De hudløse dagers strategi

 

img_5044

Det lukter så godt ute nå. Det lukter våt bakke, litt bål, litt forråtnelse. Jeg skulle så gjerne ha gått en lang tur et sted, drukket varme drikker med venner på cafe, gått på kino i mørket eller fått roser i kinnene av å ha vært ute hele ettermiddagen. Men dagen blir jo ikke alltid sånn som man ønsker seg, den blir ikke alltid instagramvennlig, hvis dere skjønner? Det er viktig å snakke om det også, #nofilter og alt det der.

Jeg har hatt en dag uten noe batteri (i kroppen), men desto flere punkter på agendaen. Jeg er av typen som kaster seg inn i dagen med full tyngde, uansett hvordan formen er. Faktisk forventer jeg ofte enda mer av meg selv når jeg er litt lav på energi (det er idiotisk), når jeg er litt småsyk eller sliten er det nesten så jeg straffer meg selv med «ekstrarunder» fordi jeg ikke er helt i vater. Dette har mange ganger resultert i at jeg blir sint, frustrert, og forvandles til en gråtekone på uventede tidspunkt. Jeg er hun som kan gråte på jobben for eksempel. Heldigvis har jeg sjefer som er fine, og heldigvis har jeg lært meg et triks (etter mange år som overkompenserende).

Hvis jeg mistenker en skjør dag, så er første punkt at jeg må legge merke til det. Jeg må liksom konstatere det for meg selv, «i dag er du litt pjusk, i dag er du ikke helt sånn som du pleier». Autopiloten min har vært å late som jeg ikke merker det og legge inn en strafferunde med klesvask eller forefallende arbeid, men klok av skade har jeg altså utviklet en ny strategi. På trikken til jobb i dag la jeg merke til hvor trøtt jeg var, hvor slapp og tung kroppen var, og hvor lite den hadde lyst på en dag til med gluten-, melk- og eggefri kost. Jeg hadde dessuten en dårlig hårdag (som plaget mer mer enn gjennomsnittet) og registrerte at jeg ble skikkelig irritert på andre trikkepassasjerer bare fordi de pustet. Det er jo urimelig. Det er tegn på at jeg må ta en liten prat i eget hode.

Når jeg så har konstatert at formen er under pari, så kommer trikset; nemlig senke alle forventninger. Jeg går gjennom planen for dagen i hodet mitt, og justerer alle forventninger til meg selv ned til et greit minimum. Det er liksom som å henge en gul post it-lapp på hver arbeidsoppgave, bare sånn for å minne meg selv på at jeg ikke skal overkompensere, ikke kjøre for hardt på, ikke ta ting for alvorlig. Dette ikke er dagen jeg skal vurdere min egen innsats og gå etter meg selv i sømmene. Om jeg ikke, akkurat i dag, leverer dødsbra på det ene møtet, så kommer det en dag i morgen. Det er ingen grunn til å gå i kriseberedskap, det er ikke farlig, det er lov å ha en midt-på-treet-litt-dårlig-dag.

Misforstå meg rett, jeg er ikke en sånn som løper rundt og nailer alle ting til vanlig heller. På ingen måte, men når jeg er helt meg selv så kritiserer jeg heller ikke egen tilkortkommenhet. Da er jeg bare fornøyd da, vandrer omkring i livet mitt og synes det er fint og at jeg er flink og føler meg verdifull. Men når jeg er sliten og hudløs så denger jeg løs på egen selvfølelse. Det første som skjer er at jeg begynner å slenge dritt om at jeg må ta meg sammen, og derfra går det bare nedover, til jeg i verste fall blir en gråtekone eller må ringe alle vennene mine for å høre at de er glade i meg. Det er fint det, de sier alltid at de er glade i meg, men jeg er en voksen dame med en del ansvar, så det er greit å faktisk ha en strategi for at det ikke skal bli sånn på hver gråværsdag.

Uansett, etter at hudløsheten er registrert (for eksempel på trikken), og forventningene senket, så er det en ting til i denne strategien; gjøre akkurat det du trenger. Dette høres så banalt og enkelt ut, som noe new age-greier, men det er jaggu ikke så lett. Hvis det handler om noen andre så er det null stress, hvis for eksempel Tidemann er sliten og skjør, så pakker jeg ham inn i et pledd og legger til rette for kos. Jeg ser at han er sliten, jeg legger opp kvelden etter det, vi går tidlig i seng, han får ekstra omsorg. Men med seg selv er det der skikkelig vanskelig å huske på. I dag klarte jeg det, etter å ha senket forventningene, så klarte jeg fint å levere helt ok på jobb, så lage podcast (som ble kjempefin, gleder meg til å vise dere den) og så dro jeg hjem. Inn av døra klokka seks, avlyste planer, åpen kalender. For det jeg trengte var en date.

En date på sofaen med meg selv, kyllingsuppe og Narcos. Huset var nyvasket (takk universet for vaskehjelp), og jeg la meg rett ned. Varmet suppe i microen, og så på netflix. Orket ikke en gang å ta av meg jakken. Sovet klokka sju, våknet nå. Å sove flere timer etter jobb på en vanlig onsdag er noe som fort kan utløse reprimander inni eget hode, hvis jeg er skjør. Men det var akkurat det jeg trengte (tydeligvis), snus, sofa, narkobaroner fra Colombia på TV, pledd og søvn. Og etter mange år som selvkritisk gråtekone på sånne dager så er dette fremskritt. Det å faktisk gjøre det jeg trenger, uten å slenge dritt om udugelighet til egen hjerne. Noen som kjenner seg igjen?

Vi er verdensmestere i å kritisere oss selv, aller helst når vi er litt hudløse. Hvis man er ulykkelig forelsket, syk, sliten, trøtt, eller bare har en dårlig dag, så denger vi løs på egen selvfølelse som om vi var medlemmer av et narko-kartell. Det er ikke bra. Husk på det neste gang du har en sånn dag som dette, lån gjerne min strategi, gjør noe du trenger. For det kommer en ny dag i morgen, og da er du muligens deg selv igjen. Det har jeg planer om å være i alle fall, så får vi se.

Nå tar jeg med meg kroppen min og går til seng, sov godt alle sammen!

 

🙂 Thea.

 

Legg inn en kommentar