjes. Hun hadde glemt røyken sin på en benk. Hun ble utrolig glad da hun fant den, og var overrøsende grei mot Tidemann fordi han var så god til å telle. På båten lå han på dekk, med hodet ut av et lite hull i skroget og sang «Jenter som kommer og jenter som går» for full hals. Det var også en søt hund ombord, hvis eier hadde hundre piercinger i fjeset og stemte i med Tidemann da han sang. På Aker Brygge var det både båtmesse og matmesse, og bussene like fulle av folk som gatene utenfor.

Vi gikk i en tyrkisk butikk og kjøpte ting å ha i matpakken i morgen. Det var det eneste søndagsåpne vi fant, og så er det jo mye kulere med pitabrød enn med kneipp. Vi kjøpte en fersk kokosnøtt, og en rar søt kjeks med sesamfrø, og tok trikken hjem. Etter kveldsbad var prosjekt kokosnøtt det viktigste på agendaen, og jeg har aldri åpnet en før, jeg har bare sett det på instagram. Men verktøy, det har jeg, så det ble kokosdrink på oss, og vi synes det var digg og litt rart.

Nå er kroppen nesten i vater igjen, i morgen er det mandag, og de neste timene skal bare handle om å lade. Det trengs både hårkur, bad, skrubb og noen episoder med «Nurse Jackie» før mandagen kan nærme seg. Egentlig skulle jeg ønske man kunne åpne opp kroppen og kjøre både innside og utside på rens i kaldt vann, før den ble satt sammen igjen, men det er ikke et alternativ, så vidt jeg vet?

Husk at helgen varer helt til i morgen!

🙂 Thea.

Terapi og fredagsfølelse

 

Alt dette bordet mangler nå er retter med smeltet ost, drinker med rom, og venner som skal fortære det med meg. Det er helg!!!
Alt dette bordet mangler nå er retter med smeltet ost, drinker med rom, og venner som skal fortære det med meg. Det er helg!!!

Det er helg, det er sol og jeg har den følelsen i kroppen. Det er lenge siden sist, jeg har følt meg ganske døll de siste ukene. Men i dag er jeg meg selv, det er fredag og kroppen gleder seg. Jeg har stått i kø på polet, ventet i linje med andre tørste Oslo-folk, jeg har rent hus, jeg har kjøpt blomster og jeg har invitert fine folk på vorspiel.

I mange hus og leiligheter rundt i landet sitter det folk med den samme følelsen i kroppen, folk som gleder seg til hva denne kvelden vil bringe. De samles etterhvert i grupper, på to eller mer, og skravler, hører på musikk, drikker vin og ler. Noen har ikke vært ute på månedsvis, de har kanskje små barn, og dette er kvelden de har lengtet etter. Jeg husker hvordan det var, den følelsen av å få smake litt på utelivet, etter måneder med puppene ute for en sulten baby.

Uansett, etter at folk har skravlet, delt, drukket og spist i diverse hjem, så møtes vi ute. Ikke alle sammen sammen naturligvis, men vi stimler sammen på barer og utesteder, og blir som en stor masse med fjoll. Folk slenger mye dritt om utelivet, men fy fader så gøy det kan være! Når man har den følelsen, den litt uovervinnelige følelsen av at alt er mulig, og folk er fine og at det er lov å bare ha det gøy. Vanne vennskap, danse med kroppen, få inntrykk.

Jeg har rett og slett fredagsfølelsen i dag, folkens. Den er et kjærkomment avbrekk fra hverdagsfølelsen, pliktfølelsen og ansvarsfølelsen. Den er langt unna den selvkritiske følelsen, den kjenner ikke til kjedsomhet eller tafatthet. Den er god venn med kjærlighetsfølelsen, og selve fjaset.

Apropos, jeg har vært gjest i «Terapi» denne uka. Det er en deilig podcast hvor gjestene får lov til å snakke om seg selv, komme med problemer, og får forslag til løsninger, av kloke og fine Sofie Frøysaa og Simen Sund. Jeg er jo ikke vond å be, og kjenner at jeg kanskje delte litt vel mye, men det er sånn det blir når man får ubetinget oppmerksomhet og er en skravlesjuk person. Nå kjenner jo alle dere meg over snittet godt allerede, så dere blir kanskje ikke overrasket? Problemet de hjelper meg med handler om menn, for Tidemann vil så gjerne at jeg skal få meg en kjæreste. Han slenger jo om seg med ønsker i hytt og pine, men i det siste har vi snakket ganske mye om nettopp dette. Og jeg klarer ikke helt svare ham på hvordan man skaffer seg en. «Men Mamma, finnes det ikke noe sted på internett hvor man bare kan kjøpe seg en?» Vel, dere får høre på episoden, der forklares det i detalj.

La meg avsløre at de gir meg noen helt konkrete tips, og jaggu et spart i ræva eller to også, som jeg akter å ta med meg ut i akkurat denne kvelden. For fredagsfølelsen er en dyrebar sinnstemning, den bør forvaltes med omhu, for målet er å kunne genere mest mulig hygge.

Hvis du, som meg, planlegger en kveld ute for å fjase og feste, så håper jeg vi sees, og at vi skåler og klemmer en gang i kveld. Hvis du går for det deilige alternativet sofaen, så kan du se min skjønne venninne Kristine på Nytt på Nytt i dag, anbefaler det! Og så har jo «Narcos» kommet ut med andre sesong i dag, og det ligger OJ Simpsons-dokumentar på NRK.no, så det er bare å stenge seg inne og la seg underholde. Det er deilig det også.

Uansett hvordan denne kvelden blir for min del, om jeg ikveld legger grunnlaget for å kunne oppfylle Tidemanns ønske eller ei, så blir det bra. Det kjenner jeg på meg.

Kos dere glugg i hytte og hus, ligg litt med kjærestene deres, spis noe deilig, slapp av med god samvittghet, det er fredag!!!

🙂 Thea.

 

3 Comments

Vaskeskam og gledestårer

Rent hus, kakao og ingen planer. Sponset innlegg.
Rent hus, kakao og ingen planer. Skulle nesten ikke vært mulig.   #sponset innlegg

I hele dag har jeg sittet på nåler. Jeg har vært litt urolig, jeg har sett på klokken, jeg har vært rastløs. For i dag skulle noe skikkelig stort skje (i alle fall stort for meg, sånn i hverdagen). For at dere skal skjønne sammenhengen her, så må vi spole noen dager tilbake.

For et par uker siden fikk jeg en uventet mail. Jeg var sliten, stressa, og det meste var litt kaotisk (som dere kanskje har lest). Livet mitt er stort sett veldig gøy, men det er også ganske styrete innimellom. Jeg har lagt opp et løp som krever mye multitasking, mye overskudd. Og så overvurderer jeg nesten alltid egen kapasitet. Men jeg liker det sånn (som regel), og jeg lander som oftest på beina (det sier i alle fall Mamma). Men det er kaos, jeg innrømmer at det er kaos.

Siden jeg er over snittet glad i å jobbe, skravle, blogge, lage podcast, leke med ungen min, treffe venner, se tv-serier og drikke vin, så blir disse tingene alltid prioritert først. Huslige oppgaver blir enten gjort i store prosjekter (hei skippertak!), eller innimellom slagene. Det er aldri noen rutine, det er aldri rent i alle rom på en gang for eksempel. Hvis vi skal få besøk, så er det ofte sånn at jeg beiner rundt med støvsugeren rett før det ringer på døra. Stort sett er det ikke strøkent her. Mamma sier ingenting når hun er innom, men jeg ser at hun ser. Etter den massive opprydningen i våres har jeg mye færre ting, det blir mindre rot, men med katt og unge (og meg selv, lett å skylde på de andre, men det er jo like mye meg) så blir det skittent. Sleng inn et hvitmalt gulv (det er det dummeste interiørvalget jeg har tatt noengang), og så får du en fest av hår, støv, sand, yoghurtflekker og smuler under føttene. Knas, knas.

Uansett, forleden fikk jeg altså en mail. Jeg får stadig oftere mailer fra folk som leser bloggen. Som vil sende meg gratis ting (hverken jeg eller dere trenger) så jeg kan skrive om dem. Jeg pleier å si nei, men dette er den eneste mailen som har fått meg til å gråte. Der sto det, svart på hvitt, at noen ville sende meg en vaskehjelp. SENDE MEG EN VASKEHJELP!!!!!! Tårene trillet (jeg må legge til her at jeg var spesielt sliten den dagen), jeg så rundt meg i den skitne sofaen, i den skitne stuen og tenkte at nå har universet endelig skjønt greia. Er det kødd?! Jeg ble rørt, det er det fineste noen har foreslått for meg noen gang.

Så i dag var den store dagen. Jeg har sittet på nåler. For selv om han jeg snakket med i Freska (som selskapet heter) forsikret meg om at det ikke var viktig å rydde, at jeg bare skulle la leiligheten stå som den er, så har jeg vært kjempenervøs. Et eller annet sted inne i meg så er jeg redd for at det mennesket som kommer hjem til meg for å gjøre huset mitt fint, kommer til å dømme meg for kattehårene på gulvet, og rotet i krokene. Skjønner dere hva jeg mener? Så jeg løp rundt her på morgenkvisten og ryddet febrilsk, helt til Tidemann tok meg i hånden og sa; «Mamma, du virker litt klin kokos».

Er det noen andre enn meg som liksom ordner til huset og tørker over benkene før vaskehjelpen kommer? Jeg har hatt vaskehjelp en periode før, i min forrige leilighet. Da stresset jeg til langt på natt for å gjøre det rent nok før hun kom, så hun slapp å vaske så mye. Er jeg rar?

Jeg tok mannen i Freska (og barnet mitt) på ordet i dag. Jeg forlot smør og oppvask på kjøkkenbenken, klær på gulvet og kattehår og smuler overalt. Jeg hadde ikke tid til annet. Vi rakk skolen med et skrik. Jeg kikket på klokken på jobb, tenkte på at noen andre, noen jeg ikke kjenner, steller i huset mitt, mens jeg lager radio. Rar følelse. På vei hjem fra jobb hadde jeg sommerfugler i magen. Hvorfor er jeg så nervøs når det gjelder dette? Føltes som om jeg skulle på date. Mannen i Freska forsikret meg på telefon om at jeg bare skulle la ting ligge, og slappe av. «Vår oppgave er jo å hjelpe til i tidsklemma» sa han. Beroligende ord, som nesten virker for gode til å være sanne.

Jeg liker egentlig ikke så godt visdomsord på veggen. Men dette er mer som en huskelapp.
Jeg liker egentlig ikke så godt visdomsord på veggen. Men dette er mer som en huskelapp, og funker spesielt godt i dag.

Men altså dere… Å komme inn døren i eget hjem, uten en eneste plan for kvelden, til blankskurte gulv, til såpelukt, til rene flater, det er jo helt UTROLIG!!! Nå har jeg bare gått rundt her, og kikket på rommene i mitt eget hus. Som om jeg ikke har vært her før, liksom. Det er så deilig!! Jeg føler meg som en sånn dame i en romantisk komedie som alltid har livet sitt på stell. En sånn dame føler jeg meg aldri som ellers.

Se på det gulvet!!! Da jeg gikk herfra i morges var det nesten matt. Og det knaste under føttene for hvert skritt.
Se på det gulvet!!! Da jeg gikk herfra i morges var det nesten matt. Og det knaste under føttene for hvert skritt.

IMG_4065

Hunden med snurrebart var omgitt av Knuts kattehår i morges. Nå er han fri igjen.
Hunden med snurrebart var omgitt av Knuts kattehår og sand i morges. Nå er han fri igjen.

På en måte vil jeg invitere dere alle sammen på fest, for å feire at det er rent i hver krik og krok. Det skal jeg likevel ikke gjøre, for da ville vi jo ødelagt det kunstverket av et rent hjem som er mitt i dag, bare mitt. Jeg skulle gjerne også spandert en husvask på hver og en av dere men så rik er ikke denne alenemora (I wish), så det går ikke. Det jeg derimot kan gi dere, skjønne folk, med hjelp fra han hyggelige fyren jeg snakket med, er rabatt på rent hus:

image

Mens dere vurderer eventuell hybelkaninmengde i krokene, og kjenner etter om dere har lyst til å teste det ut, så skal jeg ha en helaften med meg selv. I ren sofa, med serier på macen, og kakao. Jeg skal tråkke rundt i leilgheten barbeint, uten å få smuler og sand mellom tærne. Akkurat som en sånn dame i en romantisk komedie ville ha gjort.

🙂 God torsdag!

 

PS: Hvis du er av typen som tenker at du bør vaske etter deg selv, for ellers er du lat, så er du litt imponerende (og du tar litt feil). Hvis du egentlig bare trenger et ikke-egoistisk argument for å bestille en vask, så skal jeg gi deg et; Freska donerer penger til Kreftforeningen hver gang noen kjøper en vask av dem. Sånn.